Hadde stor betydning
Roy Jacobsen er klar med sin tredje boka om Ingrid fra Barrøy. Altapostens anmelder Solgunn Solli har møtt den kritikerroste forfatteren.
Forfatter Roy Jacobsen mener nordlendingene har betydd mer for verdiskapingen enn mange forstår.
Roy Jacobsen har hatt en eventyrlig suksess med de to første bøkene fra Barrøy, De usynlige og Hvitt hav. Den første boka havnet på kortlisten til Man Booker 2017, en av de mest prestisjetunge litteraere prisene i verden. Nå er han aktuell med den tredje boka fra Barrøy, Rigels øyne.
Stolt av å bli lest
De to første bøkene i serien naermer seg en kvart million solgte eksemplarer, noe Jacobsen er stolt av. – Nå er det full rulle fra forlaget med Rigels øyne og det er jeg kjempeglad for. Jeg liker å snakke om bøkene mine og jeg liker at det jeg har skrevet blir lest. Og du vet, man vil jo vaere vesentlig, man vil at folk skal lese bøkene man har skrevet. Alle forfattere vil det, men det er mange som vil vaere litt dydig. Jeg deltar ikke på alt jeg blir invitert på, men å reise rundt å ha forelesninger og snakke om bøkene mine – det gjør jeg mer enn gjerne.
Jacobsen er en samfunnsengasjert forfatter, og han er opptatt av de historiene som ikke er blitt fortalt.
– Menneskene i nord har hatt stor betydning for den økonomiske utviklingen i Norge. Frank A. Jenssen har regnet på dette og funnet ut at det kan dreie seg om verdier som er hundre ganger det som er kommet inn sammenlignet med oljen, men fordelt på lengre tid. Disse verdiene er nå i Bergen, i Lübeck og de andre hansabyene. Men de menneskene som skapte disse verdiene er stort sett fravaerende i økonomisk forstand, og de er heller ikke en del av den offisielle historien. Det er det samme med historien om kystkvinnene. For å utruste en fisker i én sesong krevdes det 390 arbeidstimer. Disse kvinnehistoriene er også underkommunisert.
Vokst opp med historiene
Nordland var det fylket som tok imot flest flyktninger under evakueringen i 1944, og han husker historien fra Dønna om en samisk kvinne som ble evakuert fra Finnmark og ble bosatt i et naust sammen med barna. Mannen hennes ble gal, og ble igjen i Tromsø, og kvinnen forelsket seg etter hvert i en mann fra stedet. Jacobsen er vokst opp med historier om flyktninger og han hørte om russefangene som bygde veier og jernbaner i nord, men heller ikke dette er noe det snakkes mye om. Det døde flere russere på norsk jord under krigen enn nordmenn og han mener vi har mye å takke russerne for.
Han er glad i Russland, og har besøkt landet en rekke ganger. På en reise med den transibirske jernbanen møtte han en gang en russisk offiser som han begynte å prate med. – Det var i Krasnojarsk, og det var en masse soldater som omringet toget. Jeg begynte å snakke med en av offiserene på engelsk og da han skjønte at jeg var fra Norge sa han : Vi befridde Nord-norge under andre verdenskrig. Jeg tok han i hånda og sa Spasiba, og da begynte han å grine. Det var rørende.
Spekulasi, maroder og hengsule
Det er mye dialekt i bøkene fra Barrøy, og trilogien er oversatt til en rekke språk. – Oversetterne har en del utfordringer både med alle dialogene som er på dialekt, og de gammeldagse maritime uttrykkene. Oversetterne kan ikke oversette dialekt, det er nordnorsk, og det fungerer bare på norsk. Men gammeldagse maritime uttrykk finnes jo i mange andre land, og selv om oversetterne i utgangspunktet ikke kjente begrepene så har de lett frem de gamle uttrykkene som ble brukt på deres språk. Det syns Jacobsen er morsomt.
