Diggbar gitarfuzz
Blues er ikke bare for oss oldinger med spisskompetanse på luftgitar. Bare hør på ungfolen Magnus Berg i fri utfoldelse på sin ferske utgivelse. Den bør appellere til langt flere, et godt stykke utenfor smale sjangergrenser.
Unge Magnus Berg har imponert oss på Alta Soul & Bluesfestival ved flere anledninger, der Østfold-gutten med dårlig skjult stolthet blir bevnevnt som halvt altavaering. I vår fikk han til og med lokalavisa til å rasle med sekseren på terninga. Gitarspillet er det naermeste vi kommer lydmessig fyrverkeri, med en teknikk og lekenhet som får gamle kjennere til å stoppe opp og nikke anerkjennende.
Det lettere udefinerbare begrepet «digge» hører med når autentisk blues formidles med kraft. Dette er høyst diggbart. Energimessig tar han steget videre fra debuten Cut Me Loose (2014), som til og med fikk amerikanske bluesfans til å sperre opp øyne og ører. Kanskje det nå er modenheten og selvsikkerheten som blir mer tydelig, som også gjør det komfortabelt å synge om det store øyeblikket med følelser på Moment, for ikke å snakke om funky falsett på Not The One You Want.
Det viktige her er han klarer å gjenskape kvalitetene på In My Shoes, både selve låten og de ti små edelstenene han har fått plass til på plata som lanseres i disse dager. At han klarer å spille like godt i studio som i vindblåsten i Bossekop er en selvfølge, men når råskapen skal «festes» digitalt, handler det om en overgang som ikke er like enkel. Litt for ofte blir det pinglete på plate, også i bluesverden.
Det kan ikke 21-åringen beskyldes for. Her viser han respekt for den gamle bluestonen, samtidig som han utfordrer på råhetsskalaen, slik eksempelvis White Stripes og Black Keys har gjort i groovy rockmodus. Her lar han strengeleken ta fyr, med You're Mine som min klare favoritt. Det avslører at jeg har en svakhet for både 70-talls progrock og lyden av gitar som tar en viddetur i noen magiske minutter. Her kjenner vi at følelser og råskap tangerer og lager Bergs eget univers.
At en så ung mann kan framstå med samme pondus som John Mayall i det ene øyeblikket, før han i neste omgang tar i bruk mer moderne og spreke virkemidler, gjør at Magnus Berg har funnet en formel som forener verneverdige blå toner med fremoverlent trøkk.