Kald som is

Så mange ganger det siste halvåret skulle Erika ønske at hun kunne bli forelsket i Max. Han var tross alt en fantastisk mann, og hans forslag om å dra noen dager til øya der hun hadde et sommerhus, kunne vaere et skritt i riktig retning.

frosthvit og stille da de gikk i land, og en isende kulde grep tak i henne. Minnene trengte seg på. Minner hun ikke ville røre ved.

– Huset kommer til å vaere iskaldt. Skal vi ikke snu og dra tilbake?

Men Max hadde allerede begynt å snøre på seg skøytene.

– Du sa at det var flere kakkelovner i huset. Vi blir snart varme.

– Og mat?

– Jeg lover å lage noe skikkelig godt av det jeg har i ryggsekken.

– Vi kan ikke gå på skøyter rundt her. Isen er altfor tynn i sundet mellom de små holmene. – Da går vi tur på øya i stedet. Hun sukket og ga opp. Dessuten ville hun ikke ødelegge denne helgen for Max. Det var han som hadde presset på for at de skulle dra til sommerhuset hun hadde arvet etter farfaren.

Han var verdt det. I snart seks måneder hadde han vaert hennes høyre hånd i selskapet som hun, i tillegg til sommerhuset, hadde arvet etter farfaren. Han hadde sittet ved skrivebordet når hun kom på jobb om morgenen og blitt sittende igjen når hun dro for dagen.

Han hadde slitt for å forbedre selskapets resultater. Nå var det bare et spørsmål om måneder før han hadde lyktes, hadde han fornøyd forklart henne. Hun hadde trodd ham. Et slikt slit ville baere frukter.

Hun hadde tilbrakt mange kvelder, spesielt etter at Johan hadde brutt forlovelsen, med Max på kontoret for å sette ham inn i arbeidet.

Hun hadde forsøkt å glemme Johan ved å begrave seg i arbeid. Det hadde selvfølgelig ikke hjulpet. Men Max hadde fått henne til å innse at hun måtte gå videre.

– Du kan ikke jobbe døgnet rundt, Erika.

Han hadde rett, og motvillig lot hun seg lokke tilbake til livet. Max bestilte teater- og operabilletter og fikk henne til å tilbringe mer tid ute i naturen.

– Dra ut til øya i helgen, hadde han sagt. Gå på ski og skøyter, nyt påsken.

– Jeg er aldri der ute om vinteren og våren. Det er mørkt og kaldt og ensomt.

– Jeg kan bli med.

– Jeg må jobbe.

– Da tar vi med oss jobben dit. Selvfølgelig innså hun at hun på et eller annet tidspunkt måtte begynne på nytt etter bruddet med Johan. Det var ingen vei tilbake til den kjaerligheten de hadde hatt. Tidligere hadde hun trodd det, da hun noen måneder etter bruddet satt alene på kontoret, overveldet av jobb, overveldet av en slik lengsel etter ham at hun bare ville gråte. I stedet hadde hun ringt Marie, en kollega av Johan.

– Vi var sammen i tre år. Kjaerlighet kan vel ikke bare gå over?

Marie hadde vaert lenge stille i telefonen.

– Nei, kanskje ikke. Men den kan gjemmes bak en ny.

– Mener du at Johan har truffet en annen?

Maries taushet var svar nok, og Erika hadde lagt på.

Det var over. Johan var gått videre i livet. Nå måtte hun også gjøre det.

Mange ganger i løpet av det siste halvåret hadde hun ønsket at hun kunne bli forelsket i Max. Han var en fantastisk mann, varm, blid og humoristisk, omsorgsfull og klok. Og dessuten begavet og godt utdannet.

Kanskje kjaerligheten ikke alltid trengte å komme som et lynnedslag. Kanskje den kunne vokse langsomt ut av et vennskap. Kanskje, hvis hun bare så tiden an.

