Tenkemåter om Finnmark og Alta
I et innlegg på debattforum til altaposten.no etter min kronikk Bosettingen langs Altaelva – oppgjør med tenkemåter fra 5.5. – har min sambygding Edvard Romsdal problemer med å forstå og akseptere hvordan jeg bruker formuleringene gale tenkemåter og felles tenkemåter. Han stiller også spørsmålet om jeg mener om vi skal bli «sombier» for å lykkes. Jeg forstår han og jeg vil i denne kronikken gjøre et forsøk på å forklare hva som ligger i disse formuleringene innenfor metodene laerende organisasjoner og regionalplanlegging.
Den første er en filosofi om hva bedrifter og organisasjoner i vår tid må beherske eller lykkes med for å oppnå ønsket utvikling og resultater. Den andre er den metoden som ble utviklet av samfunnsplanleggere i Europa og USA på første halvdel av 1900-tallet for å møte ulike kriser og utfordringer som industrialiseringa skapte i ulike land og regioner. Metoden ble brukt bl.a. i forbindelse med Fraklin Roosevelts reformprogram New Deal i USA i 1933-1938 og den var også sentral under gjenreisningsplanleggingen i Finnmark etter andre verdenskrig. I mine studier av disse to metodene har jeg, og flere med meg, oppdaget store likheter. I det tidligere Sogn- og Fjordane fylke tok man i bruk begrepet laerende region som en følge av dette.
I følge de to metodene må menneskene i en bedrift, en organisasjon eller region beherske noen disipliner eller ferdigheter for å lykkes. I metoden laerende organisasjoner heter det at man for og lykkes må: 1) utvikle felles visjoner, 2) utvikle riktige felles tenkemåter (mentale modeller), 3) drive personlig mestring, 4) drive gruppelaering og 5) beherske systemtenkning. Dels mener jeg at Finnmark har vaert en hensiktsmessig region fordi vi relativt godt har behersket disse disiplinene. Vi har en felles historisk referanseramme og er en naturlig region med hensyn til kommunikasjoner og ressurser. Når Anders Aune i 1989 lyktes med protestlista «Framtid for Finnmark», var det fordi han kjente finnmarkingenes tenkemåter og forstod Finnmark som region.
I flere av de sju kronikkene jeg har skrevet etter at kommunestyret i Alta 15.2. antydet utmelding fra Finnmark, har jeg bevisst brukt ett eller flere av de fem begrepene ovenfor. I et forsøk på å forklare hva jeg mener med riktige tenkemåter, vil jeg først trekke frem seks eksempler på positive tenkemåter som etter min vurdering har vaert viktige for både Finnmark og Alta:
1. En livskraftig bosetting i Finnmark er viktig for Norges sikkerhet. Dette er en tenkemåte som ble utviklet på 1800-tallet og var begrunnelsen for at Finnmark og Troms ble delt fra 1837 med to amtsting og fra 1866 med to amtmenn og for at Vadsø ble valgt som amtssete i Finnmark fra 1892. Den ble styrket etter andre verdenskrig i forbindelse med gjenreisningen og med utviklingen av jernteppet mellom Øst-europa og Vest-europa. Og den var et viktig argument for innføringen av ulike saertiltak for å redusere fraflyttingen som mange kommuner i Finnmark opplevde på 1980-tallet. Innføringen av omsettelige fiskekvoter på 1990-tallet, var åpenbart en svekkelse av denne tenkemåten. Og da H, FRP, V og Krf bestemte at Troms og Finnmark skulle slås sammen, hadde de åpenbart forkastet ideen helt.
2. En livskraftig bosetting i de ulike områdene i Finnmark er viktig for norsk økonomi. Blant befolkningen i Finnmark har det lenge vaert en grunnleggende tankegang at en sprett bosetting har vaert viktig for å få til en utnytting av ressursene i de ulike delene av fylket. Periodevis har man også fått gjennomslag for dette hos sentrale myndigheter. Men i det siste tiåret kan det synes som også denne tenkningen er svekket vesentlig.
