Felles visjoner for Finnmark
I min forrige kronikk gjorde jeg et forsøk på å vise hvor viktig det er, i følge metodene laerende organisasjoner og regionplanlegging, at både bedrifter og regioner lykkes å utvikle et sett av felles tenkemåter eller mentale modeller. I denne kronikken vil jeg gjøre et forsøk på å vise hvorfor man, ifølge de samme metodene, også må lykkes å utvikle et sett av felles visjoner. Med felles visjoner mener man normalt noe mer enn et sett vedtatte målsettinger. Felles visjoner er først utviklet når det hos deltakerne foreligger et felles bilde av den framtida man ønsker og et bilde som fremmer ekte innsatsvilje og deltakelse. Peter Senge skrev i 1990 i boka «The Fifth Discipline: The art and practice of learning organiszation»: “Der det finnes en ekte visjon vil mennesker skape og laere, ikke fordi de blir fortalt hva de skal gjøre, men fordi de har lyst”.
I boka «Regional tenkning – betingelse for god planlegging» skrev Erik Lorange i 1977: «Det gjelde å opprette en kontinuerlig regional planlegging som tar hensyn til både fysiske, økonomiske, sosiale og kulturelle målsettinger»… «Vi må…legge til rette for en sterk og allmenn delaktighet i hele planleggingsprosessen, fra dens innledende faser gjennom analyser og diskusjoner fram til beslutning og gjennomføring».
Under gjenreisninga etter andre verdenskrig ble befolkninga i Finnmark introdusert for metoden regionplanlegging. Flere av planleggerne som kom til Finnmark for å planlegge gjenreisninga av de nedbrente og nedbombede stedene og byene, var da nyutdannede og sterkt inspirert av den nye tenkningen om planlegging. I Vest-finnmark var Erik Lorange sentral i dette arbeidet.
Kanskje er det erfaringene med regional tenkning og regional helhetsplanlegging allerede under gjenreisningstiden som har gjort at finnmarkingene i etter tid har lyktes med å bruke fylkesplanleggingen som et viktig redskap for utvikling og for å møte kriser. Det er nok riktig, men det kan kanskje også ha sammenheng med følgende analyse som Erik Lorange gjorde allerede i 1977:
«Om…den nye fylkesplanleggingen kan bli et slikt hensiktsmessig demokratisk redskap, vil tiden vise. Best i så henseende vil den formentlig virke i de minste fylkene. Store og geografisk sterkt oppdelte fylker rommer regionale saerinteresser og hensyn som kan bli vanskelig å vareta tilfredsstillende etter som demokratiet avanserer»
Dersom vi finnmarkinger lykkes med å få reversert tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark, vil det vaere viktig at vi i tida fram til 2023 har dialoger på ulike arenaer om hvilke felles visjoner som bør utvikles for Finnmark. Både metoden regionplanlegging og laerende organisasjoner vektlegger at prosessene bør vaere nedenfra og opp. Ut fra de analysene jeg har gjort i den senere tid våger jeg meg å bidra med følgende innspill:
– En laerende region – Finnmark fylke har åpenbart vaert en region som på mange områder har fungert som en laerende region. Ved å bevisstgjøre politikerne, organisasjonen, fylkeskommunale virksomheter m.v. på de ferdighetene som må oppøves og utvikles i en laerende region, vil regionen ha langt større sjanser for å lykkes i framtida.
– En demokratisk og nøktern fylkeskommune – Finnmark fylkeskommune utviklet en styringsmodell med et høyt antall heltidspolitikere som også hadde innstillingsrett overfor ulike politiske organer. Den framtidige fylkeskommunen bør basere seg på en rendyrket formannskapsmodell. Finnmark er et lite fylke og formannskapsmodellen er betydelig rimeligere enn parlamentarisme. Formannskapsmodellen pålegger administrasjonssjefen å påse at saker som legges fram til politisk behandling er forsvarlig utredet. Formannskaps-modellen er åpen og legger til rette for dialog mellom flertall og mindretall.
– En region i baerekraftig utvikling – Finnmark er en region med store fornybare og ikke fornybare ressurser. En felles visjon om at ressursbruken innen ulike naeringer må vaere baerekraftig bør vaere en selvfølge. Finnmark har en av Vest-europas største sammenhengende villmarker. Fylket bør ha en felles visjon om at denne skal forvaltes og brukes på måter som gjør at den blir en ressurs også for nye generasjoner.
– En region preget av mangfold og toleranse – Finnmark har i 300 år vaert et fylke preget av samisk, norsk og kvensk bosetting, språk og kultur. De tre gruppene har giftet seg og fått barn med hverandre, de har drevet naeringsvirksomhet i lag og laert av hverandre. Finnmark bør i framtida vaere en region hvor det vektlegges at tre kulturer og språkene lever og får utvikle seg, hvor det er stor toleranse mellom gruppene og hvor alle føler seg behandlet på en likeverdig måte. Trespråklig navnebruk og skilting bør vaere normen alle kommuner. Regionen bør også vaere anerkjent for måten man tar i mot og integrerer folk med annen språk- og kulturbakgrunn.
Ut fra metodene regionplanlegging og laerende organisasjoner er det altså ikke tilstrekkelig at visjonene vedtas. De må ha oppstått og blitt utviklet på en måte som gjør at de deles av de som skal vaere med å realisere dem. Erik Lorange skrev i 1977 hvorfor regional helhetsplanlegging er viktig både for regionen og det enkelte menneske: «Jeg har framholdt at regionen er en naturlig ramme og et velegnet utgangspunkt for alle slags menneskelige aktiviteter. Og jeg har hevdet at enhver behøver forankring til bestemte steder og delområder her i verden, for å fungere på fullgod måte som menneske blant mennesker. Slik tilknytning er nødvendig, ikke bare for å skaffe materielt utkomme, men også for å kunne «realisere» seg selv, bli anerkjent og verdsatt av andre, og på den måten oppleve tilfredshet og glede ved livet».
Valget til høsten er et skjebnevalg. De som har tro på at de utfordringene som vi har i Finnmark på lang sikt best kan løses av finnmarkingene selv, må stemme på de partiene som før valget erkjenner at de vil reversere tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark. Jeg har fortsatt tro på at både Venstre og KRF vil innse at sammenslåingen har gitt en region som har dårlige forutsetninger for å kunne fungere på en hensiktsmessig måte. De ble åpenbart tvunget til å godta en sammenslåing for å berge en fortsatt trenivåmodell. Å tro at man i framtida vil klare å utvikle felles visjoner og felles mentale modeller i det nye Troms og Finnmark fylke er en illusjon. De nye store regionene vil i følge professor i professor emeritus Nils Aasaether ved UIT lett bli elitestyrte. Store avstander i kilometer fører lett til sosial avstand og opplevelse av utenforskap blant folket – og en styringselite på topp som, iflg. Aasaether, må bruke mye energi på å beskytte seg selv mot kritikk «nedenfra». Er dette ikke det vi finnmarkinger allerede føler i det nye storfylket? sier ikke Paulus noe om. « Like før eller langt igjen…..». I brevet til Hebreerne uttrykkes det slik: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser..»
For mange er det viktig å forsikre seg og andre om at en har bevart sin barnetro. Jeg tenker at barnetroen er som et frø med mye liv i seg. Et liv som må få slippe ut av skallet sitt!
For meg er troen en gave som Gud gir. Dåpen jeg er døpt med er mitt pant, og håpet mitt er at det er slik.
God helg!