Åpen om syk­dom­men

Ke­til Hans­sen fikk dia­gno­sen par­kin­son for et år si­den.

Altaposten - - Sidan 1 - Av Astrid Krogh astrid@al­ta­pos­ten.no

Han har nett­opp tatt fatt på sin førs­te høst som pen­sjo­nist etter 30 år ved UIT og tid­li­ge­re kjent som Høg­sko­len i Finn­mark. Han er over­ras­ket over hvor lett det er å få da­ge­ne til å gå.

De sis­te syv åre­ne job­bet han som la­erer ved uni­ver­si­te­tet, før det en år­rek­ke som rek­tor ved høg­sko­len. Ofte sett i media, spe­si­elt da fu­sjons­sam­ta­le­ne med Tromsø star­tet.

Når Ke­til ten­ker til­ba­ke, kla­rer han å spo­re tegn til syk­dom­men al­le­re­de den gang.

– Jeg mer­ket at jeg ikke had­de like stor ka­pa­si­tet som før, jeg klar­te rett og slett ikke å gjø­re like mye. Jeg føl­te meg sånn halv-syk. Det var nok også en av grun­ne­ne til at jeg ikke tok gjen­valg.

Vil­le ikke vite

Nå kun­ne his­to­ri­en fort­satt med at Ke­til gikk til le­gen for å høre hva som var galt, men det gjor­de han ikke. Han krum­met nak­ken og gikk til­ba­ke til la­erer­yr­ket. Men her ble teg­ne­ne fle­re etter hvert som åre­ne gikk. – Hvor­for gikk du ikke til le­gen?

– Det er nok litt ty­pisk, hvert fall for meg. Når jeg opp­da­get at jeg be­gyn­te å skjel­ve mer og mer, så kvi­et jeg meg for å gå inn i det og lese meg opp. Jeg over­så det så godt jeg kun­ne. Helt til jeg måt­te bite i det sure ep­let og gå til le­gen.

– Jeg så at det jeg skrev på tav­len var vans­ke­lig å lese. Jeg had­de pro­ble­mer med vo­lum på stem­men og jeg had­de dår­lig ba­lan­se. Jeg klar­te ikke å stå i ro og måt­te be­ve­ge meg rundt i klasse­rom­met hele ti­den. El­ler sit­te. 66 år gam­mel fikk Ke­til dia­gno­sen, som rett og slett snud­de opp ned på li­vet. Alle pla­ner for frem­ti­den måt­te set­tes på vent, mens han fikk sam­let seg. – Det var en enorm skuf­fel­se i star­ten og det var skrem­men­de. For­vent­nin­ge­ne til frem­ti­den blir snudd opp ned. Støt­ten fra min kone har va­ert uvur­der­lig. Hun har jo også fått en med par­kin­son å hans­kes med.

Sam­men job­bet de med å snu si­tua­sjo­nen til noe po­si­tivt, for­tel­ler han.

Vil hjel­pe and­re

En an­nen ting som også har va­ert av­gjø­ren­de for Ke­til er par­kin­son­for­bun­det. Na­er­mest det førs­te han gjor­de da han fikk dia­gno­sen var å mel­de seg inn. Det førs­te kur­set glem­mer han ald­ri. – Det var utro­lig po­si­tivt. Den størs­te ge­vins­ten var nok det å tref­fe and­re med sam­me syk­dom. Det knyt­ter seg man­ge mer­ke­li­ge fore­stil­lin­ger til syk­dom­men og den er skam­be­lagt på grunn av alle de syn­li­ge sym­pto­me­ne. Jeg viss­te ikke om jeg kom til et freak-show el­ler hva det var, også var det helt flot­te men­nes­ker. Det ble en vel­dig sterk aha-opp­le­vel­se for meg. Det er lett å ten­ke at folk med en kro­nisk syk­dom hef­ter det mye rart ved, men det stem­mer slett ikke.

Det ble også av­gjø­ren­de for val­get han nå har tatt, nem­lig å lede fyl­kes­la­get med cir­ka 60 med­lem­mer. – Jeg sy­nes det er vel­dig vik­tig å ha en oppe­gå­en­de for­enings­struk­tur rundt en vans­ke­lig syk­dom som par­kin­son er. I man­ge år har fyl­kes­la­get va­ert uten drift og da har det ikke va­ert noen som har iva­re­tatt de med par­kin­son el­ler de­res på­rø­ren­de. Det gjel­der bå­de kur­sing, so­sia­le ar­ran­ge­men­ter og prak­tisk hjelp. Jeg øns­ket også å gjø­re noe godt ut av syk­dom­men.

