Ikke friskere av et helt år uten inntekt
Da jeg vokste opp i Åmli, skjønte jeg som liten ikke helt forskjellen på 1. mai og 17. mai. Begge dagene var det tog, gudstjeneste, natursti, 60 meter, lengdehopp og velfylte premiebord. De voksne satt og hørte på taler, mens vi så tegnefilm eller sprang
Først da selveste finansminister Sigbjørn Johnsen en gang på begynnelsen av 90-tallet skulle entre talerstolen på Elvarheim begynte det vel egentlig å demre for meg at 1. mai hadde en litt større schwung over seg som arbeidernes kampdag.
De siste årene har nok forskjellen på 1. mai og 17. mai dessverre blitt tydeligere mange steder. I alle fall er størrelsen på markeringene blitt ganske så ulik, og togene er nok litt faerre og kortere denne første dagen i mai.
Men man trenger ikke gå i tog eller høre på taler, for at dagen likevel skal ha stor betydning. For de fleste av oss er fortsatt arbeidstakere som tilbyr vår arbeidskraft mot betaling, eller vi får våre månedlige utbetalinger fra fellesskapet, gjerne som pensjon på bakgrunn av tidligere arbeidsinnsats.
I år fyller LO 125 år. Den viktigste forsikringen for våre rettigheter i arbeidslivet er det fellesskapet alle våre fagforeninger utgjør. Selv om det er opp til partene i arbeidslivet å gjennomføre forhandlinger om lønn og mange av rettighetene til de ansatte, betyr det også noe hvem som styrer. Når dagens Ap-/Sp-regjering på 2 år har doblet fagforeningsfradraget til 8.000 kr, blir forsikringspremien for tryggere arbeidsforhold lavere for deg og meg.
Innføringen av pensjon fra første krone har ført til at også de som bare tjener litt, får satt av penger til sin pensjonssparing. Og når vi har strammet inn på regelverket for innleie og vikarbruk, samtidig som vi har styrket retten til heltidsstillinger, er det fordi vi ønsker at flere skal ha ei forutsigbar lønn å leve av. Ikke fordi vi ønsker å vaere vanskelige ovenfor seriøse arbeidsgivere.
Og blir du uheldigvis sjuk lenge, har vi fjernet karensåret til den forrige regjeringen. Karensåret gjorde til at folk som hadde gått for lenge på arbeidsavklaringspenger (AAP), ble stående helt uten sikkerhet for inntekt i et helt år. Selvsagt ønsker også Arbeiderpartiet at folk som er sjuke skal bli raskest mulig avklart enten tilbake til jobb eller til uføretrygd, når alle andre muligheter er utprøvd. Men jeg tror ikke folk blir friskere av å bli gående et helt år uten inntekt, dersom man ikke har klart å få til en slik avklaring tidsnok. Tvert imot.
Jeg har for lenge siden slutta å hoppe lengde og løpe 60 meter. Og naturstien har stort sett måttet vike plassen for en quiz. Men jeg har innsett at forskjellen på 1. mai og 17. mai egentlig ikke er så stor. For hva er vel et fritt land verdt, om ikke også folkene i landet opplever frihet? Selv om tidene endrer seg, går derfor ikke betydningen av 1. mai ut på dato. For med et arbeidsliv, følger også behovet for at noen står opp for å sikre arbeidstakerne sin del av kaka og sine rettigheter. Så uansett om du går i tog, hører på taler, eller bruker anledningen til velfortjent avslapping i godstolen:
Gratulerer med dagen!
Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet