Nå feirer jeg nyttår igjen

Pappa hadde vaert hjertesyk i flere år, noe foreldrene mine hadde valgt å holde skjult for meg. De gjorde det i beste mening, men sjokket gjorde at jeg håndterte dødsfallet svaert dårlig.

SÅ LANGT TILBAKE jeg kunne huske, hadde jeg vaert en pappajente. Om dere hadde kjent pappa, ville dere skjønt hvorfor. Jeg tror han elsket meg høyere enn alt annet allerede fra jeg var en liten spire inni magen til mamma, noe mamma sa var det hun elsket aller mest ved ham. De fikk bare meg, og at jeg var etterlengtet og verdsatt, var det aldri noen tvil om.

Jeg var med pappa overalt, og han med meg. I garasjen, på motorsykkelturer og på jobben hans når det passet sånn. Han kjørte meg rundt til venner og på treninger, stilte alltid opp på dugnader, heiet meg fram på kamper og var svaert engasjert i livet mitt. Mamma også, selvsagt, men hun jobbet offshore og var borte et par uker om gangen.

Vi var glad i å gå turer sammen alle tre, spesielt i feriene. Da kunne vi gå lange turer i fjellet, fiske, overnatte på turisthyttene eller i telt. Om kvelden satt vi ofte ute ved bålet og hørte pappa fortelle historier. Han var en god forteller, og både jeg og mamma satt som tente lys når han fortalte med stor innlevelse om ting som kanskje aldri var skjedd. Etterpå sovnet jeg gjerne til lyden av foreldrene mine som fortsatt satt og pratet stille sammen ved bålet, sjelden sov jeg bedre enn jeg gjorde på fjellet.

PAPPA VAR PROFESSOR på universitetet og elsket jobben, men plutselig en dag kom han hjem og sa at han skulle jobbe redusert. Jeg fikk aldri vite hvorfor, de sa bare at alle hadde godt av litt fri. Fjellturene våre var heller ikke så lange lenger, men det lo de bare bort og skyldte på alderen. Dessuten var jo koselig med turer i naerområdet også, mente de.

Sommeren da jeg var femten, ble teltet slått opp i hagen. Vi hadde fortsatt bål og historiefortelling, og det var koselig nok, men da jeg spurte hvorfor vi ikke skulle ut på tur, var unnskyldningen at mamma ikke fikk fri fra jobb. Jeg foreslo at bare jeg og pappa kunne dra, men da tok han rundt mamma, kysset henne over hele fjeset og erklaerte at han ikke kunne reise uten kjaeresten sin. Jeg ble litt oppgitt, men kunne ikke annet enn å le av foreldrene mine som aldri hadde sluttet å vaere forelsket i hverandre.

NYTTÅRSAFTEN SAMME ÅR, akkurat idet pappa skulle ta kalkunen ut av ovnen, falt han om på kjøkkengulvet. Jeg sto ved siden ham og ble revet med i fallet. Jeg ble helt paralysert. Alt jeg hadde laert om hva man skulle gjøre i slike situasjoner, var glemt. Alt jeg greide å gjøre, var å hylgråte. Mamma kom løpende inn, og heldigvis greide hun å holde hodet kaldt. Hun ringte 113 og fikk startet livredning, men det var for sent. Pappa var død.

Ambulansen kom, men det var ikke noe de kunne gjøre, i stedet kom begravelsesbyrået og hentet ham. Jeg satt fortsatt på gulvet. Mamma gikk apatisk rundt og blåste ut alle lysene, dekket av bordet og slukket faklene på trappa.

Rakettene sto klare ute

«Da vi ønsket det nye året velkomment, er jeg sikker på at pappa satt der oppe og smilte ned til oss.»

i gangen, pappa elsket raketter og hadde kjøpt inn altfor mange som vanlig. Mamma gikk for å sette dem i boden, og mormor fant henne i fosterstilling der inne en time senere. Det ble ikke noen nyttårsfeiring det året.

DET VISTE SEG at han hadde vaert hjertesyk i flere år, slik både faren og onkelen hadde vaert. Begge hadde dødd av akutt hjertesvikt før fylte femti, men foreldrene mine hadde valgt å holde dette skjult for meg, slik at jeg ikke skulle gå rundt og vaere bekymret. De gjorde det i beste mening, men nå hadde pappa dødd foran øynene mine, og jeg håndterte det veldig dårlig.

Jeg hadde grusomme mareritt hver natt, der jeg drømte at jeg lå i kisten sammen med pappa, for deretter å våkne gråtende og gjennomvåt av svette. Jeg var blitt redd for å legge meg og sove, og i tillegg hadde jeg bilder i hodet som var forferdelig vonde, og det var ikke slik jeg ville huske pappa som jeg elsket så høyt. Det ble søkt om psykolog, og heldigvis fikk jeg time ganske raskt.

