Tok et «oppgjør» med krigen Og takker for
Driton Krasniqi (44) fant fred og vennskap i Alta, etter en dramatisk flukt fra krigen i Kosovo.
17 år gammel søkte den tidligere Rafsbotn-spilleren og Rimi-ansatte på Elvebakken trygghet i skogen utenfor hjembyen i Kosovo, da krigen kom med bomber i 1997. Nå driver han egen butikk i Sverige.
Rømte fra bombene
I 2001 og 2002 skrev Altaposten en rekke saker om Driton og hans familie, bror og to søstre, samt mor og far som ble truet med å bli sendt tilbake til Kosovo etter nesten fire år i Norge.
Underskriftskampanjer, og varsel om fakkeltog skulle overbevise norske myndigheter om at det beste var å la den godt integrerte familien få bli.
– Det var veldig rørende å se den støtten og gløden folk i Alta viste for å hjelpe oss. Mamma og pappa hadde fått jobber som lærere og vi barna var godt integrert i skolen. Vi følte at Alta var vårt hjem, det var i Alta vi ville fortsette å bo, vi
trivdes så godt, sier Driton i dag. Han husker tilbake til de dramatiske årene med krig i Kosovo.
– Vi rømte fra bombene i landsbyen Zhilivoda like ved hjembyen Vushtrri. Ut i skogen hvor vi måtte klare oss i mange dager. Uten mat, og det var så kaldt, forteller Driton.
Rømte til Norge
For å forstå hvordan verden så ut
på den tiden, må vi ta frem Europa-kartet fra begynnelsen av 1990-tallet, da Jugoslavia var i ferd med å gå i oppløsning. Flere kriger fant sted i løsrivningsprosessen. Slovenia, Kroatia, Bosnia-hercegovina og Montenegro ble egne stater. Igjen sto Serbia (som Kosovo var en del av), Vojvodina og Makedonia. I dag er Kosovo egen stat, mens Vojvodina utgjør den nordlige delen av Serbia. Også Makedonia er egen stat.
– Det var serbiske styrker som bombet byen vår. Men vi ble heldigvis varslet. De ville skremme, ikke drepe sivilbefolkningen. Men det var fryktelig skummelt. Jeg så mange hardt sårede mennesker. De var sterke inntrykk, og frykten for noe verre lå alltid der, sier Driton.
Etter oppholdet i skogen, ble det våpenhvile og de rømte videre til familie i hovedstaden Pristina.
– Landsbyen vår var bombet sønder og sammen. Det var ingenting igjen. Selv hestene var skutt og drept.
– Vi fulgte strømmen av folk ned til togstasjonen i Pristina. De som gikk ned på togsporet ble truet med å bli skutt. Vi var vettskremt, så vi gikk ombord i toget, men ante ikke hvor det gikk. Dagen etter kom vi til Makedonia. Her fikk vi ønske hvor vi ville dra videre. Vi oppga Norge, Sverige eller Danmark. Vi ble sendt med fly til Kirkenes. Vi landet 17. mai og jeg tenkte at det norske folk var helt fantastisk som stilte opp med flagg for å ta i mot oss. Men plutselg var alle borte, og vi ble fraktet til en fjellhall hvor vi fikk mat og klær, sier Driton og ler, med tanken på at han trodde folk stilte opp med flagg for å ønske dem velkommen.
Kjøpte brorens butikk
Samme dag som Driton skulle kastes ut av Norge, gikk han på jobb på Rimi og møtte sjefen Vegard Slettvoll og de andre ansatte som vanlig.
Han ventet på at politiet skulle komme og hente ham, men overraskelsen var stor da ingen kom. Like etter giftet han seg i Norge, og fikk opphold. Sammen flyttet han og kona, som han hadde vært sammen med i flere år til Kristiansand, men forholdet tok etter hvert slutt.
Driton ble i sørlandsbyen i 10 år og fikk til slutt norsk statsborgeskap. I 2012 flyttet han etter broren, og bosatte seg i Esløv i Skåne, helt sør i Sverige, hvor han fortsatt bor. Byen er på størrelse med Alta. – Broren min bygde opp sin egen dagligvarebutikk. Den har jeg nå tatt helt over. Vi er i Axfood-kjeden, og det går veldig fint selv om det er veldig mye arbeid og lite fritid, påpeker han.
Mange husker nok at Dritin var et kjent fjes på Rimi Elvebakken under tiden i Alta. Beskrevet som et arbeidsjern hvor smilet alltid lå på lur. Han var også sentral som fotballspiller i Rafsbotn i flere år.
– Den støtten jeg fikk fra folk i Alta har jeg aldri glemt. Det var mange som ville gjøre nesten alt for å at jeg skulle bli. Noen ba meg om å flytte hjem til dem, slik at jeg kunne holde meg skjult for politiet. Og penger til det daglige skulle de også stille opp med. Fra egen lomme. Folk i Alta altså! Fantastiske mennesker!
Tok «oppgjør» med marerittene
Driton forteller at årene med krig, alt han så og hørte, pluss den konstante frykten, skapte et traume som stadig kom til overflaten.
– Jeg hadde en slags film som surret og gikk inni hodet mitt. Fra krigen hjemme i Kosovo. Jeg kunne se ikke krigsfilmer eller lignende, da veltet alt opp igjen. Det var så fælt. Men en psykolog ga meg mange gode råd for å takle det jeg hadde opplevd. Det viktigste var at han oppfordret meg til å reise tilbake. For å se med egne øyne at hjembyen min var bygd opp, og at det var fred i Zhilivoda, nabolaget som vi flyktet fra. Etter noen år reiste jeg ned. Og fra det øyeblikket forsvant den indre frykten og redselen jeg hadde båret på
i så mange år. Det var fantastisk å kjenne at det slapp taket og godt å se at landsbyen sto der igjen. Livet ble godt å leve igjen. Siden har jeg vært tilbake flere ganger, sier 44-åringen.
Stor familie
Driton har nå giftet seg på nytt og lever det gode liv med kona Besarta. Også hun er fra Kosovo. Sammen har de tre døtre; Ajana (7), Jonila (5) og Arba (to måneder).
– Jeg har tenkt så mange ganger på at jeg må reise tilbake til Alta og treffe gamle venner og tidligere kolleger fra Rimi. Jeg har så mange som fortjener en god og varm klem, understreker han.
– Det er så rart å tenke på at jeg bodde omtrent fire år i Alta, og 10 år i Kristiansand, men det er Alta jeg savner mest. Og jeg vil at de som leser min historie skal vite at jeg har tenkt på alle på min gamle jobb på Rimi, alle i Rafsbotn og andre i Alta som kjempet så hardt for at jeg, min bror, to søstre og foreldre skulle få bli i Alta. Når jeg tør å stole hundre prosent på mine ansatte, og kan overlate butikken noen dager til dem, så skal jeg reise tilbake og besøke gamle kjente. Det har vært en årelang drøm, og nå lover jeg at det skal skje. Snart, understreker han.