Slå ring rundt det samiske
Den prisbelønnede journalisten Kenneth Haetta mener Alta er viktig for det samiske selvbildet.
Rapporten gir grunnlag for bekymringer rundt tema som vold mot kvinner og jenter i samiske samfunn, hatefulle ytringer og hatkriminalitet mot det samiske folket. Kenneth Haetta, journalist og fotograf
Tirsdag denne uka var Haetta innleder til en paneldebatt med temaet «Overgrep i små samfunn» på studenhuset City i Alta. I etterkant har Altaposten fått et intervju med frilansjournalisten, som sammen med Vg-journalistene Harald Amdal, Eirik Linaker Berglund og Thor Harald Henriksen fikk Fritt ord- prisen 2018 for sine avsløringer og påfølgende reportasjer om de massive overgrepene i den lille bygda Tysfjord i Nordland kommune. Dokumentaren ble presentert i VG lørdag 11. juni 2016.
Stort samfunnsproblem
Haetta sier til Altaposten at han er «overveldet over tilbakemeldingene om konsekvensene av saken». – Aller mest tror jeg saken har bidratt til å sette fokus på et stort samfunnsproblem i Norge, overgrep mot barn og på soliditeten i systemene som skal forebygge og avdekke overgrep. Videre, gjennom å løfte fram historier om samer som også angår ikke-samer i Norge, har vi formidlet en felles menneskelighet. Vi er alle mennesker, og vi vil alle ta vare på barna våre. Jeg er fremdeles utrolig imponert over de fra Tysfjord som våget å fortelle, sier fotografen og journalisten, som hadde deler av barndommen sin i Kautokeino.
I Tysfjord-saken har politiet avdekket 151 overgrepssaker, med 82 fornaermede og 92 mistenkte. Ofrene var fra 4 til 75 år gamle, de mistenkte fra 10 til 80 år. Overgrepene fant sted mellom 1953 og august 2017. Fra desember 2017 har dommene begynt å komme i rettsvesenet, med lange fengselsstraffer. – Var du redd for å stemple en minoritet, som har lidd urett med tanke på fornorskningen og dens konsekvenser, som verre enn andre?
– Tysfjord-saken har befunnet seg i et formidlingsmessig og presseetisk minefelt med seksuelle overgrep, tidvis i naer familie, med tunge personvernhensyn, hensynet til ofrenes helbred – og farene for stigmatisering av et allerede sårbart samisk miljø, sier Haetta, som bekrefter at han fikk advarsler om at saken kunne sette merkelapp på den lille samiske bygda, og stemple hele den samiske kulturen som en overgrepskultur. – Det ga et forklaringsbehov. Forklaringen var enkel: Om ikke minoritetsjournalister skal kunne rapportere om det vanskelige i minoritetssamfunn, kan ingen gjøre det. Institusjonene i et demokratisk samfunn må også vaere til for minoritetene.
– Mye negativt
Når det gjelder norske medier mener imidlertid Haetta at de bidrar til opprettholde gamle stigmaer.
– Nordmenn hører ikke så mye om det samiske i media. Det er mye negativt vinklede oppslag, hvis det er oppslag i det hele tatt, samiskfiendtlig retorikk i kommentarfeltene, stadige repeterende leserinnlegg i enkelte medier om blokkering av naeringsutvikling, reinplage, saerrettigheter, erstatning, vi har aldri vaert samisk, samer er ikke urfolk eller at samiske navn er unødvendig, lister han opp.
Han føyer til: – I det hele tatt tror jeg samene som minoritetsgruppe har for liten beskyttelse i Norge, både formelt og uformelt. Jeg håper alle i Alta-samfunnet, som er så viktig i Finnmark, slår ring rundt det samiske i framtiden. Det er ikke uproblematisk å vaere samisk i landet vårt i dag. FNS menneskerettighetskomité avga noen merknader til Norge i år. Her fremkommer det at situasjonen for samene i Norge gir grunnlag for bekymringer. Rapporten, som dekker tidsrommet 2011-2017, gir grunnlag for bekymringer rundt tema som vold mot kvinner og jenter i samiske samfunn, hatefulle ytringer og hatkriminalitet blant annet på internett mot det samiske folket, diskriminering av samer, mangel på laerere, og at mange samiske barn ikke får bruke samisk språk i barnehager.
