Kristendommen og Den norske Kirken
Odd Mathis Hætta DEL 1
I våre dage tror de som er født etter 1970-tallet at alt var slik også i tidligere tider. Men de som er født før den tid, har sett den totale forandringen på de rekke sentrale områder: Det er ikke bare ny teknologi som har forandret våre arbeidsvaner og hva vi ønsker å prioritere, men også våre etiske holdninger og evighetshorisont er radikalt forandret.
Det har vært en debatt om disse viktige endringene, bl.a. om Den norske Kirke, særlig etter 1970-tallet der bl.a. Gudmund Hernes, Rune Slagstad og Kjell Arild Pollestad deltok.
Kristendommen og kirka sto sammen for samme, sanne lære
”Fram til 1970-åra var Den norske kyrkja i hovudsak konservativ”,
skriver Slagstad, men så skjedde det et ”kyrkeleg hamskifte som er det mest djuptgåande” slik at kirkens hovedoppdrag ”å forkynne evangeliet om trua” ble forkludra (Dag og Tid 1.7.2022).
Før dette hamskifte beskrev Gudmund Hernes (Morgenbladet 28.8.2022): ”Med bud, bekjennelser og bydende lignelser styrte de dagens rytme og årets gang. De virket via alt fra salmevers til stjerner i søndagsskoleboka.”
Med dette betoner Hernes at det sentrale i kirkens budskap av monoteisme (1. bud; Du skal ikke ha andre guder enn meg), dualisme (frelse eller fortapelse), evighetshorisonten (fra evighet til evighet) og etiske regler (De 10 bud som går ut på å respektere andre mennesker og miljø).
De er svekket og nesten utradert. ”Kristendomsfaget hadde plass i skolen, - det var skolegudstjenester”. ”Prestene… så på si gjerning som ei heilag teneste dei kalla av Gud”
skriver Pollestad.
I alle eldre kirker var det klare kristne symboler med kors, alterringer i halvsirkler, kirketavler, kor og prekestol. Både kirkens ekstriør og interiør var tuftet på århundre gamle tradisjoner. Det var vanlig å vise respekt og ærbødighet for kirken og i kirkerommet.
Slagstad, Hernes og Pollestad tar i den nevnte debatten høsten 2022 tar for seg tendenser og situasjonen tilbake fra 1970-tallet og fram til i dag.
Slagstad skriver at det ”kyrkeleg hamskifte som er det mest djuptgåande” fordi reorienteringen har en ”diffus teologisk forankring” med ”djuptgåande resultat” slik Maktutredningen på 1980-tallet også påviste. Denne ”oppbrotsteologien . . . braut med den subjektivistiske kristentrua.” Og i de nyeste bibeloversettelser – både i den norske og i den samiske – er enhver antydning til høgspråk fjernet og erstattet med det som er nærmest gatespråk.
Hernes er mer konkret i sin oppsummering når han skriver at ”Teologenes makt har dalt. . . . Kristendomsfaget er ute av skolen, og prestene eldes”. Oppbruddsteologien har ført til at ”Portene er åpnet for hedninger og kjettere, . . . sågar for at det finnes mer enn to kjønn, . . . nå slår man armene ut for homser og transer. Selv prester kan gifte seg med hvem de vil.”
Så langt Hernes. For bare en menneskegenerasjon siden var korset selve symbolet for kristendommen. Læren var monoteisme, dualisme og vår etiske holdning om hvordan en god kristen skulle leve. Enn så lenge framføres den augburgske trosbekjennelse og skriftsteder ved gudstjenester og andre kirkelige handlinger som dåp, nattverd, vigsler og begravelser. Men de 10 bud nevnes ikke lenger!
Den norske Kirken er på gli. ”Bibelselskapet tar en rekke grep når de reviderer landets mest brukte bibel. Vers om homofili, jøder og hedninger endres – og fortapelsen utgår fra et av Bibelens aller mest kjente vers”
(Vårt Land 25. okt. 2022). Videre at den “lille Bibel”; For så har Gud elsket verden . . .” (Johs. 3,16) skal forandres: ”Det er et vanskelig vers, og vi er blitt bedt om å se på det, forteller Jorunn Økland som leder oversettelsesutvalget.”
Det er altså ikke lenger tale om omsetting, men omskriving! Hva kaller man det å forandre teksten?
