Wulff, Fefo og Karasjok
Egentlig er jeg overasket over å måtte forsvare bruk av flere kilder overfor en redaktør.
Redaktør Geir Wullf har igjen svart meg. Jeg vet ikke hvor godt han kjenner til styrearbeid, men jeg utgjør ikke flertallet i Fefo-styret alene. Redaktøren er imidlertid i sin fulle rett til å vaere kritisk til meg og styreflertallet. Dessverre underbygges dette med stadig nye feil.
Jeg er enig i at det er kun reelle tvister som bør i behandles i domstolene. Saker av mindre prinsipiell betydning kan selvsagt løses i minnelighet. Det er imidlertid meningsløst, og høyst uansvarlig, å løse disse sakene ved å godta at andre har rettigheter når det faktisk ikke foreligger en juridisk klar sak. Det er ikke å løse sakene i minnelighet, men å opptre som om grunnen var i Fefos private eie og som vi kan skalte og valte etter eget forgodtbefinnende.
Når vi gjør vår lovpålagte jobb med å gjennomgå Finnmarkskommisjonen sine funn om hvem som kan ha rettigheter, finner vi som regel flere kilder enn dem. NRKS reportasje hvor et flyfoto viser at kommisjonen har bygget sin konklusjon på feil faktisk grunnlag er et eksempel på hvor lett tilgjengelig flere kilder kan vaere. Skal vi overse dem eller late som de ikke eksisterer? Egentlig er jeg overasket over å måtte forsvare bruk av flere kilder overfor en redaktør.
Det er riktig at ikke hele Finnmarks befolkning har opparbeidet seg saerrettigheter til småviltjakt og fiske med stang og håndsnøre over hele Finnmark. Personkretsen for slike rettigheter er innenfor langt mindre geografiske områder, også betydelig mindre enn Karasjok kommune. Samtidig har den generelle retten til jakt og fiske for finnmarkingene alltid vaert der, sist kodifisert i Finnmarksloven. Finnmarkskommisjonen har konkludert med at lokalbefolkningen innenfor feltet har selvstendige bruksrettigheter, uten å definere det geografiske området naermere. Det har Fefo sagt seg enig i for samtlige felt. Det utelukker imidlertid ikke at andre finnmarkinger, som ikke bor i feltet, også kan ha andel i slike rettigheter. Det er for eksempel svaert sannsynlig at personer bosatt områder i naerheten av kommunegrensa til Karasjok kommune har slike rettigheter. De har ikke lagt inn krav til kommisjonen, og kommisjonen har ikke kartlagt deres eventuelle rettigheter. De er derfor henvist til å gå til de ordinaere domstolene for å få prøvd sine rettigheter og må ta den økonomiske risikoen på egne skuldre. Her står vi overfor et mulig faktisk rettstap. Det er min vurdering at kommisjonen har gjort en stor feil når de ikke har foretatt denne kartleggingen.
Påstanden om at «En hjemmelsoverføring fra Fefo til Karasjokeiendommen,
frivillig eller tvungent ved dom, vil således ikke påføre noe rettstap for finnmarkinger bosatt utenfor Karasjok som faktisk har hevdvunne eksisterende rettigheter i Karasjok» viser til fulle at den selvoppnevnte dommer langt i fra er helt konsekvent når han samtidig er bekymret for at de i Karasjok som ikke når frem i Fefos behandling ikke vil bringe sakene inn for Utmarksdomstolen når de kan få dekket sakskostnader. Det samme viser påstanden om «Fefo kan gjerne tinglyse en erklaering om dette på samtlige matrikkelenheter med bruksnr 1 (umatrikulert grunn) i Karasjok kommune». Jakt og fiskeretten ligger hos grunneieren, og der Fefo ikke er grunneier kan ikke Fefo bestemme at andre har slike rettigheter.
Vi er skjønt enig om at statens eierskap av Finnmark var urettmessig. Fefo forvalter ikke statens urettmessige eierskap. Tvert imot er Fefo resultatet med oppgjøret av det urettmessige eierskapet. Det er forstemmende å registrere at denne uretten brukes som argument for å privatisere Finnmark og splitte det samiske folk i Finnmark.
Wullf viser til Finnmarkslovens forarbeid for å argumentere at fylkestinget og Sametinget kan instruere sine representanter i styret. Lovproposisjonen (ot.prp. nr. 53 (2002-2003) sier imidlertid at «Ved at Finnmarkseiendommen er et eget rettssubjekt, vil offentlige myndigheter ikke kunne instruere organet i større utstrekning enn andre private rettssubjekter». Her bommer Wulff åpenbart.
Med dette avslutter jeg denne debatten fra min side.