Den som er med på leken, må tåle steken
Et gammelt og velkjent ordtak som de aller fleste kjenner til, og forstår betydningen av. Men hva med når ubehagelighetene er for store – skal vi fortsette å tåle steken?
Når skal man si at strikken er tøyd for langt? Alle vet hva som skjer om strikken tøyes for langt.
Altas barnehager har i år et utviklingsarbeid om lek og lekekompetanse. Vi lærer barn godt samspill i lek, det innebærer også å si «stopp» når det er noe man ikke vil være med på.
Stopp når noe oppleves feil, for voldsomt eller noe man ikke liker. De trenger ansatte som lytter og støtter opp om det å sette grenser for seg selv. Barnehagene trenger en kommune som lytter og støtter opp om våre stoppesignal – for nå er bemannings- og rekrutteringssituasjonen i barnehagene slik at vi opplever en hverdag som vi ikke vil være med på.
Det oppleves som ubehagelig og noe må gjøres, både nasjonalt og lokalt! Det viser seg at flere flykter fra yrket, lønna er for lav og arbeidskravene er for store.
1. mars er det søknadsfrist for foreldre å søke plass til det mest dyrebare man har. Små barn som for første gang skal få nye og trygge omsorgspersoner. På andre siden av bordet sitter det et personale som kjenner på utryggheten om hvordan man skal strekke til, når man sliter med å få dekt opp grunnbemanningen i barnehagene. De stillingene som lyses ut har få eller ingen søkere.
Vi som jobber i barnehage, vet hvor viktig og meningsfull jobb det er. Hva er vel bedre enn å bli møtt med en klem og armer rundt halsen av små barn? Vi vet også hvor tungt og hjerteskjærende det er når man føler at man ikke strekker til, fordi man mangler både
fast personell og vikarer.
Barnehagefolk er ikke som andre, det er mange superlativer som bekrefter det. Superhelt, hverdagshelt med tolv armer, de kuleste menneskene jobber i barnehage osv. Superheltene har ropt ut, nå går det ikke lenger, de har stått på barrikadene. Gjennom barnehageopprøret har de sagt ifra. Kvaliteten på barnehagetilbudet er vanskelig å ivareta.
I Altas barnehager er det ansatte som har stor kompetanse på barn og barns utvikling, de er engasjerte, interesserte og faglig oppdaterte. Samtidig kjenner de på utilstrekkeligheten, når det ikke er bemanning nok til å nyttiggjøre seg av kompetansen. Kvaliteten på arbeidet stuper. Slitne går
superheltene hjem og føler seg hjelpeløse. De strever med å være superhelter.
Et google-søk om barnehage, bemanning, lønn og sykefravær vitner om en situasjon som må tas tak i.
Når flere og flere ikke vil være med på leken fordi ubehagelighetene som følger med er for store. Den meningsfulle jobben gir deg følelsen av maktesløshet. Strikken er tøyd så langt at man føler man står i spagat for å rekke over lovkrav, arbeidsoppgaver og få hverdagen til å gå rundt.
Fokuset på kvalitet og faglig utvikling blir byttet ut med å sy sammen hverdagen på best mulig måte, som et lappeteppe. Oppfattes barnehagen som en oppbevaringsplass, der det kun handler om å ivareta barns basale behov?
Barnehagen er første del av barns utdanningsforløp. Barnehagetilbudet skal gi rom for lek, læring, danning og omsorg. Sånn som situasjonen er nå handler det om å gjøre det beste ut av det slik at samfunnets tannhjul kan gå rundt og ikke stopper opp.
Det oppleves feil, overveldende og ubehagelig – vi sier derfor stopp, stopp på vegne av Altas yngste befolkning. Det kjæreste vi har, som etter hvert skal vokse opp å ta del i og overta ansvaret.
Stopp! Vi er ikke med på leken, vi tåler ikke steken