Fortvilet rop fra pårørende
Vi har prøvd det meste; vi har bedt, snakket, kritisert og mast på personalet for vår mor, vi har henvendt oss til ledelsen på sykehjemmet, vi har snakket med pleie- og omsorg, vi har snakket med helse- og sosialsjefen og alle uttrykker forståelse. Og det blir med det.
Vår mors situasjon er ikke enestående: På en god dag behøver hun ikke å ligge i sengen mer enn 20 timer. Andre dager får hun kanskje 2 timer sosialt fellesskap. Det blir sagt at hun er trøtt. Hvem blir ikke trøtt av å ligge alene inne på et rom nesten døgnet rundt? Vi ser at hun koser seg på stua sammen med andre og besøkende; hun kvikner til. Stimulering hjelper.
Kveldsmaten blir servert kl.18 - 18.30. Så blir de lagt. Neste måltid blir sein frokost, langt over makstiden på 11 timer mellom måltider som er medisinsk forsvarlig for eldre. Det hevdes at de som ønsker det kan få mat i denne perioden, men ingen på vår mors avdeling er i stand til å si at de er sultne, langt mindre be om mat. Dessuten er det bare 3 nattevakter på 5 avdelinger. Hun får dusje og vasket håret 2 ganger per måned.
Hun får moset mat, ikke fordi hun trenger det; men fordi hun får maten raskere i seg. Å bli kledd pent og pyntet for dagen, skjer unntaksvis.
Tilsynslegen har 2 timer per uke til 35 syke pasienter, hun har derfor ikke tid til å møte/snakke med pasientenes pårørende. Vår mor trenger ny rullestol. Vi må skjønne det, be sykehjemmet om å søke om det, som de må gjøre når de får tid, så må ergoterapeutene få tid, de mangler også folk, så må det sendes bestilling med lang leveringstid. Dette kan ta tid .... I mellomtiden endrer kanskje behovet seg..
All informasjon må vi be om, lite blir gitt på eget initiativ. Ingen som har oversikt? Vi som bare er på besøk må hele tiden prøve å se om det er noe nytt, noen endringer, noe som kanskje må taes tak, noe å glede seg over.
Vi merker at de «gamle» ansatte, de som har erfaring, kunnskap, kjennskap til pasientene og er der regelmessig, rekker og ser mer enn de som er påkallingsvikarer, brøkdelsansatte, gjerne uerfarne, gjerne unge, og som ikke får noe/nok opplaering og kontinuitet, og som det er flest av. Sånn virker det i hvertfall for oss.
Dessuten forsvinner informasjonen om pasientene i dette kaoset. Demente (og andre) trenger stabilt personale som de kan bli trygge på. Ønskedrøm. Aktivisering? Ønskedrøm.
Min takknemlighet går til de pleierne som har holdt ut i årevis og fremdeles orker å gi litt omsorg og omtanke til vår mor og de andre som ikke kan velge bort å bo der!
Vårt ønske at de som er på sykehjem ikke bare skal vaere pasienter, men også beboere i sitt siste hjem. Det er nesten så man skulle ønske de var innsatte i fengsel, da hadde de kanskje hatt bedre rettigheter.
Hvem tar ansvar?