Kampen for ilandføring
I et innlegg går de tidligere lederne av Finnmark Ap og Nordkapp Ap, henholdsvis Ingalill Olsen og Kari Lene Olsen, i rette med en tidligere kommentar fra undertegnede om rollen til dagens regjeringspartier, Ap og Senterpartiet.
Det med tanke på ringvirkninger av oljeproduksjonen utenfor Finnmark.
Altaposten har siden våren 2022 hatt mange artikler om energipolitikken i nord, blant annet for å belyse hvilke ringvirkninger og hvilken verdiskaping vi sitter igjen.
Manglende ilandføring av oljen har vært sentralt, men også gavepakken fra regjeringen til Equinor og oljeselskapene, der de er lovet så mye av kraftproduksjonen i Finnmark til elektrifisering, at konsekvensene fort kan bli at avfolkningen fortsetter.
Har SV skylden?
Olsen og Olsen mener åpenbart at Altapostens analyse og forståelse av prosessen rundt Johan Castberg-feltet er feil. At vi ikke plasserer ansvaret for manglende ilandføring der det hører hjemme, altså hos Solberg-regjeringen.
I stedet har Altaposten misforstått, mener de. Her heter det at Ap og Senterpartiet har stått i front for å få ilandført oljen fra Johan Castberg, men at finnmarkingene er grovt sviktet av Erna Solberg.
Forstår vi dem rett, tildeles også SV mye ansvar. For dersom SV hadde støttet Ap og Senterpartiet, kunne de fått flertall for ilandføring av Castberg-oljen. Det får SV svare på selv, men påstanden må sies å være svært overraskende.
Ikke minst reagerer Olsen og Olsen på at dagens leder av Stortinges energikomité, tidligere Hammerfest-ordfører Marianne Sivertsen Næss, gis et medansvar for at oljeutvinning utenfor Finnmark vil skje med sparsomme ringvirkninger.
Ilandføring og elektrifisering
Når det gjelder energipolitiske avgjørelser i nord, har vi sett en klar sammenheng mellom oljeutvinningen utenfor Finnmark og nå strømressursen som gis Equinor for å elektrifisere Melkøya med strøm fra land.
Vedtaket om å elektrifisere Melkøya med strøm fra land vil kreve strøm tilsvarende produksjonen av fem Alta Kraftverk, eller i størrelse tilsvarende kraftforbruket i dag Finnmark, rundt 3,6 TWH.
Allerede stoppes nyetableringer og utvidelser av næringsaktivitet på grunn av at det ikke finnes strøm, fordi den er lovet til Melkøya-elektrifiseringen.
Dette vil skape en kraftkrise i nord, som vi tror det er stor enighet om blant analytikerne, vil bidra til å drive kraftprisene for innbyggere og næringsliv til et nivå der vi snakker om kroner og ikke øre/ kwh. 70 prosent av innbyggerne i fylket har da også vært særdeles skeptiske, ifølge flere meningsmålinger.
Med den demografiske utviklingen vi opplever akkurat nå, frykter vi det verste når det ikke er vilje til å satse på de veivalgene som gir også Finnmark ringvirkninger. Kraftpakken kan sende oss inn i videre kraftmangel og interne rivninger på grunn av arealkamp.
Alt fordi Ap/sp med støtte fra Høyre mener det er viktigere at Equinor kommer noen milliarder kroner bedre ut årlig, enn at de betaler for å rense gasskraftverket for CO2 med karbonfangst og lagring, en teknologi selskapet har stor tro på ellers i verden.
Nå ligger det inne forslag i Stortinget om at resten av sokkelen i Norge ikke skal elektrifiseres med strøm fra land, men at oljeselskapene må være ansvarlig for å skaffe sin egen kraft. Alt tyder på at det er flertall for forslaget.
Til tross for dette, vil Ap og Senterpartiet i motsetning til resten av landet, gi strømmen til finnmarkingene til Equinor. I nord har regjeringen gjort det klart at elektrifiseringen av Melkøya med landstrøm skal gjennomføres uansett konsekvenser, og slik det nå ser ut, som eneste stedet i landet der det med åpne øyne skapes kraftunderskudd.
Motstand og ansvar
i
Det er ingen uenighet om at Solberg-regjeringen og Høyre har vendt tommelen ned for ilandføring. Det er å slå opp åpne dører at Høyre har valgt bort en slik løsning og sverget til en produksjonsog utviklingsplan (PUD) som tilsier bøyelast.
