De glemte syerskene i Auschwitz

Motehistoriker Lucy Adlington tar en titt inn i systuene i Auschwitz, der en gruppe kvinnelige fanger ble tvunget til å være

syersker for nazistene.

Antisemittismen i Hitlers tredje rike var ikke bare statsgodkjent rasisme; den var også drevet av personlig grådighet. Noen av dem som sto bak Den endelige løsningen mente at plyndring var viktigere enn jødiske liv, og høytstående nazster og deres familier brukte mer enn gjerne klær som var laget av mennesker som de betraktet som skadedyr.

Det er ingenting som fremhever denne luksusen mer enn etableringen av en systue for moteklær midt inne i Auschwitz. Tusenvis av mennesker ble tvunget til å arbeide i systuer og verksteder som ble etablert i gettoene og konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. I denne systuen skulle de imidlertid ikke produsere eller reparere militæruniformer. I stedet ble den etablert for å tilfredsstille den forfengelige eliten og deres forkjærlighet for mote, midt i et helvete på jord.

Hustruen til kommandanten i Auschwitz, Hedwig Hoess, hadde tatt et langt skritt bort fra røttene på landsbygda. Hun ansatte to lokale, polske sydamer som skulle sy for henne i villaen med utsikt mot konsentrasjonsleiren. Hedwig kalte livet i villaen for et «paradis». Her kunne hun fråtse i luksusvarer fra de fremste motehusene i Europa. Hun hadde stoffer og moteplagg som var valgt ut blant haugene av eiendeler som ble gjennomgått i enorme lagerhaller i leiren, like i nærheten av den elskede hagen hennes. Det var fangene som måtte gå gjennom eiendelene, og av og til kunne de komme over ting som hadde tilhørt deres døde slektninger. De andre offiserfruene ble etter hvert misunnelige på garderoben hennes, og da åpnet Hedwig en eksklusiv systue inne i selve leiren.

En synål var en verdifull eiendel i konsentrasjonsleirene. De deporterte ble

ydmyket ved ankomst, og måtte kle av seg i offentlighet og levere fra seg alle klærne før de fikk alt håret barbert bort. De var sårbare og fornedret, og kjempet for å holde fast ved sin identitet. De få som overlevde utvelgelsen til gasskamrene fikk skitne, stripete uniformer til å ha på seg, eller tilfeldige sivile klesplagg. De som var så heldige å ha en synål kunne stoppe og reparere klær, eller de kunne til og med lage «illegale» plagg som bh-er og undertøy. Klærne var livsviktige i kaldt og surt vær. Å ta seg bra ut var også en viktig faktor for moralen blant fangene, som ønsket å beholde en viss følelse av menneskeligverdighet. Ble man tatt i å gå med «forbudte» klær, kunne det imidlertid ende med døden.

Systuen var opprettet kun for å tilfredsstille den forfengelige elitens forkjærlighet for mote, midt i et helvete på jord.

En mulighet til å overleve

En jobb i leiren innebar en liten mulighet for å overleve. De som ikke kunne arbeide ble raskt henrettet. Generelt kunne ikke kvinnene skryte av fagkunnskaper som gjorde dem nyttige for overgriperne – på 1940-tallet var det for eksempel få kvinner som var elektrikere eller snekkere. Heldigvis var håndarbeid og tekstilkunnskap en del av en ung kvinnes oppdragelse og dannelse, og det kom til nytte i leirenes vaskerier og systuer. Systuen i Auschwitz var en unik og svært ettertraktet arbeidsplass. Den lå innendørs, den hadde sanitærfasiliteter, og ikke minst utviklet syerskene et sterkt samhold, noe som var livsviktig for å overleve.

Det arbeidet rundt 23 kvinner i systuen, med en dyktig og omsorgsfull, slovakisk fange som het Marta Fuchs som leder. Kvinnene ble valgt ut på grunn av ferdighetene sine, mens noen, som for eksempel Irene Reichenberg, ble valgt ut fordi de drepte søstrene hennes hadde kontakter blant kjolesyerskene. Syerskene var ikke skjermet fra sykdom eller juling, men de hadde i det minste et fristed en del av dagen.

De fleste kjolesyerskene i Auschwitz var jødiske kvinner. Historikerne kjenner bare fornavnene eller kallenavnene deres, likevel dukker det stadig opp historier flere tiår etter krigen.