Max’ forslag om å tilbringe påskehelgen på øya kunne vaere første skritt. Hun skulle ikke ødelegge den ved å klage. Og med et sukk satte hun seg ned på brygga og begynte å snøre opp skøytene. Hun måtte gi denne helgen en sjanse.

Til tross for kulden utenfor, klarte han snart å få opp varmen i hytta.

– Nå går vi igjennom de papirene, så har vi kvelden fri, smilte han da han fikk det til å knitre hjemmekoselig i kakkelovnen.

De satte seg ned med bunken med fakturaer, kvitteringer og bestillinger, mens mørket sakte senket seg over den islagte sjøen. Langt borte kunne de skimte lysene fra fastlandet.

Det føltes uvant å sitte her ute. Av grunner hun ikke ville tenke på, hadde hun ikke likt øya når den var frosthvit og isen lå blank rundt den. Men hun var i hvert fall ikke alene.

Det var tusen og én papirer de måtte gå gjennom, og en stabel med fakturaer hun skulle signere. Hun var utslitt da han endelig samlet papirene og la dem tilbake i ryggsekken.

– Nå har vi jobbet nok for i dag, smilte han. – Nå slapper du av her en stund, mens jeg går ut og henter mer ved. Så tar jeg meg av middagen.

Max var en gudegave, tenkte hun mens hun krøp ned i sofaen. Hun burde kunne bli forelsket i en så fantastisk mann? Hun ante hva han følte for henne. Han hadde mer enn en gang latt henne forstå at hun bare trengte å si ett eneste ord …

«En isende kulde grep tak i henne. Minnene trengte seg på. Minner hun ikke ville røre ved.»

HUN DØSTE AV i sofaen, med varmen fra kakkelovnen og teppet han hadde lagt over henne, men ble rykket våken av at ytterdøren slo igjen.

I neste øyeblikk sto han i døråpningen og smilte til henne med favnen full av ved.

Rimfrosten glitret i skjerfet, og ansiktet var friskt og rødlett, akkurat som om han hadde vaert en tur på skøyter.

– Maten er snart klar, smilte han. – Og jeg lover at den blir førsteklasses.

Max var bare for god til å vaere sant, tenkte hun med et sukk, men alt hun følte for ham, var vennskap. Det var Johan hun lengtet etter, bare ham.

Han hadde en annen nå. Hun hadde lyst til å svelge stoltheten sin og ringe ham – en aller siste gang – for å forvisse seg om at Marie hadde rett.

Hun lette gjennom både jakken og ryggsekken etter telefonen sin, men skjønte at hun måtte ha glemt den hjemme.

Men Max hadde jo sin.

Hun fant den i den ytre lommen på ryggsekken hans.

Ved siden av lå en liten eske fra en gullsmed. Undrende trakk hun den opp og klarte ikke å la vaere å åpne den.

Hun stirret på ringen. En smal ring med tre diamanter.

Sjokkert leste hun inskripsjonen.

«Erika og Max». Og så dagens dato! Max skulle fri til henne i kveld og hadde til og med fått den gravert!

Et øyeblikk tenkte hun at hun skulle la skjebnen råde. Hun kunne ikke få en bedre mann enn Max. Han ville alltid vaere der for henne, alltid hjelpe henne, støtte henne og elske henne.

Hun la både esken og mobiltelefonen tilbake i lommen hans og gikk tilbake til sofaen.

Å la skjebnen råde … Var det ikke slik at hvis man ikke kunne få den man elsket, burde man i stedet laere å elske den man kunne få?

Hvis hun sa ja til Max, ville livet hennes gå videre med noen som elsket henne og var villig til å gjøre hva som helst for henne. Hvis hun sa nei …

Tanken på å tilbringe natten her ute etter å ha avvist frieriet hans, fikk henne til å grøsse. Hvordan skulle hun gjøre det?

Hvordan i all verden skulle hun oppføre seg?!

