Heftige tak
Da Jon Rønningen tok Ol-gull i Seoul i 1988 satt jeg hjemme i Alta og heiet entusiastisk. Brytebrødrene med besteforeldre i Finnmark hadde jeg allerede fulgt i noen år, og jeg var superfan av storebror Jon. Jeg husker spenningen og den enorme prestasjonen som Jon i kamp etter kamp viste når han i de siste sekundene klarte å få motstanderen ned på matta.
Dette er ikke boka du finner frem hvis du er interessert i språklige finesser eller de helt spesielle setningsstrukturene. Men her får du Jon Rønningens aerlige historie servert kronologisk i seksti korte kapitler. Det starter dramatisk med en episode på motorveien ved Tusenfryd der en deprimert og dopet Jon Rønningen kjører i grøfta. Etterpå, i baksetet på politibilen er hans eneste ønske å dø. Men hvordan havnet helten fra Seoul 1988 og Barcelona 1992 opp i baksetet på en politibil? De neste kapitlene gir oss noe av svaret på det.
Mor fra Finnmark
Brødrene Jon og Lars Rønningen vokste opp på Ammerud i Oslo. Moren var fra Finnmark, mens faren var oppvokst i Gudbrandsdalen. Slik beskriver Jon faren: «Den som vil forsøke å danne seg et bilde av ham, kan begynne med å se for seg ti knallharde idrettsfedre som gjør alt for å drive fram ungene sine. Rør disse ti karene sammen i en gryte, og tilsett noen rause deler Finn Aamodt og et par klyper Gjert Ingebrigtsen, faren til Ingebrigtsen-brødrene. Dette burde bli et temmelig skarpt brygg av steintøffe og ambisiøse fedre. Problemet er bare at denne kruttsterke blandingen ikke engang når fatter´n til livet. Faren min stiller i en helt egen divisjon.”
Faren til Jon og Lars var beintøff mot sønnene sine. De måtte springe milevis, de løftet tyngre enn alle andre, og de måtte trene mot hverandre – hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen. Hvis guttene ikke fulgte ordre, fikk de juling. Guttene hans skulle vaere sterkest og de skulle kunne slå tilbake hvis noen mobbet dem for høyden deres. Faren var stolt når Jon kom hjem og fortalte om gutter han hadde slått ned. I etterkant ser Jon at han ikke har tålt behandlingen faren ga ham, samtidig føler han takknemlighet. Han ville
aldri ha klart idrettsbragdene han utførte heller – hvis ikke faren hadde presset ham så hardt.
You ´ll Never Walk Alone
Lillebror Lars har vaert den viktigste personen i livet til Jon, det er noe han ofte trekker frem. Men også foreldrene, de forskjellige trenerne, de fem sønnene, og ekskjaerestene har vaert og er viktig for han. Han digger Liverpool og drømmer om å ta med seg hele familien på hjemmekamp, men ødelagt økonomi og dårlig fysisk og psykisk helse gjør at drømmen ikke har latt seg gjennomføre.
De siste årene har Jon var innlagt på den ene psykiatriske institusjonen etter den andre. Han har misbrukt sterke medisiner og vaert suicidal. Utrolig nok var det først etter at han flyttet til Mehamn at han ble skikkelig utredet og fikk behandling.
Modig bok
Det er, naturlig nok, mye stoff fra brytemiljøet i denne biografien. Det er fortellinger om treningsteknikker, om ulike grep og hva som funker best på forskjellig type brytere. Og selv om jeg egentlig ikke bryr meg så mye om selve brytesporten, så har jeg alltid hatt sans for Jon Rønningen og derfor var det både interessant og fint å lese denne aerlige biografien. Boka er skrevet sammen med Runar Heggen og er illustrert med bilder fra tidlig barndom og frem til i dag.