60 år siden eventyret var i gang for alvor
10. februar var det 60 år siden det første produktet av nefelinsyenitt ble framstilt på Stjernøy.
Bergingeniør Ole Nordsteien husker spesielt denne dato, for det var den dagen fylte han 31 år.
Strandhugg 1959
Lillebukt 18. november 1959 – et øde sted på ei øy med stupbratte fjell og med Lopphavet utenfor. På dette sted innledes en landgangsoperasjon for et av norgeshistoriens mest strabasiøse og eventyrlige industriforetak. En håndfull menn fra firma Christie & Opsahl samt noen lokale aktører som under ledelse av bergingeniør Nordsteien gjorde strandhugg for over 60 år siden. Ingen pressefolk eller fotografer var til stedet den dunkle novemberdagen, så de fleste bildene ble tatt av en ungdom på 18 år, Jon Reidar Kvamme.
Strandhugget skjedde én måned før representantskapet hadde godkjent prosjektet, for det gjaldt å etablere et brohode på stedet før vinteren satte inn for alvor. Styret ved Christiania Spigerverk hadde i forkant bevilget tilstrekkelig midler for denne operasjonen. 4. desember godkjente representantskapet en bevilgning på 20 millioner for bygging av et pilotanlegg bestående av:
– Oppredninganlegg bestående av tørke-, knuse-, og separasjonsanlegg, samt 4 siloer i betong.
– To innkvarteringsbrakker med messe og kontorer, vann og kloakk.
– Et verkstedbygg med materiallager og laboratorium.
– Kaianlegg med lagerbygning. – Vei til gruveinngang ved cote 100, samt til boligbrakker og utskipnings kai.
– Dieseltank for strømaggregat og kompressor.
– Gruvegang til driftsområdet som lå 500 meter inne i fjellet. – Snøskredsikring over og kaiområdet. – Transformatorstasjon og rom for kompressor.
I tillegg skulle det bygges 18 km lang kraftlinje fra Kåven over fjellet til Spartavaggi, samt en sjøkabel over Stjernsund. Hele prosjektet skulle vaere klar for gruvedrift og foredling av nefelinsyenitt innen ett og et halvt år. Det ble bevilget 20 millioner kroner til pilotprosjektet. Tidsfristen ble holdt uten nevneverdig overskridelse i budsjettet og dette til tross for endring i planene underveis. Dette forteller litt om koordinering, innsats og dyktig ledelse.
Anleggsarbeid
brakkeanlegg
Ved hjelp av en bulldoser samt hakke, spett, spade og snøskuffer startet anleggsarbeideidet. Stedet manglet både strøm, telefon, kaianlegg osv. Vann i bekken og fisk i sjøen var det eneste stedet kunne tilby. Etter hvert fikk man oppleve at naturen kunne tilby både snøras og jordras.
Vinteren 1960 var det kaldeste på mange år mens sommeren var den varmeste i manns minne. Straks kaia var ferdig, kunne stedet ta imot bygningsmateriell. Bygging av veier, brakker og fabrikkbygning startet umiddelbart. Bygging av veien opp dalen i djupsnø og storsteinet ur var stort sett arbeid med muskelkraft. Kai og lagerskur ble bygget av erfarne anleggsfolk fra Øksfjord.
Montering av tørkeovn, knuseog sikteanlegg i fabrikken startet sommeren 1961. Innkjøring og testing startet i slutten av januar 1961. Knusing og sikting av tørket gods skapte store støvplager noe som måtte bekjempes. Framdriften av anleggsarbeidet gikk etter planen og den 10. februar ble siste ledd i prosessen utført, nemlig magnetseparering av produktet. Bergingeniør Ole Nordsteien minnes spesielt denne datoen, for den dagen han fylte 31 år.
En fem ukers gruvestreik mellom NHO og hovedorganisasjonene gjorde at produksjonen kom senere i gang enn beregnet. Den tiden ble benyttet til montering av sykloner og avsugsvifter.
Avslutning
Jeg har i boka «Stjerner over Stjernøy» berettet om den strabasiøse starten høsten 1959, om de kritiske 60-årene hvor nedleggelse var en reell trussel, de hektiske 70-årene og om konsolidering i 80-årene til en sikker og trygg Det er tre faktorer som ligger til grunn for bedriftens eksistens i dag:
– Grunnforskning. Professor Tom Barth tok sin doktorgrad på mineraler på Stjernøy og Seiland i 1927, og hvor Christiania Spigerverk sikret seg rettigheter for kommersiell utnyttelse i 1957.
– industriutbygging i nord, den såkalte Nord-norge-planen.
– Direktør Gunnar Schjelderup, motstandsmannen under krigen, som satset alt på ett kort og fikk etablert gruvedrift og oppredningsanlegg på Stjernøy.
– En fjerde faktor bør også nevnes: Tilfeldighet, stahet og prestisje, noe som i sin helhet må krediteres konsernets gruvesjef, Olav Øverlie.
– Det må også nevnes at det tidligere ble tatt prøver fra fjellet Nabbaren. Her kan nevnes: Henrich Neumann i 1937, reineier Johan Jørgensen Sara i 1939. Prøvene ble antagelig sendt til Norges geografiske undersøkelse (NGU), men ingen norske selskaper våget å satse på kommersiell utnyttelse av dette produktet, heller ikke i utlandet.
Et engelsk selskap viste interesse, men selskapets direktør døde av slag på vei til Oslo og dermed døde også den engelske interessen. Det engelske selskapet hadde neppe den kompetanse og den kapital som konsernet Christiania Spigerverk.
Silbelco satser for framtiden
Nå skal det gamle anlegget byttes ut med et toppmoderne oppredningsanlegg. Sluttsummen kan ende rundt en milliard kroner. Anlegget skal bygges inn i fjellet Nabbaren. Dagens tørrprosess skal erstattes med våtprosess. Her tilsettes vann under knusing av malmen. Tørking, separering og videre foredling skjer sist i prosessen. Tørrprosess gir mindre støvplager under knuseprosessen.toppmoderne anlegg kan også bety rasjonalisering av arbeidsstokken, noe som Nefelin arbeiderklubb er litt bekymret for.
Naeringsforening og NHO ønsker milliardsatsing på Stjernøy velkommen.
Anmerkning.
Sommeren 1959 var vi seks stykker som campet i teltleir i Lillebukt. Oppdrag: Kartlegging av nefelinfeltet, sprenging av 10 tonn steinprøver fra Nabbarplatået. Vi som campet var: Professor Tom Bart, geolog Knut Heier med frue, bergingeniør Ole Nordsteien og Karl Monsen og Ole Monsen. Detaljkart over området ble utført på ettersommeren av en landmåler med, Per Steine og Lasse Kemi som «løpegutter».