BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Hitlers folk
Richard J. Evans spør hvorfor vanlige tyskere tilsynelatende trykket Hitler til sitt bryst.
Omfavnet det tyske folket Det tredje riket frivillig, eller var frykt og vold kjernen i Hitlers enorme makt?
Richard J. Evans undersøker nærmere.
Lenge etter at andre verdenskrig var over trodde historikerne at NAZITYSKLAND var den ultimate politistaten – et politisk system der frykt og tvang var altomgripende, der ytrings- og handlingsfrihet var fullstendig knust, og der konsentrasjonsleire, tortur og død ventet alle som nektet å adlyde. De tegnet et dramatisk bilde av en hel befolkning som var fanget i et totalitært nett av overvåkning og kontroll, som tvang alle til å innrette seg eller ta konsekvensene.
Sent på 1960-tallet begynte konseptet totalitarisme å gå av moten. En ny generasjon tyske historikere begynte å se på støtten til Det tredje riket som en forenklet unnskyldning for foreldregenerasjonens manglende motstand mot nazismen. Et mer nyansert bilde kom for en dag. Samtidig begynte historiefaget å dreie mot sosialhistorie og det som i Tyskland ble kalt historien om dagliglivet. Gjennom nye kilder, spesielt på lokalnivå, fikk man se hvordan tyskerne hadde stått imot nazistene når deres egen, høyt verdsatte overbevisning og livsførsel ble utfordret. Riket var ikke en perfekt, totalitær maskin. Det begynte snarere å fremstå som en kaotisk masse av konkurrerende institusjoner som overlot det meste av initiativet til enkeltpersoner.
Dette arbeidet viste at tyskerne kunne gjøre motstand hvis de ville, men når det gjaldt de store spørsmålene, så tilpasset de seg også hvis de ville. Frivillighet og fri vilje kom dermed inn i bildet igjen, og mange historikere fikk en ny oppfatning av Det tredje riket. Det ble nytt fokus rundt spørsmålet om moralsk ansvar, etter flere nye rettssaker om krigsforbrytelser og store krav om kompensasjon og erstatning.
Motstand og uenighet
Den kanadiske historikeren Robert Gellatelys mektige og originale verk om Gestapo viste svært tydelig at det hemmelige politiet ikke bare var en liten organisasjon med relativt få betjenter, der de fleste sjelden forlot kontorene sine. De var også i svært stor grad avhengige av at vanlige borgere rapporterte inn motstand og uenighet. Ifølge Gellately
Nazistisk propagandaplakat: forsøk på å forføre folkeopinionen ble fulgt opp med tvang.
var Tyskland et samfunn der tilpasning og konformitet var basert på «selvovervåkning», og ikke på overvåkning fra Gestapo. Andre historikere, spesielt Gerhard Paul og Klaus-Michael Mallmann, to tyskere som spesialiserte seg på Saarlands historie, påpekte at Gestapo i hovedsak besto av yrkespolitimenn som hadde startet karrieren i Weimarrepublikken, og ikke fanatiske nazi-ideologer. De hevdet det var på tide å «skrote oppfatningen av Gestapopolitimannen som en brutal, psykopatisk jævel i sort skinnfrakk».
Gellately hevdet at de fleste tyskere ikke hadde så mye å frykte fra regimet. Folket støttet det aktivt ved å stemme det frem ved valg og folkeavstemninger, og de anga også dem som ikke innordnet seg etter Gestapo. Konsentrasjonsleirene var ikke hemmelige, skremmende steder, de ble tvert imot tungt markedsført. De fleste tyskerne ikke bare visste at de eksisterte, de godtok dem også, ettersom det var der avvikende og marginale grupper ble tatt hånd om. Argumentene hans har i det siste blitt underbygget og videreført av den amerikanske historikeren Eric Johnson. Han har studert Gestapo og rettsdokumenter fra Rhinland, og hevder at befolkningen «stort sett overvåket seg selv» under nazistene.
Det som er enda mer oppsiktsvekkende er en omfattende og metodologisk avansert opinionsundersøkelse blant eldre tyskere, som ble gjennomført av Johnson og hans samarbeidspartner, den tyske samfunns-
En undersøkelse hevder at Hitler var så populær at det sjelden var nødvendig med frykt og trusler for å håndheve lojaliteten.
forskeren Karl-Heinz Reuband. Der hevder de «at Hitler og nasjonalsosialismen var så enormt populær blant de fleste tyskere, at de knapt trengte å ta i bruk trusler og frykt for å håndheve lojaliteten». Det er derfor paradoksalt at Nazi-Tyskland nå fremstår som et samfunn der den statlige undertrykkelsen var minimal og knapt nødvendig, bortsett når det gjaldt mindre, foraktede minoriteter som jøder, jehovas vitner, «kriminelle», «asosiale», homofile, romfolk, mentalt syke og en håndfull motstandere på venstresiden. For det store flertallet tyskere var dette et «godkjent diktatur».
