Skulle vi sette en strek eller prøve en gang til?

For første gang i livet mitt hadde jeg feiret jul alene. Så dro jeg til varmere strøk over nyttår, men jeg klarte ikke å nyte ferien. Snart måtte jeg nemlig ta en stor beslutning …

JEG MØTTE THOMAS da jeg var 23 år gammel. Han var min store kjaerlighet. Etter 30 år og to døtre følte jeg det fortsatt på samme måte. Jeg trodde vår kjaerlighet gjorde oss immune mot mange av de problemene som rammet andre.

Jeg hadde aldri trodd at vi skulle havne i en situasjon der vi vurderte å skilles, men nå var vi der.

THOMAS HADDE JOBBET i samme firma i 20 år. De siste årene hadde det vaert store nedskjaeringer, og nå var en konsulent hentet inn for å gjennomføre denne siste. Hun het Stina. Thomas hadde vaert litt ufokusert og grublende i det siste, og jeg trodde at det var på grunn av stresset på jobben. Men det var på denne tiden de innledet et forhold.

Det gikk rykter blant kollegene hans, og det var slik jeg fikk vite det. En av dem var en bekjent av en av venninnene mine, og det var hun som fortalte det. Det hørtes så dumt ut. Det ville vaere galskap å risikere alt vi hadde for en affaere på jobben. Det hørtes ikke ut som Thomas i det hele tatt.

Men samtidig var det noe med det jeg ikke klarte å sette fingeren på. Da min venninne fortalte meg det, var det som om mange små spørsmål falt på plass.

DA JEG KONFRONTERTE Thomas, ble han hvit i ansiktet og sank sammen. Noe inni meg gikk i stykker. Så var det altså sant … Han prøvde ikke engang å lyve, men innrømmet at det hadde pågått i to måneder.

– Jeg kan ikke forklare, sa han trist. – Jeg ville aldri at det skulle gå slik, jeg har ingen unnskyldninger …

Det var ikke bare sviket som gjorde vondt. Mitt syn på ham var plutselig helt annerledes, og det knuste hjertet mitt. Jeg ble så utrolig skuffet. Jeg prøvde å forstå. Hva var skjedd, og hva ville skje nå? Han slo ut med hendene.

– Jeg vet ikke hva jeg vil ennå, svarte han.

Vi ble nok begge sjokkert over situasjonen vi hadde havnet i. Thomas så ut til å bare ville vekk fra alt, så raskt som mulig. Han pakket en bag og kjørte ut til hytta. Den tilhørte familien hans og lå noen mil utenfor byen.

Plutselig var jeg alene i huset. Han hadde ikke sagt et ord om å kjempe for ekteskapet. Det var som om han bare ga opp, og det føltes som nok et svik. Eller hadde han allerede valgt henne, men ville ikke såre meg?

«Familien er det viktigste jeg har. Jeg er så utrolig lei meg for hvordan det ble …»

Jeg var takknemlig for at barna var voksne og hadde flyttet hjemmefra. Jeg kunne krype under dynen og trekke den over hodet og tillate meg selv å bryte sammen.

Jentene kom hjem en helg for å støtte meg. De var så sinte og skuffet over faren sin. Instinktivt prøvde jeg å forsvare ham. Jeg hatet hvordan barnas syn på familien vår hadde endret seg.

I LØPET AV de neste månedene hadde Thomas og jeg veldig lite kontakt. Han sa at vi nok begge trengte tid til å tenke gjennom alt dette.

Jentene skulle feire jul med sin partners familie, men tilbød seg å endre planene for meg.

Jeg forsikret dem om at en rolig jul uten noe oppstyr var det jeg trengte.

Jeg tilbrakte julaften alene, for første gang noensinne. Jeg fikk en tekstmelding fra Thomas. «God jul.» Jeg sendte den samme hilsenen tilbake. Det føltes så uforklarlig trist. Etter alle juleferiene vi hadde delt, ble det slik.

RETT FØR NYTTÅR fløy jeg til Thailand. Jeg hadde trodd at et miljøskifte og to uker i solen ville gjøre meg godt, men jeg hadde vanskeligheter med å se framover.

I løpet av turen skjønte jeg imidlertid at vi ikke kunne fortsette slik. Det føltes som om jeg endelig våknet og tok hull

på boblen jeg var i. Vi trengte faktisk å snakke med hverandre, skikkelig!

En stund etter at jeg kom hjem, ble vi enige om at jeg skulle kjøre ut til hytta. Der kunne vi snakke uforstyrret. På vei ut var jeg veldig nervøs.

Hva skulle vi si til hverandre? Hvordan ville dette ende?

Da jeg kom til hytta, var Thomas ute og måket snø. Jeg kunne se at han var anspent. Vi drakk kaffe foran komfyren. Jeg lette etter ordene, men han var den som begynte.

– Jeg har en del som jeg må fortelle deg, sa han.

HAN FORTALTE MEG om terapien han hadde gått i de siste månedene. Om stresset på jobben og bekymringen han hatt for å miste jobben. Om at jentene våre hadde flyttet hjemmefra og ikke lenger trengte ham, og at det hadde slått ham at han bare var to år yngre enn sin egen far hadde vaert da han døde av hjerteinfarkt, i en alder av 60 år. Onkelen hans hadde også dødd av hjerteproblemer før han rakk å bli pensjonist.

Thomas hadde hatt en økende frykt for at alt skulle gli ut av hendene hans. Han hadde havnet i en livskrise, som snudde opp ned på følelser og fornuft. Han hadde ikke kjent seg igjen.

– Det var ikke kjaerlighet … Det var snarere panikk. Akkurat da klarte jeg ikke å håndtere situasjonen bedre.

Han hadde truffet henne noen ganger etter at han flyttet ut, men det var for lengst over.

– Det vanskeligste har vaert å leve med hvordan jeg sviktet deg og jentene. Familien er det viktigste jeg har. Jeg er så utrolig lei meg for hvordan det ble …

Jeg trodde ham, og etter den dagen forsto jeg alt bedre. Jeg kunne ikke tilgi det som skjedde, over natten, men jeg var allerede kommet et langt stykke på vei, og den dagen tok vi et stort skritt framover.

Jeg er lettet og glad for at vi har en framtid sammen igjen, og det føles riktig for oss.