HODEPINEN LÅ SOM et stramt bånd over pannen hennes da hun slo seg ned ved spisebordet. Max så forventningsfullt på henne da han forsynte henne fra gryten.

– Vel, hva synes du?

Hun smakte på gryteretten og smilte raskt.

– Den smaker fantastisk!

– Og vinen?

– Du vet, jeg har så vondt i hodet, så jeg tror at jeg dropper vinen.

Han så på henne, og hun så at han var skuffet. Eller var det noe annet? Hun følte seg med ett ille til mote da han nødet henne til å drikke. Til slutt tok hun en liten slurk. Vinen hadde for mye syre for hennes smak, men det sa hun ikke høyt.

– Det var veldig godt.

Han reiste seg for å hente brødet, og hun tømte raskt glasset i gryten. Da han kom tilbake, fylte han i glasset hennes igjen, men han nødet henne ikke til å drikke mer.

Hodepinen tiltok. Snart begynte hun også å føle seg kvalm, og da hun reiste seg for å gå inn på soverommet, gynget gulvet og veggene rundt henne.

– Jeg føler meg ikke så bra, mumlet hun.

BARE VAGT LA hun merke til at noe skjedde. Han kledde på henne! Støvlene, jakken, lua, hanskene. Han hengte til og med skuldervesken på henne. Og hun klarte ikke å gjøre noe. – La meg vaere …

Men det kalde blikket hun møtte over kjøkkenbordet da hun nektet å drikke vinen, var tilbake. Hun møtte den gjennom svimmelheten og tåkesynet.

Hun må ha besvimt, for neste gang hun våknet, kjente hun en isende vind mot ansiktet. Hun merket Max’ pust tett inntil ansiktet og skjønte at hun lå i armene hans. Han bar henne. Over isen?!

Han stanset, og nå så hun i det

svake måneskinnet hvordan den åpne råken glitret mot henne. Herregud – var de så langt ute som sundet til naboøya, der isen alltid var forraedersk tynn?

– Hva gjør du? mumlet hun og kjente svimmelheten bølget inni seg.

Han stivnet til, men så smilte han til henne, et smil uten varme.

– Synd at du ikke drakk mer av vinen jeg tilsatte Rohypnol. Da ville du ikke våknet.

Han så mot den åpne råken. – Takk for tipset tidligere om den lumske isen i sundet mellom holmene. Jeg gikk en tur mens du hvilte, og hakket i stykker isen med en båtshake fra din farfars naust.

Han så mot vannet.

– Vi tok en tur ut etter middagen, og du havnet i vannet, kommer jeg til å si. Jeg klarte ikke å redde deg.

Hun rykket til, og han mistet grepet. Han bannet, tok et nytt tak i henne og tvang henne naermere råken.

– La meg vaere! Hvorfor gjør du dette?

– Som takk for at du skrev over selskapet til meg i ettermiddag.

– Jeg har ikke skrevet noe over på deg!

Men så husket hun. Alle disse fakturaene han ga henne i en bunt for å attestere. Altfor mange til at hun ville gidde å lese dem alle før hun skrev under. Hun stolte på ham.

– Ingen kommer til å tro det! – Så klart de vil tro meg. Du kommer til å bli funnet med forlovelsesringen på deg. Og jeg kommer til å fortelle at vi ble enige om at jeg skulle overta firmaet, så du fikk tid til å planlegge bryllupet og det nye hjemmet vi skulle skaffe oss.

Hun kjente noe iskaldt mot hånden. Han satte forlovelsesringen på fingeren hennes! Gode gud, Max hadde tenkt å drepe henne! Selv om hun var ør, prøvde hun å tenke klart.

