Forteller aerlig om sorgen iny bok
– Jeg håper disse historiene kan gjøre det lettere for de som er i samme sorgsituasjon.
Forfatteren bak boken, er den tidligere Alta-presten Bent-inge Misje.
Bygger på 32 historier
Boken bygger på intervju med 32 foreldre som har opplevd dødfødsel. De fortelleren om opplevelsene ved dødfødsel, om mangelfull oppfølging fra kirke, helsevesen og samfunn.
– Hva handler den om og hvorfor har du skrevet boken?
– Jeg har intervjuet en rekke foreldre som har opplevd dødfødsel. De som er intervjuet, er fra en fødetid fra 50-tallet og fram til i dag. Det litt spesielle, og noe av utgangspunktet, var at det i tidligere tider var vanlig når et barn var dødfødt, så fikk de ikke en grav, og foreldrene bare fikk beskjed at de måtte glemme det hele. De fikk faktisk ofte beskjed at de bare måtte lage et nytt barn. Ofte etter en stund begynte noen foreldrene å leite etter hvor barna deres var gravlagt. TV2 hadde i 2006 en sak på at det var mange som søkte etter hvor deres barn var gravlagt. I perioden fra 1950 tallet til ca 1990 var det med andre ord ikke vanlig at barna fikk egen grav. Før var det også vanlig å føde hjemme, før vi fikk denne fødselsomsorgen som vi har i dag. Jeg har sett litt på denne utviklingen og hvordan foreldre har opplevd dødfødsel, og om hvorfor samfunnet har endret praksis. Jeg er prest og har også sett på kirkens rolle i det hele og hvilke tilbud de fikk i etterkant av begravelsene, og ikke minst spørsmålet som mange foreldre har hatt i etterkant, samt hva de sliter mer grunnet dødfødsel. Jeg har også snakket med mor og far, og sett på hvordan de har opplevde dette, med tanke på både likheter og ulikheter.
– Var det en tung bok å skrive?
– Jeg har jobbet med den i ti år, før den nå kom ut, og det har vaert veldig mange sterke historier. Men, når man holder på med et så tungt tema, i lang tid, så laerer man seg å leve med det. Det som har vaert saerlig gledelig opp i det hele er få snakke med alle disse som har leitet etter graven, når det ble tillatt å få vite hvor barnet var gravlagt. En sterk historie handler om en familie som fikk gjennomføre en ordentlig begravelse for sitt barn, 40 år etter at det døde. De fikk gjennomføre begravelsen på nytt med minnestund mer med, og moren fortalte om at de aldri har klart å snakke om hendelsen, men at de etter begravelsen endelig hadde klart å snakke ut om det som skjedde.
– Har boken et budskap?
– Å vise respekt for livet og jeg har hatt et ønske om å trekke frem folk som har levd med en skjult ensom sorg. Jeg håper disse historiene kan gjør det lettere for de som er i samme sorgsituasjon.
– Hvem er målgruppen?
– Boken inneholder mye om kirkens tilnaerming og tradisjoner rundt temaet, og om foreldre i sorg, så man kan godt si den er for allmennheten, og de som er interessert i hvordan møte de som er i sorg, samt de som vil laere mer om hvordan kirken gjennom tiden har forholdt seg til død og dødfødte.
Misje legger til at boken, som har fått tittelen «Hvor ble du av, barnet mitt?», også handler litt om en ekstra belastninger på grunn av mangelfullt fødetilbud i Finnmark.
–De fleste intervjuene er anonyme, men to altavaeringer står fram med fullt navn, sier Misje.
– Håper ingen opplever dette
En av de to som forteller sin historie, er altavaeringen Inger Lise Balandin, som forteller om da hun mistet sitt ufødte barn.
– Jeg ble forspurt om å fortelle min historie, som skjedde i 1973. Jeg synes man bør vaere åpen om temaet. Min historie skjedde i en tid da man hadde et system, som temaet i boken beskriver, at man ikke fikk noen grav og at ungen bare var borte når det var dødfødt. I ettertid har jeg sett at dette var en besluttet politikk på hvordan slike hendelser ble håndtert. Det har heldigvis endret seg, sier Balandin som akkurat hadde fylt 18 år da det skjedde.
– Hva skjedde?
– Jeg var gravid med mitt første barn og morkaka løsnet da jeg var over syv måneder på vei. Jeg fikk blødning og ble derfor hentet av ambulansebil som kjørte meg til Hammerfest sykehus. Etter at ambulansen hentet meg, så hentet den også en pasient på sykestua, som skulle til sykehuset. Da vi kom fram, etter tre timer, så var det for seint. Jeg skjønte hvor alvorlig situasjonen var for barnet og for meg før i ettertid. Mannen min var i militaeret på Porsangmoen og hadde ikke mulighet til å komme før dagen etter.
– Fikk barnet noen grav?
– Nei, vi fikk aldri noen grav å gå til. Jeg var så ung på denne ti
den, så jeg spurte heller ikke om dette. Jeg husker at jeg så på dødsannonser uka etter. På denne tiden kunne barn bli gravlagt med andre mennesker, og jeg så da at en eldre mann hadde blitt gravlagt. Da tenkte jeg at kanskje barnet mitt hadde blitt gravlagt med ham. Men det står ingen plasser om dette, og jeg har aldri funnet ut hvor barnet er gravlagt. Jeg er svaert glad for at det er helt andre ordninger i dag. Jeg håper ingen får oppleve det jeg opplevde. Naerhet til sykehus og akuttilbud er viktig og av avgjørende betydning når minuttene teller.