3. Den befolkningsveksten som Alta har hatt siden 1960-tallet er et resultat av at staten og regionen har satset på Alta som regionsenter i Finnmark. Blant oss som var lokalpolitikere i Alta på 1980-tallet var dette en dominerende tenkemåte. Det var viktig for oss å utnytte de fortrinn som vi hadde som regionsenter. I de siste tiårene er også denne tenkningen svekket. Ideen om at Alta vil vaere meste tjent av å forbli i Troms ved en reversering av tvangssammenslåinga, understreker dette til gangs.
4. Det er en styrke at Finnmark er en flerkulturell region. I kommuneplaner og fylkesplaner i
Finnmark på 1980-tallet, var det ofte formulert at det faktum at vi var flerkulturelle var en stor fordel. Mangfold gir styrke. I dag føler jeg dessverre at mange ser på denne egenskapen som en ulempe.
5. Det er en styrke at Finnmark har store villmarksområder og at fylkets befolkning tar et ansvar for å bevare og beskytte dem mot skadelig aktivitet og nedbygging. Dette er en tenkemåte som jeg føler har fått stadig større oppslutning blant nye generasjoner finnmarkinger i de senere tiårene. Men samtidig har det også her utviklet seg en tenkning om at vi har da «plass nok».
6. Finnmark og kommunene i Finnmark har tjent på at det har vaert drevet fylkesplanlegging og et gjensidig samarbeid mellom kommunene. Helt siden gjenreisninga har planlegging hatt stor oppslutning i både kommunene og i fylket. Kommunene og fylket har i mange sammenhenger stått i front med hensyn til å ta i bruk nye metoder innen planlegging. Også denne tenkemåten synes svekket i de siste tiårene. Enkle løsninger og lineaer tenkning vinner dessverre fram på bekostning av helhetlig tenkning. Ovenstående er eksempler på tenkemåter som etter min vurdering har bidratt positivt for bosettingen og utviklingen i både Finnmark og
Alta gjennom flere tiår. For å illustrere tenkemåter som jeg derimot vil betegne som gale eller uheldige, og som vi har sett stadig demonstrert i de siste årene, velger jeg å trekke fram følgende:
1. Det øvrige Finnmark motarbeider Alta.
2. Altas positive vekst og utvikling har skjedd uavhengig av det øvrige Finnmark.
3. Sametinget og reindrifta motarbeider en positiv utvikling utenom de samiske kjerneområdene.
4. Vadsø klarer ikke å rekruttere tilstrekkelig kompetanse til den fylkeskommunale administrasjonen og til statsforvalteren.
5. Sykehusene i Finnmark klarer ikke å rekruttere leger og andre helsearbeider.
Selv om det til tider kan vaere kjerner av sannhet i noen av disse tenkemåtene, er de etter mitt syn svaert uheldige. Og det er slett ikke slik at utvikling av felles tenkemåter skal tvinge oss til å tenke likt. Meningen er at vi gjennom å føre dialoger og prosesser på ulike arenaer skal utvikle og komme fram til tenkemåter som vil skape en ønsket utvikling. I Alta fikk Erik Lorange etter krigen altavaeringene til å enes om at vi måtte satse på å bli skolebyen Alta og at vi måtte utvikle et nytt hovedsenter midt mellom de to gamle, men framfor alt at altavaeringene måtte laere seg å føre dialog og samarbeide med hverandre. Slik fikk han kommunistlederne Johannes Romsdal og William Granaas og handelsmennene i Alta til å samarbeide for de samme målene.
Men i følge disse metodene er det ikke mulig å utvikle og ta i bruk nye tenkemåter eller mentale modeller uten at man først har blitt bevisst på de gale og hatt et oppgjør med dem. I en senere kronikk vil jeg forsøke å forklare ved bruk av eksempler hvordan Finnmark i stor grad har vaert og fortsatt kan bli en laerende region også med hensyn til felles visjoner, gruppelaering, personlig mestring og systemtenkning. Nye utfordringer tilsier at vi må satse enda mer på bevisst på det.
Men uten et oppgjør med de tenkemåtene som vi i felleskap definerer som negative eller gale, vil vi i følge metoden laerende organisasjoner slite med å utvikle nye og riktige. Finnmarkingene står over mange og store utfordringer. Dersom vi lykkes å få reversert sammenslåinga med Troms, blir det etter min vurdering viktig at vi blir bevisste på hvilke tenkemåter vi bør satse på framover. Kanskje må vi blant annet utvikle nye tenkemåter tilknyttet verdien av villmarka og grønn omstilling.