Høy terskel for ekspropriasjon
I forbindelse med de voldsomme planene for vindkraft i Finnmark, og Fefos avtale med Finnmark kraft AS, er det flere som spør om staten kan ekspropriere grunn på Finnmarkseiendommen.
Formelt kan staten gjøre det. Jeg mener imidlertid at det er sider ved grunnlaget for opprettelsen av Fefo som gjør at terskelen må være betydelig høyere enn for annen privat grunn. Om nødvendig må dette prøves for domstolene.
Regjeringens «Kraft- og industriløft for Finnmark» har resultert i en formidabel interesse for utbygging av vindkraft i Finnmark. Det er noe som vi i Fefo også merker siden vi er grunneier for alt areal i Finnmark som er aktuelt for vindkraftutbygging. Nylig sa styret i Fefo nei til å innlede forhandlinger med Grenselandet AS om grunneieravtale for Davvi vindpark på Vuoŋjalrášša og Oarje Borgašgáisá i Lebesby kommune. Denne avgjørelsen har fått stor oppmerksomhet, delvis på feilaktig grunnlag, men det skal jeg la ligge her.
I perioden rett før og rett etter at Finnmarksloven ble vedtatt var det betydelig interesse for å bygge ut vindkraft i Finnmark, men langt unna det vi opplever i dag. Det var liten interesse blant utbyggerne for å ta kontakt med grunneier. De satset heller på å få ekspropriasjonstillatelse fra staten. Nå ble det av ulike årsaker bare ett prosjekt som ble fullført da.
Det var Statkrafts anlegg på Gartefjell i Lebesby kommune. Statkraft fikk ekspropriasjonstillatelse, og i skjønnssaken om erstatning ble beløpet lavt fordi retten la vekt på at Fefo ikke var i stand til å utnytte vindkraftressursene sine sjøl.
Disse erfaringene skapte bekymring i Fefo. At våre vindkraftressurser kun skulle bli utnyttet av aktører utenfor Finnmark, uten at rettighetshavere og lokalsamfunn involveres i tilstrekkelig grad og at all verdiskaping går ut av fylket vårt, samsvarte ikke med at Finnmarksloven nettopp var vedtatt. På grunn av dette tok Fefo et initiativ overfor samtlige kraftselskap i Finnmark, pluss Nord-troms kraftlag (Ymber i dag), for å stifte et felles selskap som hadde til formål utvikle og bygge vindkraftverk på Finnmarkseiendommen. Dette sa de etter hvert ja til, men krevde at Fefo ble medier på like vilkår, og Finnmark kraft AS ble stiftet i 2009.
Finnmark kraft AS fikk samtidig en enerettsavtale til å inngå grunneieravtale med Fefo for utbygging av vind- og vannkraft. Formålet med avtalen var å sikre at utbygging av vindkraft i Finnmark skulle skje på en måte som ivaretok finnmarkingenes bruksrettigheter i utmarka. De som skulle få tillatelse til slike inngrep på Finnmarkseiendommen måtte forplikte seg til å ivareta lokalsamfunnets interesser på en god måte, og aktivt sikre at verdiskapingen kommer Finnmark til gode. Kort og godt - kontroll over egne ressurser gjennom eierskap.
Avtalen er imidlertid ikke til hinder for at andre enn Finnmark kraft AS kan søke om konsesjon til å bygge vindkraftverk. På grunn av avtalen Fefo har med Finnmark kraft AS vil slike vindkraftverk i hovedsak måtte baseres på ekspropriasjonstillatelse fra staten. Så blir spørsmålet om staten kan gi tillatelse til ekspropriasjon på Finnmarkseiendommen? Rent formelt må det legges til grunn at det finnes tilfeller hvor staten vil ha rettslig grunnlag for å gjøre det. Det store spørsmålet er om formålet med Finnmarksloven gjør at terskelen for ekspropriasjon av utmark i Finnmark er annerledes enn i resten av landet.
Finnmarksloven ble vedtatt i Stortinget 17. juni 2005 etter omfattende utredninger i regi av Samerettsutvalget, høringer og konsultasjoner med Sametinget og Finnmark fylkesting mv. Det viktigste temaet i konsultasjonene var om loven var i tråd med folkeretten, først og fremst ILO-169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Når ILO-169 var ratifisert av Stortinget, innebar det et ytterligere press på Stortinget for å sikre at samene i Finnmark fikk den selvråderetten over området som folkeretten forutsetter.
Finnmarkseiendommen, som ble opprettet i medhold av Finnmarksloven, ble slik sett det verktøyet som skulle sikre at staten Norge overholdt sine folkerettslige forpliktelser. Den lange lovprosessen, med de justeringer som ble foretatt i konsultasjonene, og Sametingets samtykke, innebar en lov som oppfylte de folkerettslige forpliktelsene.
Loven er med andre ord først
og fremst en anerkjennelse av det samiske folk i Finnmark sine landrettigheter etter folkeretten. Disse rettighetene er institusjonalisert gjennom Fefo. En naturlig følge av de særlige rettsforhold i Finnmark må derfor være at terskelen for ekspropriasjon er høyere i Finnmark enn andre steder.
Selv om jeg bestemt mener at terskelen for å ekspropriere utmark fra Finnmarkseiendommen må være høyere enn på annen privat grunn, så må jeg innrømme at hva dette rettslig sett innebærer er uklart. Etter min mening må det være en fordel for alle parter at en slik sak
blir prøvd for norske domstoler.
En eventuell ekspropriasjonstillatelse til et vindkraftanlegg, som Fefos styre har gått mot, vil bli prøvd rettslig av Finnmarkseiendommen. Dersom terskelen for ekspropriasjon kun er artikkel 27 i FNS konvensjon om sivile og politiske rettigheter også i Finnmark, så er det folkerettslige grunnlaget som Finnmarksloven bygger på fint lite verdt, og munnhellet om at vi skulle bli «herrer i eget hus» lagt dødt.