– Men hvorfor?! Du kan jo skape ditt eget firma, din egen formue. Hvorfor gjør du dette?! Igjen glimtet smilet hans til. – Jeg beklager å måtte skuffe deg, men jeg har ikke noen av de fancy universitetseksamenene jeg fikk jobben med. Du kan kjøpe slike ting på internett i disse dager – visste du det? Alt jeg har, er middelmådige karakterer fra videregående og trusselen som hang over meg om at du en dag ville oppdage alle pengene som var forsvunnet ut av virksomheten din …

Penger … Hadde Max virkelig et så kaldt hjerte at han ville drepe henne for penger? Kunne han vaere så grådig?! I så fall …

– Du skulle ha sørget for at jeg «skrev over» huset også, sa hun, og med ett hadde hun klart å tvinge bort både svimmelheten og den siste lammelsen i kroppen. – For i farfars safe ligger farmors smykker, verdt flere millioner.

– Tull! Hvem ville gjemme en formue i et ubevoktet hus ute i skjaergården?

– Jeg, mumlet hun. – For ingen vet at safen finnes i soveromsgarderoben, og det er bare jeg som har nøkkelen. Jeg har den alltid med meg. I vesken der.

Hun pekte på skuldervesken, som hun umiddelbart rev av og kastet i råken. Med et brøl gjorde han et byks, la seg på magen og strakte ut hånden etter den.

I det øyeblikket brast isen under ham, akkurat som hun visste den ville, akkurat som den gang for tolv år siden, da hun hadde vaert her ute en vinterhelg og gått under isen akkurat her.

Max hadde aldri skjønt hvor naer døden han hadde vaert da han hadde laget større hull på isen der hun skulle drukne. Et eneste skritt videre, og isen ville krakelert under ham.

Men det han opplevde nå, visste hun alt om. Selv hadde hun levd med minnet i alle disse tolv årene, og siden den gang hadde hun aldri ønsket å vaere her ute vintertid.

– Hjelp! Erika, for guds skyld! Men i stedet løp hun, løp for livet, for å redde livet, opp mot hytta. Han skulle kunne ta seg i land ved Lille-holmen, akkurat som hun hadde gjort den gangen. Det var bare tjue meter dit. Men før det måtte hun rekke å komme seg til hytta og ringe etter hjelp på mobilen hans, som lå på kjøkkenbordet.

POLITIHELIKOPTERET var der i løpet av femten minutter. Mens politibetjenter gikk ut på isen, der de fant en utslitt og frossen Max, skyndte Johan seg opp til hytta.

– Herregud, Erika, hva gjør du her?!

– Vi skulle jobbe her påskehelgen. Men det kommer jeg aldri til å gjøre igjen.

Han gjorde en grimase.

– Du lovet meg flerfoldige ganger at du ikke skulle jobbe døgnet rundt sju ganger i uken …

– Du jobber overtid du også, mumlet hun.

– Som politi må jeg det. Men jeg brukte all min fritid på deg og forholdet vårt. Du var så besatt av selskapet at det aldri var noen tid igjen for oss.

– Det skulle kunne bli annerledes, sa hun stille. – Men du har jo en annen nå …

– Jeg? Tror du at du er så lett å glemme?

Hun stirret på ham. Sakte gikk sannheten opp for henne.

– Er Marie forelsket i deg …? Han smilte litt skjevt.

– Jeg tror det. Men jeg er forelsket i deg …

Så Marie hadde løyet for at Erika skulle gå videre med livet sitt og overlate Johan til sin skjebne!

– Og du, har du noen ny? spurte han. Mannen på isen, hvem er han?

Hun grøsset. Hvis hun ikke hadde klart å lure ham med historien om safen, som ikke eksisterte, ville hun vaert den som lå i vannet nå. Og Max ville aldri ha latt henne komme seg ut av det, slik hun hadde latt ham gjøre.

– Min drapsmann, sa hun med et gys.

Hun lot Johan omfavne henne, og der, i hans varme armer, gled den iskalde kulden til slutt bort, og hun var tilbake til ham hun så lenge hadde lengtet tilbake til.

«Han stanset, og nå så hun i det svake måneskinnet hvordan den åpne råken glitret mot henne.»