Vi tviler heller ikke på at tidligere Ap-ordførere som Ingalill Olsen, Kristina Hansen og Marianne Sivertsen Næss har kjempet genuint for ilandføring i Veidnes og dermed for avgjørende lokale ringvirkninger, men vi er altså opptatt av at den samme motstemmen til bøyelast er med videre når det skifter fra opposisjon til posisjon. Det vil si etter høsten 2021.
I en nøkkelrolle, og som en svært
viktig arkitekt for regjeringens energipolitikk de siste årene, finner vi Sivertsen Næss. Vårt inntrykk er at hun har stått hundre prosent bak Jonas Gahr Støre og Terje Aaslands energipolitikk i nord, inklusiv elektrifisering med strøm fra land og bøyelast av oljen utenfor Finnmark.
Så kan man naturligvis mene at det er en del av rollen i rikspolitikken, men vi tror det er viktig med tydelige motstemmer, både internt og i det offentlige rom.
Vi må si i fra
Olsen og Olsen har selv vært tydelige stemmer på at ikke en dråpe olje skal opp uten at den kommer på land. Også Runar Sjåstad, stortingsrepresentant for Ap og Finnmark, har vært tydelig og har blant annet pekt på, at dersom det er styringsvilje i Ap, ville det vært mulig å bruke eiermakta i Equinor til å få oljen til land. Staten eier 67 prosent av Equinor.
Når Olsen og Olsen viser til at Marianne Sivertsen Næss aldri har sviktet Finnmark, eller har støttet opp under bøyelastregimet, er det sikkert riktig før regjeringsskiftet, men vår analyse handler mer om det som har skjedd på Arbeiderpartiets post sammen med Senterpartiet.
Vi savner motstemmer til knefallet for Equinor med bøyelast og tilnærmet null lokale ringvirkninger. Eller advarsler mot elektrifiseringen av Melkøya og Wisting-feltet?
Vi likte spiriten i Facebook-oppdateringen fra blant annet Marianne- Sivertsen-næss og Bjørnar Skjæran, som kunne fastslå at ilandføring av Johan Castberg-oljen var reddet i forbindelse oljeskattepakken ble vedtatt i juni 2020.
Det ble applaudert, men etter at forliket røk, har mye av den samme spiriten forsvunnet. Her har det vært snakk om en felles terminal for flere felt etter hvert, men tausheten har rådet grunnen. Dessverre.
Viktig debatt
Faktum er at Arbeiderpartiet, akkurat som Høyre, har gjort det klart at det ikke er aktuelt med ilandføring av oljen til Finnmark. For Arbeiderpartiets del er det stikk i strid med sine tidligere krystallklare valgløfter.
Et historisk svik, kalte nestleder Bjørnar Skjæran det, da de var i opposisjon. Det sviket kan heller ikke hans partikolleger rømme fra etter den tid, heller ikke Sivertsen Næss, som en sentral arkitekt for partiets energipolitikk.
Det er vanskelig å se ilandføring av Johan Castberg isolert fra valg av utbyggingsløsning for Wisting-feltet. Her har Sivertsen Næss vært en forsvarer av partiets toppolitikere på at det ikke var tid å vente på å få satt i gang utbyggingen av Wisting. Utbyggingen burde vært igangsatt, og da med kabel fra land og ytterligere uttak av 100 MW strøm fra et fylke med kraftunderskudd i høylastsesong.
Hvis Olsen og Olsen har en annen oppfatning av det historiske forløpet, lever vi godt med det. Historieskrivingen og fakta rundt hvordan Finnmark er lurt trill rundt, først og fremst av Høyre og Ap, er viktig læring for oss alle.
– Oijen skal ikke til land
Sommeren 2022 uttalte Amund Vik, statssekretær fra Ap i olje- og energidepartementet (nå energidepartementet): Regjeringen går for bøyelast av oljen og elektrifisering.
Bekreftelsen ble gitt til Altaposten og han konkluderte med at «med den pågående og planlagte oljeproduksjon fra Barentshavet er det ikke grunnlag for å etablere en omlastingsterminal for råolje i nord».
På dette tidspunktet mente ledende politikere i Finnmark Ap at det fortsatt var tid å snu Solberg-regjeringens vedtak med tanke på å få oljen til Johan Castberg til land. Det var altså tid, men ikke vilje.