Han har ofte skrivesperre, men de er kortvarige og han frykter dem ikke. I løpet av en roman har han det han kaller for fortvilte øyeblikk ca. 25 ganger, der han tenker at nå skjer det ikke noe. Og da flytter han på seg. Han har en hytte i skogen utenfor Oslo, og så har han en hytte på Dønna. Når han er i flytsonen så noterer han hele tiden. Han står opp om natta og noterer ned ting. Han må følge med. Nå, en ukes tid etter at den foreløpig siste boka om Ingrid Barrøy kom ut, skjer det ingenting. Det er tomt. Men han har tillitt til at det dukker opp noe, det bruker å gjøre det når lanseringsperioden er over. Men han har også opplevd å vaere ferdig med en bok, og måtte droppe all lansering. Når det strømmer på gjelder det å vaere på hugget.
– I en periode kan jeg leve godt uten å skrive, jeg kan reise og oppleve ting men jeg må skrive. Jeg er på jorden for å skrive romaner. Jeg kan ikke leve uten å skrive.
Han laerte seg tysk for å kunne lese Gunter Grass på originalspråket, og islandsk for å kunne lese alt av gamle islandske sagaer på originalspråket. Blant de han var på oppløpssiden sammen med på Man Booker trekker han frem Dorte Nors fra Danmark og Amos Oz fra Israel som forfattere han liker godt. Og selv om han er glad i korte bøker finnes det unntak – Hundre års ensomhet av Gabriel Garcia Márques, den kunne bare fortsatt for hans del.
– Jeg skriver bøker jeg sjøl liker å lese – naturlig nok og jeg skriver bevisst med en avstand fordi jeg vil at leseren skal få lov til å dikte litt selv også. Jeg bruker mye tid på stryke i egen tekst.
Å møte leserne sine
Etter å ha vaert noen timer i selskap med Jacobsen, spasert litt rundt i Alta der han hilste på kjente og ukjente og signerte bøker til de som ønsket var spørsmålet om han likte å møte leserne sine en smule overflødig. – Om jeg liker å møte leserne mine – ja det gjør jeg! I begynnelsen var jeg litt sjenert og rar, men etter hvert har jeg jo laert en del. Jeg har akkurat vaert i Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger for å snakke med bokhandlere. Og det gjør jeg mer enn gjerne. Når jeg skriver, da gjør jeg ingenting slikt. Det blir jeg forstyrra av. Det er ikke det at jeg misliker det, men jeg kan ikke bare dra til Trysil en dag, og så er jeg inni det igjen. Da må jeg bruke en to, tre dager for å komme i sving igjen.
Partisanen Henrik
I Rigels øyne dukker Henrik opp. Han er partisan, og løst basert på en av personene tidligere øverstkommanderende i Nord-norge, Tønne Huitfeldt skrev om i De norske partisanene i Finnmark 1941-1944. Huitfeldt leste seg opp på Finnmarks krigshistorie og han var rystet over skjebnen partisanene fikk etter krigen. Jacobsen mener at heller ikke historien om hva som skjedde med partisanene er en del av vår kollektive bevissthet. Det var de som led mest, de som utrettet mest, og de fikk den dårligste behandlingen. Blir det en fjerde bok om Ingrid fra Barrøy? – Ja, kanskje svarer han med et lurt smil.
– Men bare kanskje. Jeg vet ikke om jeg får det til. Og hvis jeg ikke får det til, så kan jeg ikke gi det ut. Jeg må kunne stå inne for det. Da jeg var ferdig med De usynlige kjente jeg at her er det mer. Vanligvis så er jeg drittlei når jeg leverer fra meg en bok, men det skjedde ikke denne gangen. Jeg har mer eller mindre vokst opp med dette stoffet. Har vaert på Helgeland hver sommer, og har bodd der i lange perioder og jeg laerer stadig mer, og blir interessert i stadig flere ting. Så skrev jeg Hvitt hav, og den gikk jo også bra, og jeg føler at jeg ikke er helt ferdig nå heller.
Helt på tampen fikk jeg lagt inn et lite ønske om at Henrik skulle dukke opp i den fjerde boka, og selv om jeg ikke fikk noen lovnader, så har jeg et håp om å treffe Henrik igjen i neste bok, for som Jacobsen avsluttet med: Henrik e jo ikke dau!