Blir aldri altavaering
Revylegenden Finn-arild Selnes fra Honningsvåg har hatt det artig på Altas bekostning titt og ofte. Nå bor han i Nordlysbyen. – Men altavaering blir jeg aldri, fastslår han med sedvanlig glimt i øyet.
I flere av låtene sine spiller han på humor, og ofte har det gått utover Alta. At det var her han kom til å bosette seg, hadde han overhodet ikke sett for seg.
– Jeg var vel egentlig ganske lei av Honningsvåg, og hadde behov for å oppleve noe nytt. Det var godt å få litt luft under vingene og få vaere litt i fred. Når man reiser ut av Honningsvåg må man ofte innom Alta uansett, så da kunne jeg like gjerne flytte hit, sier han.
Selv om han ser for seg å bli boende, er det nok ikke håp om at honningsvågingen noen gang kommer til å bli en ekte altavaering:
– Nei, det kommer jeg nok aldri til å bli. Det er jo så mange steder her, så jeg vet ikke helt hva slags altavaering jeg skulle blitt. Man har jo både kronstinger, elvebakkinger og bossekopinger her. Men folk er hyggelige og jeg trives godt her, sier han. Yngst av syv søsken Tar Selnes tar et tilbakeblikk på livet er det mye han skulle gjort annerledes, men barndommen i Honningsvåg - den ville han aldri vaert foruten.
– Det har vaert veldig fint å vokse opp i Honningsvåg. Alle kjente alle og passet på hverandre. Hjemme var mamma opptatt av samholdet i søskenflokken, og det var fantastisk fint, sier han.
Han var den yngste av syv søsken, og viste godt hvordan han skulle dra nytte av det.
– Da jeg var liten slapp jeg unna mye arbeid. Det var alltid han ene storebroren min som fikk skylda. Han hadde som oppgave å passe på meg, men det var ikke alltid lett når jeg var både høyt og lavt hele tiden. Men det var fint å vaere endel av en større søskenflokk. Jeg tror man blir mindre egoistisk, og laerer å bry seg om andre, sier han.
Selnes var en aktiv ungdom som i tidlig alder elsket å underholde andre.
– På skolen klarte jeg ikke å holde kjeft. Jeg fant på mye tull og det ble mange turer ut på gangen. Da gikk det ofte ti minutter, så banket det på døren og da kom jeg inn igjen med vaskekona sine klaer på og komanderte alle ut for å vaske. Jeg fant på mye rart, og det var nok oppmerksomheten jeg likte, sier han. Fryktet for stemmen Selv om han elsker å stå på scenen og underholde, forteller han at han egentlig er en ganske sjenert mann.
– Jeg var vanvittig sjenert da jeg var yngre, og eide ikke selvtillit. Jeg blir alltid nervøs før jeg skal på scenen, selv om jeg har gjort dette i over femti år. Man skulle tro at man fikk bedre selvtillitt av det, men det er ikke mye.
Da han var i tyveårene begynte Selnes på musikk og teaterlinjen på Romerike folkehøyskole. Der trivdes han godt:
– Da snuste jeg litt på teaterhøyskolen, men hadde ikke nok mot til å gjøre noe med det. Man kan godt si at jeg angrer på det i dag. Da hadde det kanskje blitt noe av meg. Nå har jeg jo bare yrke som tullball, sier han og ler.
Selnes forteller at om han ikke hadde endt opp å drive med revy, kunne han godt sett for seg å bli konditor.
– Jeg elsker å bake og før drev jeg og kona mi hotell i Honningsvåg. Da var jeg kjent for bløtkaka og vaflene mine. Det var artige tider det. Jeg elsker å eksperimentere og prøve ut nye ting, sier han.
I dag er Selnes enkemann, men forteller at han alltid har vaert en romantiker.
– Jeg var ungkar til jeg var over tretti. Da traff jeg kona mi gjennom jobben. Hun var blant annet oldfrue og resepsjonssjef, mens jeg var vaktmester. En dag tok jeg heldigvis motet til meg og prøvde meg på henne, og det gikk jo fint, sier han.
Videre forteller Selnes at våren og høsten har vaert preget av sykdom. En periode var han til og med redd for stemmen skulle svikte og at han aldri kunne synge igjen.
– Jeg hadde ikke nok luft i lungene. Det føltes ut som jeg hadde vann i lungene, og ikke fikk puste. Det var ganske skremmende. Jeg fikk kjenne på panikken. Jeg var redd for at jeg ikke kunne synge igjen, men heldigvis
har nye medisiner gjort underverker, sier Selnes, som er i god form den dag i dag.
På samenes parti
Som pensjonert mann er hverdagen relativt stille og rolig, men Selnes har en travel tid i møte. I vinter turnerer han land og stand med revyen «Fra vidda til Las Vegas 2018».
– Det var godt å komme i gang med revy igjen, og jeg håper det er mange som kommer for å se oss her i Alta. Samen er med denne gangen også, men med en helt ny sang, sier han.
Og selv om Selnes ofte tuller mye med samene, forklarer han at det ikke er for å rakke ned på den samiske kulturen.
– Mange sier at jeg fleiper med samene, men egentlig er jeg på deres parti. Bestefaren min og mamma snakket samisk, og i Honningsvåg hadde vi ofte samer som hadde sommerbeite der på overnatting. Jeg bruker humor for å få frem de samiske sakene, og på den måten når jeg ut til folk, sier han.
11. oktober er han klar for å innta scenen i Alta kultursal. Frem til da blir det mye øving, men også noen late dager hjemme i lenestolen.
– I dag var jeg oppe tidlig, men det er ikke hver dag. Jeg elsker å ligge helt flat i stresslessen min, drømme meg bort og la tankene flyte. Da har jeg det som minst to plommer i egget – eller som gutten sa; som kongen i egget, sier han og ler.