Det er ikke lenge siden historien om Rezsin Apfelbaum ble kjent. Hun ble smuglet inn i systuen om natten av en SS-vakt. Etter en lang dag med hardt arbeid sydde hun antrekk for vaktens kjæreste. Det hemmelige arbeidet sikret Rezsin nok brød til å holde liv i ti mennesker, deriblant to søstre, moren og to tanter.

Blant syerskene var det minst to kvinner som var medlemmer av den franske motstandsbevegelsen: Alida Vasselin, en korsettmakerske som ble arrestert i 1942 for å ha skjult anti-nazistiske brosjyrer i korsettene hun sydde, og Marie-Louise Colombain, som gjennmførte militæraksjoner mot nazistene før hun ble arrestert i 1941.

De foraktet kundene sine. En modig, ungarsk-jødisk syerske, Lulu Gruenberg, våget en gang å håne Hoess’ unge sønn

med en renneløkke hun laget av målebåndet sitt. Hun sa: «Dere kommer alle til å dingle snart: faren din, moren din og alle de andre.»

Den jødiske overleveren Hermine Hecht fortalte at på lørdager, «nøyaktig klokken 12, kom de høye SS-herrene for å hente ektefellenes kjoler». Tilpasning og prøving skjedde i systuene. Syerskene måtte produsere to antrekk per kunde hver uke. De designet nye og sydde om gamle plagg som de deporterte jødiske fangene hadde med seg til Auschwitz. Mange SS-kunder rekvirerte nydelige selskapskjoler med moteriktig snitt, til bruk i middagsselskaper, på konserter og kinobesøk. De hadde tydeligvis ingen skrupler når det gjaldt å bruke kjolene til uskyldige ofre, eller antrekk som var laget av fanger. Irma Grese, en av de mest sadistiske SS-vaktene, hadde sin egen favorittsyerske, en navnløs kvinne fra Wien, som sørget for at Grese var ulastelig kledd for alle anledninger.

Fluktforsøk

Da russerne nærmet seg Auschwitz i januar 1945, evakuerte SS leiren og tok med seg tyvgodset og fangene, deriblant syerskene. De rømte til fots i det som senere ble kalt «dødsmarsjer».

Irene Reichenberg klarte å rømme, gjemte seg på en gård og ble reddet av Den røde armé. Fire av syerskene hadde laget sivile antrekk som en del av en fluktplan. Marta Fuchs og tre unge syersker – Borish, Lulu og Baba – gikk mot et passasjertog i håp om å gli inn i mengden. Marta ble advart, men de tre andre ble tatt og skutt på stedet. Marta ble skjult av lokale polakker, og i bytte for beskyttelse sydde hun klær til dem og overlevde krigen.

Mange SSkunder hadde tydeligvis ingen skrupler i det hele tatt når det gjaldt å bruke kjolene til uskyldige mordofre.

Systue i gettoenJødiske kvinner ble tvunget inn i arbeid for nazistene i det okkupertePolen i 1941. De sydde klær til den tyske sivilbefolkningen og de militære.

Ankomst i leirenUngarske jøder ankommer Auschwitz i juni 1944. Hadde man sykunnskaper kunne man hjelpe fanger som var tvunget til å gi fra seg klærne sine. Det kunne også redde dem fra gasskammeret.

Noen få utvalgteArbeidsdyktige kvinner i Auschwitz i 1944. Kvinnene ble satt til matlaging og rengjøring. En jobb i systuen var relativt ettertraktet fordi de fikk et eget samhold.

Sadistisk moteEt bilde fra en utgave av magasinet Signal i 1942. Noen SS-fruer hadde ingen kvaler med å få fangene til å lage de moteplaggene de ønsket seg.

FascistmoteFanger som sorterer konfiskerte klær i Auschwitz i 1944. Leirens syersker ble tvunget til å lage antrekk for naziklientene av klær som var revet av andre fanger.

Klær for den foraktede eliten OVER: Rezsin Apfelbaum (her på et bilde fra før krigen) ble tvunget til å sy klær til kjæresten til en SS-vakt om natten. Det hemmelige arbeidet ga henne ekstra rasjoner, nok til å holde liv i ti mennesker.Ondskap og forfengelighet VENSTRE: «Hyenen fra Auschwitz», SS-vakten Irma Grese, hadde sin egen personlige fange som sydde klær til henne.

Lucy Adlington er forfatter og motehistoriker. Romanen The Red Ribbon (Hot Key Books, 2017), var inspirert av syerskene i Auschwitz.