Når livet ble som det ble

Ble ikke livet slik du hadde håpet? Det er det lov å sørge over det – selv om du egentlig har det bra, sånn ellers.

Livet er en krusedull!

PÅ VEGGEN HAR jeg en plansje med to tegninger. Den ene er en firkant med en graf inni. Grafen er en strek som stiger oppover fra venstre mot høyre i en rett, fin linje uten en eneste knekk på, en rak vei fra start til mål. Over tegningen står teksten «Slik jeg planla livet». Den andre tegningen er den samme firkanten, men i denne er den strake grafen byttet ut med en krusedull som ligner mest på et garnnøste som katta har lekt med. Over denne tegningen står det «Slik livet ble». For slik er jo livet: Det er humper i veien, og det skjer ting vi overhodet ikke kunne forutse. Vi opplever både godt og vondt, og noen ganger kan det hele virke umulig å få nøstet opp i. Vi er mange som sørger over at livet ikke ble slik vi håpet på eller drømte om. Samtidig får vi kanskje høre at vi har da så mye å vaere takknemlig for, for vi har jo fått andre ting, og andre har det verre enn oss. Men det er helt lov både å vaere glad for alt det gode i livet ditt samtidig som du sørger over det vi har mistet.

JEG HAR NETTOPP vaert på foredrag med psykolog Janette Røseth, som snakker nettopp om slik livssorg. Hun sier at livssorg kan vaere både drypp som kommer til oss iblant, den kan komme som en bølge i en periode, eller vaere en kontinuerlig sorg som vi har med oss over lengre tid. Og det er helt i orden. Det er heller ingen utløpsdato på sorg. Hvis minnene om noe som skjedde, fremdeles berører deg på en eller annen måte, så er de der nå, ikke bare for «lenge siden». Jeg sørger fremdeles over min pappa som døde da jeg var fire, min mamma som døde da jeg var førti, han jeg for tjue år siden trodde jeg skulle gifte meg med, men som dumpet meg – og tabbene som kostet meg drømmejobben.

OFTE NÅR VI opplever triste ting, så forsvinner det også mennesker ut av livet. Jeg har mistet venninner fordi forhold tok slutt, mistet en kjaereste da jeg sto i en stor krise på jobb. Folk jeg stolte på, takket for seg. Jeg har lenge trodd det var meg det var noe galt med, men nå har jeg laert at dette skjer mange. Det kan vaere vanskelig å omgås noen som har det vondt, kanskje de ikke vet hvordan de skal forholde seg til kriser, kanskje vi blir mer krevende å ha med å gjøre når det er kaos rundt oss. Og da må vi ta med tapet av venner på toppen av den andre sorgen vi står i.

DA JEG VAR liten, visste jeg ikke at det var vanlig at livet var en slik krusedull. Tenk om noen hadde fortalt meg det da, at det var helt fint å planlegge en rett og fin linje, men at det kom til å komme krøller og uforutsette hendelser og bli mye å finne ut av. Slik er det for de aller fleste av oss. Det er lov å sørge over det som glapp, selv om vi også er takknemlig for alt annet vi har. Det er ved å akseptere krøllene i livet og våge å føle de følelsene som følger med dem, at vi får bearbeidet det hele og kan få tilbake gleden.

Hilsen Anne Lene Johnsen