Jeg lignet ikke noen i familien

Hele livet hadde jeg lurt på hvem jeg er. Det hadde alltid vaert noe som ikke stemte. Den ugne følelsen av å vaere annerledes gikk ikke an å bortforklare. Jeg prøvde å si at det bare var innbilning, men jeg klarte ikke å overbevise meg selv om at det stemte.

Foreldrene mine var ikke helt unge da jeg ble født, men de var ikke veldig gamle heller. De pleide å si at de hadde ventet lenge på meg, og «den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves», og så smilte de så øynene ble smale, glitrende streker. Jeg var aldri i tvil om at de var veldig, veldig glad i meg. Jeg var deres midtpunkt, og noen vil sikkert si at jeg var bortskjemt. Til gjengjeld var jeg veldig, veldig glad i dem også. Vi hørte sammen, og jeg ville ikke byttet livet mitt med noen.

Det eneste skåret i gleden var denne følelsen av å vaere litt annerledes.

Følelsen kom og gikk i barneårene. For det meste var jeg et bekymringsløst barn, jeg hadde mange venner, likte meg på skolen og havnet nesten aldri i trøbbel. Det var bare innimellom at jeg fikk fornemmelsen av at noe var usagt, at det var noe jeg ikke visste. Jeg forsto det på måten slektningers blikk hang litt for lenge på meg, som om jeg ble gransket. Om jeg satt med ryggen til, kjentes det som en prikking i huden, som om et lite, usynlig insekt krabbet opp etter ryggen min. Så snart jeg ble var det, skuttet jeg meg for å bli kvitt insektfølelsen. Om jeg snudde hodet, oppdaget jeg undringen i tantes eller onkels blikk. Men så snart de oppdaget at jeg hadde tatt dem på fersken, forsvant det uidentifiserbare fra øynene deres, og de så helt normale ut. Det var nesten så jeg innbilte meg at det var skjedd.

DA JEG BEGYNTE å naerme meg puberteten, studerte jeg meg selv stadig vekk i speilet. En snikende tanke var begynt å ta form – jeg trodde jeg kunne vaere adoptert. Dette var jo på en tid da det ikke var helt uvanlig med adopsjon av norske barn. Nå for tiden er det langt sjeldnere. I min oppvekst var det ikke vanlig åpent å innrømme eller fortelle at barn var adoptert, ikke engang til barnet. Det ble holdt hemmelig og privat. Det skulle ikke hefte ved barnet at noen hadde gitt henne eller ham bort. Det lå skam i det, og det lå skam i at barnet sannsynligvis var unnfanget utenfor ekteskap. Det var syndefullt, og synden fulgte barnet …

Så jeg kjente et stikk hver gang jeg lot tankene leke med den muligheten. Det var skremmende. Jeg hadde lyst til å spørre foreldrene mine, men jeg var redd. Redd for at svaret ville bekrefte mistanken, og like redd for å såre foreldrene mine dersom det ikke stemte. Dermed holdt jeg det for meg selv, men fortsatte å granske ansiktet mitt i speilet.

Den nagende følelsen ville ikke gi seg. Gjennom hele tenårene lå den der og ulmet. Livet mitt gikk som en drøm med skolegang og gutter, hobbyer og mote. Jeg hadde ingenting å klage over. Fra

«Innimellom fikk jeg en fornemmelse av at noe var usagt, at det var noe jeg ikke visste.»

utsiden ville ingen kunnet drømme om at ikke alt sto helt bra til på innsiden. Jeg ville vite, og jeg ville ikke vite. Jeg klarte ikke å bestemme meg, så i perioder ignorerte jeg mistanken, men jeg klarte aldri å undertrykke den helt.

I mange romantiske ungpikebøker som jeg hadde lest, sto det at familiehemmeligheter ble avslørt på heltinnens myndighetsdag. Bøker der heltinnen var adoptert, hadde en enorm dragning på meg. Jeg identifiserte meg med dem, følte og led med dem, gledet meg med dem, og syntes jeg delte triumfen med dem da de uavvendelig fikk suksess i livet.

Det fantes en trøst i de bøkene, og det å lese at det gikk godt med disse jentene, ga meg tålmodighet. Jeg fikk det for meg at sannheten ville bli fortalt når jeg ble myndig, akkurat som i bøkene.

MYNDIGHETSDAGEN KOM OG gikk uten at noe ble sagt. Foreldrene mine gjorde stor stas på meg, overøste meg med presanger og holdt stor fest med slekt fra fjern og naer. Alle mine kusiner og fettere lignet på familiene sine, og mange av dem lignet på hverandre. Når jeg sammenlignet meg med dem, fant jeg lite fellestrekk.

Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger. En kveld satte jeg meg ned sammen med mamma, trakk pusten dypt og buste ut med spørsmålet: «Er jeg adoptert?»

Mamma så ut som om jeg hadde slått henne. Hun var totalt uforberedt på det. Sjokket var tydelig å lese i ansiktet hennes, men hun svarte: «Nei, nei, nei! Du er ikke adoptert!»

«Men, mamma. Du har blå øyne. Pappa har også blå øyne. Hvorfor har jeg brune?» Øyefargen var ikke det eneste ved meg som ikke stemte med arvelovene, men det var det som var enklest å påpeke.

«Du er ikke adoptert,» gjentok mamma. «Jeg har født deg, du kom ut av min kropp. Du er min datter.» Hun trakk pusten skjelvende og nølte før hun fortsatte. «Du har brune øyne fordi du ble til ved saeddonasjon …»

Hva? Så pappa var ikke min far? Moren min var moren min, men pappa var ikke faren min? Det svimlet for meg. Det var faktisk verre enn å høre at jeg var adoptert. Jeg var verken – eller. Halve meg var en del av slekten, den andre halvparten tilhørte …? Og til hvem? Hvem var den ukjente mannen? Var det noen de kjente? Noen jeg kjente? Var det en jeg hadde truffet? Eller som jeg kunne komme til å treffe? Betydde det at jeg kunne ha søsken? Og andre besteforeldre, kusiner, fettere, tanter, onkler?

Jeg ble omtrent svimeslått ved de uendelige mulighetene og alle mine ubesvarte spørsmål. Mistanken gjennom hele livet var bekreftet. Jeg var annerledes, jeg hadde arvet egenskaper fra et menneske jeg aldri hadde møtt eller visste noe om.

Midt oppi alt sammen var likevel én ting sikkert: Foreldrene mine var grenseløst glad i meg, og jeg i dem. Det kunne ikke rokkes ved.

NÅ SOM JEG kjente sannheten, klarte jeg ikke å motstå trangen til å ville vite mer. Hvem var han, den biologiske faren min? Hadde jeg arvet mer enn øyefargen fra ham? Hvordan var han som person? Hvor kom han fra? Hva gjorde han? Visste han om meg?

Jeg ble nesten besatt av dette. Det var tvingende nødvendig å få svar, syntes jeg. Men det var umulig. Ingen opplysninger var tilgjengelige på den tiden, for saeddonorer var anonyme. Hvor enn jeg henvendte meg, møtte jeg en stum vegg. Det var uhyre frustrerende, for jeg følte at det var min rett å kjenne mitt biologiske opphav. Hvorfor var det nødvendig med hemmelighold? Hadde ikke beslutningstakerne tenkt på barna i det hele tatt, bare vaert opptatt av å sikre anonymitet for donoren?

Til slutt måtte jeg gi opp og forsøke å forsone meg med at jeg aldri ville få vite. Likevel klarer jeg ikke å slutte å gruble – er det noe jeg har arvet etter denne ukjente faren?

DA JEG ETTER hvert fikk egne barn, studerte jeg dem med lupe. Lette etter trekk jeg kjente igjen fra min og min manns familie. Heldigvis fikk jeg flere barn, som lignet på hverandre og på andre familiemedlemmer. Alt som jeg ikke kunne knytte til den familien jeg kjente, tilla jeg den ukjente biologiske faren min og hans familie. Så på den måten fikk jeg kanskje et gløtt av ham, men vite sikkert kunne jeg jo aldri.

Jeg har aldri sluttet å lure på dette. Jeg er et menneske med et halvt biologisk rotsystem. Jeg har lett, men jeg finner ikke røttene mine. Jeg er glad for at det har kommet en lovendring som gir barn rett til å få opplysninger om biologisk far når de fyller 18. Jeg unner ingen å gå hele livet og føle som jeg har gjort. Noe manglet, og kommer alltid til å gjøre det.

Når det er sagt – pappa vil alltid vaere pappa, og jeg vil alltid vaere inderlig og uendelig glad i ham. Det ene utelukker ikke det andre. Jeg er pappas datter, og jeg er barnet til en ukjent biologisk far. Eller – jeg er det ukjente barnet til en mann som ikke vet om han er far eller ikke. Og jeg er en voksen kvinne som bare delvis har klart å akseptere at jeg aldri får vite den hele og fulle sannheten.