Det ble ingen match mellom meg og den første psykologen. Vi hadde ingen kjemi, jeg følte ikke den tilliten jeg burde føle, og dermed greide jeg ikke å åpne meg for ham. Marerittene fortsatte, jeg hadde et stort underskudd på søvn, og jeg ble mer og mer sliten. Jeg ble innesluttet, mistet motivasjonen og begynte å få en del fravaer på skolen. Mer enn noensinne savnet jeg pappa, for var det noe han hadde vaert flink til, var det å muntre meg opp.

Det ble bestemt at jeg skulle bytte psykolog, og endelig løsnet det. Kjemien har mye å si når

man skal snakke om sine innerste følelser, for nå følte jeg meg både sett og forstått, og da begynte jeg automatisk å prate. Jeg lyttet også til rådene jeg fikk, og gradvis løsnet den vonde klumpen jeg gikk med inni meg. Marerittene ble faerre og mildere.

SAVNET ETTER PAPPA var det dog vanskeligere å gjøre noe med. Tomrommet etter ham var stort, for han hadde vaert en så viktig del av livet mitt. Mamma sørget også, og hjemmet vårt var ikke lenger det lykkelige hjemmet det hadde vaert. Det var tydelig at han hadde vaert limet i familien vår, og nå føltes det som om alt gikk i oppløsning.

Jeg var rasende på mamma for at de ikke hadde fortalt meg om pappas hjerteproblemer. Som den humørsyke tenåringen jeg var, kom jeg stadig på stygge ting jeg hadde sagt og gjort i tiden før han døde, og den dårlige samvittigheten spiste meg opp. Hadde jeg visst at han var så syk, ville jeg oppført meg bedre. Enn om han døde i troen på at jeg ikke var like glad i ham lenger? Enn om jeg hadde såret ham rett før han døde? For jeg hadde jo vaert litt sur på nyttårsaften også, jeg husket jo det. Heldigvis hjalp psykologen meg gjennom dette også, og overbeviste meg om at han døde i visshet om at jeg fortsatt var like glad i ham. I over to år gikk jeg til psykolog, og mamma gjorde det samme.

Det er synd det fortsatt er tabu å oppsøke psykolog, for mange ville nok hatt godt av det. De fleste går gjennom ting i livet som er vondt og vanskelig, og da hjelper det å prate med noen som hjelper deg å håndtere det. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vaert i dag uten den dyktige psykologen jeg endte opp hos.

MEN DET VAR en ting jeg ikke greide å få bukt med, og det var frykten for nyttårsaften. Året etter skulle vi feire med mormor og morfar, men jeg gråt så mye at vi ble enige om at vi neste år skulle reise på en hytte langt til fjells. Den tradisjonen videreførte jeg etter at jeg ble voksen, selv om mamma ikke var med. Hun feiret sammen med familie eller venner og ba meg alltid med, men jeg dro til fjells, så langt unna raketter som det var mulig å komme.

Helt til jeg møtte Aksel. For Aksel kom med en pakkeløsning, et tvillingpar på ti år som jeg er så heldig å få vaere bonusmamma til. Sist var de hos sin mor på nyttårsaften, men denne gangen var det vår tur. Nå var det ikke snakk om å snike seg unna lenger, for er det noe barna gleder seg til på nyttårsaften, så er det raketter.

Overraskende nok kjente jeg faktisk at noe holdt på å endre seg inni meg. Kanskje er det dette som kalles morsinstinkt, selv om det ikke er jeg som har født barna? For jeg er jo veldig glad i dem, og ønsker å se dem glade. Det innebaerer å vaere sammen med dem på nyttårsaften, spise kalkun, tenne stjerneskudd og sende opp masse raketter.

Jeg jobbet hardt med meg selv hele høsten, snakket mye med både mamma og Aksel, og kom fram til at det var på tide å ta tilbake nyttårsaften. Pappa elsket alt som hadde med den å gjøre, og ved å ta den tilbake hedret jeg også hans minne.

Da nyttårsaften kom, pyntet jeg meg i min fineste kjole. Mamma var også invitert, og sammen sørget vi for en fantastisk kveld for både oss og barna. Jeg skal innrømme at det ikke var bare enkelt, og jeg måtte tørke noen tårer, men jeg klarte det. Da nyttårsrakettene smalt for å ønske det nye året velkomment, er jeg sikker på at pappa satt der oppe og smilte ned til oss. Lykkelig over å se at datteren hans endelig var hel igjen.