Åse (80) danset seg i form
Åse Furu fant treningsformelen og skinte på dansegulvet på 80-årsdagen.
Det var den artigste geburtsdagen jeg har hatt. Jeg danset med hvert et mannfolk. Åse Furu (80)
– Det var den artigste bursdagen jeg har hatt noen gang. Jeg danset med hvert et mannfolk. Jeg var lemster i en uke etterpå, men det var verdt det, sier Åse Furu og ler hjertelig.
Trodde sånn passelig
Furu er nettopp fylt 80 år og to uker før bursdagen hennes kom hun i gang med et treningsprogram i regi av Alta kommunes hverdagsrehabiliteringsteam. Det var hjemmesykepleierne som hadde sett at Åse kunne vaere i målgruppa for prosjektet, som tar sikte på å øke funksjonsgraden hos eldre som bor hjemme. Dette for å gi de eldre mer livskvalitet og for at de skal kunne klare seg seg selv hjemme lengst mulig.
– Min første tanke var: «Hva kan de gjøre»? Jeg trodde sånn passelig på dem, sier Åse henvendt til TIDENES BURSDAG: På bursdagen på Lhl-huset danset Åse med alle mannfolkene og holdt som Askepott koken til over midnatt. fysioterapeut Mette Haetta, sykepleier May-liss Berg og hjelpepleier Solvor Hagalid Isaksen, som i tillegg til en ergoterapeut, utgjør hverdagsrehabiliteringsteamet.
Forskjell etter en uke
Men etter bare en uke med enkle øvelser som knebøy, tåhev, stoløvelse, stå på ett ben, strekkøvelse og balansere på en linje, eller «promiletesten» som Åse selv har døpt den til, så måtte 80-åringen bite i seg skepsisen.
– Det har gått kjempebra. Etter bare en uke merket jeg forskjell. Det var helt utrolig. Jeg trodde det ikke sjøl. Jeg har jo sittet her i stolen og sett på Tv-en de siste 15 årene, sier Åse.
Parkert rullatoren
Ikke minst er hun fornøyd med at balansen er blitt så mye bedre.
– Jeg har vaert veldig ustødig og har nesten alltid måttet bruke rullatoren inne. Nå klarer jeg meg uten, sier hun og smiler bredt.
– Nå som Åse har parkert rullatoren får hun naturlig balanse og styrketrening, selv uten øvelsene som hun skal gjøre i tillegg, sier Mette Haetta. Fysioterapeuten forklarer, at når de kommer inn til en bruker, så kartlegger de funksjonsgraden og setter mål sammen med brukeren. Det kan vaere et mål om å hente posten, gå til butikken, til kirka eller gjenoppta tidligere aktiviteter. For Åses del kom det raskt frem et ønske om å kunne danse igjen. – Jeg har alltid vaert fryktelig glad i å danse og før danset jeg ofte med mannen min. Da jeg sa dette til May-liss, sa hun til meg: «Det er ikke snakk om noe annet, du skal danse på bursdagen din».
Holdt ut til halv ett
Og dansing ble det: – Jeg danset hele kvelden. Det var så artig. Jeg holdt ut til klokken halv ett, men da måtte jeg be sønnen min om å kjøre meg hjem, sier Åse, som medgir at det går lenge mellom hver gang hun danser på fest.
– Alderen tilsier jo at jeg ikke går så mye ut på byen, men dem har sagt at jeg kan danse med kosten her hjemme på stuegulvet. Men jeg synes det var så tullete å danse med kosten, så jeg danser heller alene. Det har jeg gjort i alle år før også, sier hun, og ramser opp tango, vals og reinlender som sine favoritter.
Kan føle seg lat
På kjøkkenbordet ligger heftet med øvelsene, som en påminner.
– Jeg har gjort dem daglig til nå. Noen ganger kan jeg føle meg litt lat om morgenen når jeg står opp og tenke at: «I dag orker jeg ikke», men når jeg har spist og drukket kaffe, så tenker jeg, at jeg skal gjøre dem likevel. Og når jeg har gjort dem er jeg mye kvikkere. Det er helt utrolig, jeg kan ikke få sagt hvor forfaer jeg er sjøl, sier Åse, og legger til:
– Det er veldig, veldig bra det her opplegget og jeg er så imponert over dem her, sier hun og smiler til gjengen i sofaen.
Forfaer sønn
– Jentene i teamet fortjener en blomst hver, sier Dag Ragnar Furu, en av Åses sønner, som stikker innom for en formiddagskaffe. Han merker store forandringer på «ho mor».
– Jeg synes hun er blitt utrolig mye kvikkere. Ikke bare det fysiske, men også i toppetasjen. Og ikke minst er hun blitt mye stødigere. Bare på to og en halv uke, det er en helt ufattelig utvikling. Vi setter umåtelig pris på den jobben som er gjort, sier Furu.
Prosjektet har en treårig ramme og går nå inn i sitt andre år. Furu mener det vil vaere galskap om prosjektet ikke skulle bli videreført etter prosjektperioden.
– Jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må videreføres. Når vi vet hva en sykehjemsplass koster samfunnet, så må jo dette vaere å foretrekke. Ikke bare med tanke på økonomien, men og for hva det betyr for den enkelte, sier Furu.
Klarer glidelåsen på skoene
Også Åse er takknemlig.
– Det er helt utrolig. Fantastisk. Det er gratis, og så kommer dem hjem til deg, slik at du får besøk samtidig. – Rene kinderegget med andre ord?
– Ja, det er er rene kinderegget, fastslår 80-åringen, som ikke er i tvil om at livskvaliteten har blitt bedre.
– Nå kan jeg bøye meg ned og trekke opp glidelåsen på skoene sjøl. Jeg er blitt mye mykere. – Hva med humøret? – Jeg er sjelden sur, men nå har jeg vaert i veldig godt humør. Rehabiliteringsteamet er kun hjemme hos brukerne i to uker i slengen. Dersom det er behov og ønskelig kan perioden utvides opp til seks uker. Mette Haetta forteller at de fleste eldre som har tatt imot tilbudet fortsetter med øvelsene på egenhånd etterpå. Dette er også planen til Åse. – Ja, jeg kommer til å fortsette og jeg vil anbefale dette til flere. – Hva betyr det for deg at du kan bo hjemme og klare deg selv?
– Det betyr selvfølgelig mye. Jeg har tenkt at den dagen kommer at jeg må flytte på hjem, men det er ikke slik at jeg sitter og gruer meg til det. Så lenge jeg går på føttene og ikke «karver», så får jeg nok bo hjemme. – Tror du treningen fører til at du kan bo hjemme lengre? – Ja, det tror jeg. Det er jeg helt sikker på, avrunder Åse fornøyd.