Vi opplevde alle foreldres mareritt

Vi hadde latt våre 19 år gamle tvillingdøtre reise bort i påskeferien – det fikk jo alle vennene deres lov til! To dager senere sluttet de å svare på mobilene sine …

DE KASTET SLENGKYSS til oss og forsvant så inn i bussen, som deretter kjørte av gårde. Det var fredag ettermiddag. Døtrene våre Hanna og Linn var 19 år. De gikk siste året på videregående og hadde nettopp dratt av gårde sammen med noen jevnaldrende venner. De skulle vaere borte nesten hele påsken.

Det var første gang de var på ferie uten oss, og selv om de holdt på å bli voksne, var jeg bekymret.

Da vi ventet jentene for tjue år siden, hadde Morten og jeg knapt vaert sammen i et år, og det var absolutt ikke planlagt, men vi var forelsket og ønsket å satse på forholdet vårt.

Så fikk vi to på en gang, og det gikk nesten ni år før vi var klare for å få flere barn. Denne gangen var det en planlagt graviditet.

Viktor var nå fylt ti år. Til tross for aldersforskjellen gikk Hanna og Linn veldig godt overens med Viktor.

– Vi må finne på noe gøy med Viktor, sa jeg til Morten. Bare oss tre.

Men vi rakk ikke å få gjort så mye før ting begynte å gå galt. Da jeg ringte Hanna på mobilen hennes lørdag kveld, mistenkte jeg at hun var lettere beruset. Det nektet hun for og sa at hun bare var litt trøtt.

Jeg snakket bare med Linn en kort stund, men hun hørtes derimot helt edru ut.

– Vi sovnet sent, sa Linn.

– Vi fortalte spøkelseshistorier. Og så har vi vaert ute hele dagen.

HYTTA TILHØRTE EN slektning av Stine, en av Hannas og Linns beste venninner. Det var de to, samt to andre venninner som nå var der sammen. De hadde fått skyss av Stines storesøster, som skulle besøke venner i området. Det var det som fikk oss til å la jentene dra.

Det føltes trygt å vite at Stines storesøster bare var et par mil unna, og hun hadde lovet å titte innom jentene i løpet av ferien. Alt hadde hørt så bra ut, men nå begynte jeg å tvile.

Jeg ringte storesøsteren til Stine, som fortalte at hun hadde vaert innom et par timer tidligere, og at alt hadde vaert fint da.

– Tenk på hvordan det var da vi selv var 19 år, sa Morten. – Man må få lov til å teste vingene litt.

Men søndag morgen svarte ikke Hanna og Linn på mobilen lenger. Jeg hadde en ubehagelig følelse i kroppen, som Mortens betryggende forsikringer ikke klarte å dempe.

Jeg bestemte meg for å ringe Stine, og da jeg hørte stemmen hennes, forsto jeg umiddelbart at noe var galt.

– Hanna og Linn er ikke her

Jeg bestemte meg for å ringe Stine, og da jeg hørte stemmen hennes, forsto jeg at noe var galt.

for øyeblikket, men de burde komme snart …

Det var Stines skjelvende stemme som skremte meg.

– Stine, hva er skjedd? Du må fortelle meg det nå med en gang!

– De dro med et par gutter til en annen hytte i går kveld. De kom ikke tilbake, og vi vet ikke hvor de er. De svarer ikke på mobilen.

JEG KUNNE KNAPT tro at dette hendte. Det føltes som å falle utfor et stup. Jeg sto der med et bankende hjerte og lurte på hva som var skjedd med døtrene mine.

Det er et av de verste øyeblikkene i mitt liv. Jeg kjeftet på Morten, og så ringte jeg storesøsteren til Stine. Hun ble forferdet og lovet å kjøre dit umiddelbart.

– Det er ikke likt Hanna og Linn å bli med fremmede karer på den måten, mente Morten.

– Nei, men de ville vel teste vingene, da! skrek jeg til ham.

Bekymringen gjorde meg sint på alt og alle.

Så kom neste smell. Stines storesøster ringte og sa at hun hadde snakket med andre hytteeiere, men at hun så langt ikke hadde hørt noe.

– Og det er begynt å blåse kraftig her, sa Stines storesøster.

Vi kontaktet politiet, men de gjorde ingenting på det nåvaerende tidspunkt. Det var heller ingen grunn til å tro at jentene hadde begitt seg ut på tur, så det ble ikke organisert søk etter dem.

Timene gikk. Jentene lot ikke høre fra seg, og vaeret gjorde at folk holdt seg innendørs

i området. Jeg ba om at jentene ikke befant seg ute.

Vi sov ikke et minutt den natten. Vi bestemte oss for å kjøre opp neste dag, hvis ikke Hanna og Linn var kommet til rette innen da. Uroen var forferdelig. Hva som helst kunne ha skjedd, og det var umulig å stoppe alle marerittscenarioene som opptok tankene mine.

MORGENEN ETTER VAR situasjonen den samme, og politiet tok tak i saken. Vi hadde begynt å pakke da storesøsteren til Stine plutselig ringte oss for å fortelle oss at jentene hadde det bra og var kommet tilbake!

Det viste seg at de var blitt med guttene til den andre hytta, som lå nesten en mil unna. Så hadde de vaert oppe nesten hele natten og ikke våknet før ved lunsjtid. Da var alles mobiler gått tom for strøm, og under uvaeret hadde de hatt strømbrudd.

De hadde ikke ønsket å kjøre tilbake til hytta i uvaeret, men bestemt seg for å vente. De hadde bare hatt det gøy og mente selvfølgelig at vi voksne overreagerte. Dessuten var en av guttene en gammel nabo av oss.

Historien endte bra, men hver gang jeg hører om savnet ungdom på nyhetene, grøsser jeg ved tanken.