Feies under teppet?
Under et seminar i Alta nylig sa den samiske artisten Mari Boine, da hun fikk spørsmål om Me-too-saker i samiske samfunn, at hun tror at man i samiske samfunn i større grad en ellers feier slike saker under teppet. Kenneth Haetta tror det kan vaere noe i dette. – Jeg blir stadig spurt om hvorfor det kunne vaere så stille i Tysfjord. Jeg tror det handler mye om skam, uvitenhet, frykt og om å ikke bry seg. Skam, fordi man som same ble betraktet som mindreverdig. Mange samer begynte å tro at det var sant, det vi hørte om under fornorskningen, at vi som mennesker var mindre verdt, sier 41-åringen, som selv er same.
Skammen vanskeligst
Han mener at det fortsatt er samer som kjenner på disse vonde følelsene. – Fremdeles i dag er det samer som er engstelig for å få bekreftet at det er noe skammelig beheftet med å vaere same. Å bli utsatt for overgrep er svaert skambelagt i seg selv. Skammen er kanskje den viktigste og vanskeligste følgen av å bli utsatt for overgrep, sier han og mener Tysfjordsaken var spesiell fordi den hadde så mange lag. Blant annet at overgrepene skjedde i et laestadiansk miljø.
– I Tysfjord er det en sterk lojalitet til slekt og familie. Står du fram som et offer for overgrep, kan du ikke bare skjemme deg selv ut, men også dem. Det laestadianske samfunnet spiller også inn, med sin praksis som går ut på «tilgivelse» og «intern frifinnelse». Jeg har fått beskrevet Tysfjord som et tøft samfunn å bo i. Samtidig er det viktig å få frem at tausheten har vaert naermest total, alle i Tysfjord har tidd stille. Også det norske samfunnet har snudd seg bort. Samtidig tror jeg samfunnet nå var klare for et oppgjør. Også måtte man få ropene om hjelp til å bli hørt.
Det var ikke uproblematisk.
– I etterkant av Tysfjord-sakene har både regjeringen og politiet sagt at det offentlige hjelpeapparatet har sviktet. I politiets egen sluttrapport slås det fast at etterforskningen etter oppslaget i 2016 ble vanskeliggjort av politiets manglende kompetanse på samisk språk og kultur og det samiske samfunnets manglende tillit til det offentlige. Nasjonal institusjon for menneskerettigheter mener at politiets rapport viser at myndighetene har all grunn til å spørre seg om politi og hjelpeapparatet har hatt den tilstrekkelige språk- og kulturkompetansen om urfolk til å forebygge og beskytte mot vold og seksuelle overgrep i Tysfjord. Det er naturlig å spørre seg om systemene er gode nok når det gjelder andre steder i Norge, og også andre minoritetsgrupper i Norge, sier Haetta.
Må rapportere om det vanskelige
Under debattmøtet på tirsdag i Alta, sa seksjonsleder for felles etterforskning hos politiet i Finnmark, Kenneth Nilsen, at han ikke tror en Tysfjord-sak ville vaert mulig i Finnmark i dag. Dette begrunnet han med politiets måter å jobbe på, hvor man i dag har bygget opp større kompetansenettverk på tvers av kommunene, og ikke minst det tverrfaglige samarbeidet med barnevern, PPT, skoler og andre instanser. I tillegg viste han til at overgrep mot barn prioriteres langt høyere i dag enn tidligere. På spørsmål til journalist Kenneth Haetta om han tror at en lignende sak kunne oppstått i Alta i dag svarer han:
– Det er vanskelig å svare konkret i forhold til Alta, men jeg tror flere steder i Norge kan vaere sårbare.
– Har du noen råd til journalister i små samfunn?
– Å lage undersøkende journalistikk er tidkrevende, og det koster. Jeg tror likevel at redaksjonene vil tjene på å prioritere dette, og ha et bevisst forhold til metode. Vellykket undersøkende journalistikk, som kan påvise systemsvikt får positive konsekvenser både for enkeltmennesker og grupper, og styrker medienes legitimitet på sikt. Vi må rapportere om det vanskelige, selv om menneskene står oss naer, og journalistene må ivareta sin tillit hvis skal ha mulighet til å bidra til endring, mener den prisvinnende frilanseren.