Han hus­ker så godt en mann han møt­te på det førs­te kur­set. Han had­de tatt en ope­ra­sjon som gjor­de at syk­dom­men ble holdt i sjakk i ti år. Dis­se ti åre­ne var i ferd med å gå ut. – Det enes­te øns­ket han had­de var å ikke va­ere ale­ne. For han ble for­bun­det sva­ret.

Me­di­si­ner to gan­ger om da­gen

Un­der­teg­ne­de har møtt Ke­til fle­re gan­ger i for­bin­del­se med in­ter­vju­er da han var rek­tor og lite er for­and­ret si­den den gang. En lett ris­ting i høy­re hand er det enes­te teg­net på at noe er an­ner­le­des. Op­pi alt har han va­ert hel­dig, sier han. For medi­si­ne­ne har va­ert av­gjø­ren­de. – Uten medi­si­ne­ne had­de det sett mye ver­re ut. Jeg fikk me­di­si­ner i mai i fjor og det tok bare to uker så kjen­te jeg ef­fek­ten av den. Nå har jeg fått hånd­skrif­ten til­ba­ke. Et an­net fy­sisk tegn er mi­mik­ken i an­sik­tet. Jeg var helt uten mi­mikk inn­til jeg fikk medi­si­ne­ne. Og jeg kan kjø­re bil. I til­legg er det kun to tab­let­ter som skal tas en gang om da­gen. Han for­tel­ler fra mø­tet med nev­ro­lo­gen for et år si­den, en sterk kon­tast til da­gens si­tua­sjon. – To av mine førs­te spørs­mål var når jeg vil­le hav­ne i rulle­stol og hav­ne på syke­hjem. Da svar­te le­gen; vet du hvor len­ge du har tenkt å leve? Det var en vek­ker for meg. Jeg er tross alt fer­dig med meste­par­ten av li­vet, hvor­for skal jeg ha sånn pa­nikk for å bli syk. Fore­lø­pig er det ikke mye jeg tren­ger hjelp til, men de fin­mo­to­ris­ke øvel­se­ne har kona over­tatt, smi­ler han. Sam­ti­dig vet han at det vil kom­me fle­re, og ster­ke­re, sym­pto­mer etter hvert. Han bare vet ikke når det skjer.

En fa­mi­lie­syk­dom

Ke­til be­skri­ver syk­dom­men som noe som ram­mer hele fa­mi­li­en. – Sym­pto­me­ne man etter hvert får, ford­rer bå­de del­ta­kel­se, as­si­stan­se og inn­le­vel­se fra part­ne­ren og egent­lig hele fa­mi­li­en. Det er ikke en syk­dom man blir bra av og det er en syk­dom som er vans­ke­lig å hånd­te­re ale­ne. Par­kin­son fram­trer på man­ge for­skjel­li­ge må­ter, og i ulik grad. Hvil­ken ef­fekt medi­si­ne­ne har er også for­skjel­lig. Der­for er sam­hø­rig­het i for­bun­det eks­tra vik­tig, me­ner han. – Det kan va­ere vans­ke­lig for meg å kjen­ne meg igjen i and­re med syk­dom­men for­di den ram­mer så ulikt. Mens på­rø­ren­de kan­skje i let­te­re grad kan dele er­fa­rin­ger. Li­vet ble kan­skje snudd på ho­det for et drøyt år si­den, men Ke­til er langt ifra mot­løs. – Et år etter så vi­ser det seg at li­vet ble ikke så an­ner­le­des. Nei, jeg kan ikke gå så lan­ge tu­rer len­ger, men el­lers så kan jeg gjø­re det al­ler mes­te. Bort­sett fra i sam­me meng­de som før. Og spe­si­elt én hen­del­se i li­vet får han til å smi­le bredt når han for­tel­ler. – Vi har fått et barne­barn. Det er en kjempe­vik­tig del av frem­ti­den. Og sa­er­lig med viss­he­ten om en al­vor­lig syk­dom som kan be­gren­se ti­den og tin­ge­ne jeg kan gjø­re med barne­bar­na. Det blir nok vik­ti­ge­re å fo­ku­se­re på enn el­lers.

(Foto: Astrid Krogh)

SER LYST PÅ TILVAERELSEN: Ke­til Hans­sen ser få hind­rin­ger selv om han har par­kin­son. Pen­sjo­nist­til­va­er­el­sen har han få for­vent­nin­ger til, an­net enn å nyte tilvaerelsen.

(Foto: Astrid Krogh)

HEKTISKE DA­GER: Ke­til sier han har tu­sen ting å gjø­re og da­ge­ne som pen­sjo­nist går over­ras­ken­de fort. En an­nen vik­tig ting er å hol­de seg opp­da­tert, her med ny­he­ter på nett­bret­tet en etter­mid­dag hjem­me.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.