”Misjonsbefalingen” (Matt. 28.16, m.fl.) ”gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler” som er så sentral i alle evangelier, nevnes ikke lenger. I Den norske Kirken er det tabu.
Mye av bakgrunnen for dette er Kirkemøtet (opprettet i 1984) av lekfolk ”der ikkje få hadde lite teologisk kunnskap . . . men ein sterk vilje til makt.” (Pollestad).
”Kirken,… står om enn tårnene faller”
Pollestad skriver at de nye ”kyrkjebygg [er] utan kulturell forankring i kyrkjeleg tradisjon.” Nå bryr ikke arkitektene lenger om kirkens tradisjoner. Derfor er de nye kirkebygg ”mer preget av arkitektoniske eksperimenter.”
Et talende eksempel er Nordlyskatedralen i Alta der arkitekten – bevisst eller ubevisst – har hentet den ytre formens grunnelementer fra moskeer. Og inspirasjonen fra minareten (=bønneroptårnet) er ikke til å ta feil av.
Da jeg før innvielsen for 10 år siden kom til inngangen, ønsker biskopen og andre geistlige gjestene velkommen. Jeg nevnte for dem at jeg synes det er merkelig at her ikke fantes et eneste markant kors. Byggelederen, som også var der, sa at det har du rett i.
Det skal vi ordne. Vel et halvt år seinere kom korset over inngangen. Det var kanskje ikke etter arkitektens ønske? Det er også tidens trend at der er flere verdslige konserter og tilstelninger enn gudstjenester og andre kirkelige handlinger.
”Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller” (1837). Grundtvig var optimistisk!
”Den religionen då eg vaks opp, er borte nå”
Pollestad skriver at ”Troen var samfunnets surdeig, som styrte folkets levnad og tanker; livet med dåp, konfirmasjon, ektevielse og gravferd, eller kirkeåret med jul, påske og pinse” (Dag og Tid 15.7.2022), og fortsetter: ”Det bur ikkje lenger prester i prestebustader, . . .[ikkje] utnemnde av Kongen, [ikkje] i svarte kjolar med pipekrage høgt oppe i preikestolene, [ikkje] inne i alterringen og [ikkje] ser på si gjerning som ei heilag teneste dei er kalla til av Gud, . . . Dei ser på tenesta si som en jobb, med vel regulert arbeidstid, og utan referansar til tenesteideala som vert forkynte i De nye Testamentet”.
Han skriver videre at ”Den religionen som rådde grunnen då eg vaks opp, er helt borte nå. . . . Dei gamle salmeversa vert ikkje lenger lærte utanboks på skulen og oftast heller ikkje sungne i kyrkja, ord om omvending til Jesus, . . . er fåhøyrd segn frå preikestolane.”
Endringene – slik kirka er i dag - er at ”Dei kristne ideala er gravlagt, dei bibelske retningslinene for kristenlivet [er] gjort til spott og spe… Mange prestar har også slutta å forkynne evangeliet i bibelsk forstand.”
Det er ikke merkelig at de konservative samiske menighetene reagerer, bl.a. fordi kirkerommet brukes også til joike- og verdslige popkonserter, som de har hørt fra Nidarosdomen, Tromsø, Nordlyskatedralen, Vadsø og i andre kirker. Om disse joikerne også er flittige kirkegjengere, er en annen sak! Dette med joik og kristen religion er en kollisjon mellom to kulturelle sfærer, mellom den europeiske kristendommen og den samiske joiken. Joiken hører til gammel samisk førkristen naturreligion.
Pollestad nevner noe jeg selv så på TV, biskopens innsettelsespreken, der hun ikke tok i sin munn verken navnet Jesus, hellig, kors eller tro. Pollestad skriver: ”Den nye biskopen i Borg tala i si fyrste preike om klimatrusselen, om diskriminering i arbeidslivet, om innvandring, om ’moderne slaveri’ . . . Kort sagt: Wesenlunds feriebiskop Fjertnes kunne ikkje har vore meir ’up to date’.”
Pollestad avslutter med at ”Kyrkja er avkristna innanfrå, meir effektivt enn om ytre forfylgjarar skulle ha gjort det. . . . kyrkjene her i landet vil [om ikkje lenge] være tømde for alt som minner om kristentru.”
Man kan ikke være uenig med ham.