Finnmark – bekymringens fylke?

Thorbjørn Jagland snakket i sin statsministerstid om Det norske hus. På mange måter ligner det litt på et standardhus av typen bekymringshus. Det har ikke vinduer så vi kan se verden utenfor. På veggene er det bilder i svarte rammer, bilder av det som kan komme til skje av sykdom, ulykker og katastrofer.

Mange av oss som lever i et av verdens rikeste land har et pessimistisk grunnsyn. Hva er grunnen til at vi er et heller sutrende folk og ser så mørkt på fremtiden? Det er nok ikke bare valgresultatet for nordnorske innbyggere på venstresiden. For den manglende glede er noe som ligger dypt i folkesjelen. For vi er et grublende folk som ofte er vel pessimistiske for hva fremtiden vil bringe. Et bilde kan utdype dette. Noen barn laget en snøball. Det var den gang da det var vinter med mye snø. De rullet snøballen rundt så den ble så stor at de ikke kunne flytte den. Slik er det også med våre bekymringer. De kan vaere små og ubetydelige. Men vi grubler og grubler. Bekymringene vokser og blir store og uløselige! Nå gjelder det blant annet fylkessammenslåingen mellom Troms og Finnmark. Det kan muligens vaere nyttig å tenke litt positivt. Et fylke med 75.000 innbyggere vil sikkert stå sterkere hvis Finnmark slås sammen med Trom til Finnmark fylke!

Uansett resultat av fylkessammenslåing og Altas plass – tilfreds og lykkelige blir vi li ikke. For mange finnmarkinger sliter. Vi har psykiske lidelser. For vi mangler noe, men vet ikke helt hva det er. Den fremtidspessimisme som preger mange av oss er av gammel dato. Og det går en linje fra de gammeltestamentlige domsforkynnere til nåtidens. Men denne pessimisme er det ikke noe historisk belegg for, selv om domsprofeter vil dukke opp med jevne mellomrom med sine skrekkscenarier. For all erfaring tilsier at vi gjennom kunnskap klarer å finne løsninger på de utfordringer vi møter som på mange måter er uløselige. Gjennom forskning, ofte ved hjelp av ny teknologi, har de «uløselige» problemer blitt løst!

Selvsagt er det mørke skyer i horisonten. Klimaendringene er menneskeskapt. Vi har alle et ansvar for klimaet. En baerekraftig utvikling burde angå oss alle. Vi skal vaere aerlige nok til å innrømme at det at oppgavene fremover er vanskelige og krevende. Og løsningene kommer ikke av seg selv. Med ny innen teknologi og vitenskap kan vi kanskje tross alt snakke om fremtidsoptimisme. Og dommedag har stadig blitt utsatt. Det blir den sikkert igjen. Det går ikke rett på dunken!

Hva fremtiden vil bringe vet kun fremtiden. Så vidt jeg vet har ingen nordmenn – eller kvinne, dødd av glede. Vi klarer ikke å slippe gleden løs her nord. Selvsagt står vi overfor en rekke utfordringer og problemer som vi av hensyn til kommende generasjoner må løse. Løsningene kommer ikke av seg selv – og slettest ikke hvis vi ikke satser på forskning og ny teknologi.

Men det er viktig å understreke at historisk sett har utviklingen vaert på optimismens side. Skulle det vaere annerledes i fremtiden med den vilje vi har til å finne nye løsninger? Vi trenger mer positiv tenkning og livsglede for å møte fremtiden i nord! Kanskje er det noe i vårt lands historie og vår natur og måte å tenke på, som hindrer oss i det?

Noe må gjentas til det kjedsommelige. Det går liksom ikke inn. Det er ikke ulovlig etter norsk lov å vaere optimistisk og ha en fremtidstro. For vi trenger langt mer optimisme og livsmot i Det norske hus, avdeling Finnmark. Den må fylles med visjoner både for oss selv og landsdelen vi lever i.