Denne oppfatningen er nå bredt akseptert av historikerne, ikke minst fordi forskningen den er basert på er grundig, detaljert og avansert. Gellately, Johnson og deres tyske kolleger har vært med på å gi oss enormt mye mer kunnskap om Det tredje riket og hvordan det fungerte. Likevel er det noen historikere, ikke minst i Tyskland, som mener det har gått for langt. De hevder at bevisene, som ofte ikke er svært overbevisende, ikke egentlig støtter de vidtgående konklusjonene som har blitt trukket utfra dem.
Se for eksempel på Johnson og Reubands opinionsundersøkelse. Den viser riktignok at rundt halvparten av respondentene innrømmer at de hadde vært «positive» eller «for det meste positive» til nasjonalsosialismen på et eller annet tidspunkt. Respondentene er imidlertid stort sett født mellom 1910 og 1928, og de var ganske unge da Hitler regjerte. De tilhørte med andre ord en generasjon som alle historikere er enige om ble tungt indoktrinert av nazistene. Millioner av voksne som var i 30-årene eller eldre hadde formet sine oppfatninger og verdier lenge før nazistene tok makten, og de var ikke så lette å overbevise. I Weimar-Tysklands siste helt frie valg, i november 1932, fikk sosialdemokratene og kommunistene til sammen 13,1 millioner stemmer, mot nazistenes 11,7 millioner. Selv i mars 1933, da alle andre partier ble nektet å drive valgkamp og så og si alle aktive kommunister var arrestert eller drevet i eksil, fikk nazistene bare 44 prosent av stemmene.
Trakassering av velgerne
De påfølgende valgene og folkeavstemningene fra 1933 til 1939 oppnådde 95-99 prosent i Hitlers favør etter massive trusler mot velgerne. Store grupper med brun- skjorter lurte i bakgrunnen mens velgerne fikk utdelt stemmesedler som allerede var merket med «ja». Loven krevde at man skulle ha valgavlukker for å sikre hemmelig valg, men der var det hengt opp et skilt hvor det sto: «Bare forrædere går inn her». Motstandere av regimet ble arrestert før valget og ikke løslatt før etterpå, og merkede stemmesedler sørget for at de som stemte mot regimet ble arrestert, banket opp eller plassert på galehus. Det var et system som ble tydelig offentliggjort for å hindre at andre fulgte etter. Forfalskningen av stemmesedler var så omfattende at antallet ja-stemmer ofte var høyere enn antallet velgere. Likevel har Gellately beskrevet disse fabrikerte resultatene som «bemerkelsesverdige» bevis på «folkelig støtte» til naziregimet. En tysk historiker har sågar fremsatt den lite troverdige påstanden at det «ikke fantes et system for manipulasjon» i noen av valgene eller folkeavstemningene i den perioden.Det betyr selvsagt ikke at regimet ikke ville fått flertall for eksempel i folkeavstemningen om annekteringen av Østerrike i 1938, dersom en fri og uavhengig opposisjon hadde vært tillatt og det hadde vært lovlig å drive valgkamp mot regimet. Var det én sak de fleste tyskere støttet Hitler i på 1930-tallet så var det gjenreisingen av tysk stolthet og storhet. Likevel finnes det rapporter fra den tiden som tydelig viser at tyskerne kun støttet idéen om den kunne gjennomføres uten en større europeisk krig. Og her finner vi enda en av begrensningene ved Johnson og Reubands fascinerende studie: Samtidig som personene de intervjuet sa at de likte nazistene mer enn andre fordi de hevdet de hadde utryddet arbeidsløsheten og redusert kriminaliteten, nevnte de ikke regimets vellykkede utenrikspolitikk i det hele tatt. På 1990-tallet mente tyskerne tydeligvis at slike triumfer ikke lenger var viktige, eller så skammet de seg over at de var begeistret for dem.
Og hva med Gestapo? Å fremstille dem som beskjedne kontorslitere som behandlet anmeldelser fra publikum, er, for å bruke ordene til en tysk historiker, å trivialisere.
De som stemte mot regimet ble arrestert, banket opp eller til og med sendt på galehus.
Det finnes rikelig med beviser for de brutale og av og til dødelige metodene de brukte når de avhørte sine mistenkte. Andre har hevdet at angiveri ikke bør tillegges for mye betydning. For den store majoriteten av det tyske folket var det unntaket og ikke regelen. I distriktet Lippe bodde det for eksempel 176 000 mennesker. Det ble imidlertid ikke innlevert mer enn 292 anmeldelser til myndighetene mellom 1933 og 1945, av og til bare en håndfull hvert år. Det var andre metoder som ble brukt for å utrydde motstand og uenighet. Gestapo avhørte og torturerte mistenkte for å få dem til å røpe navn, og partifunksjonærer observerte små avvik, for eksempel at noen unnlot å gjøre Hitlerhonnør. Angiveri hadde uansett vært poengløst hvis Gestapo ikke hadde vært aktive i letingen etter uenighet og motstand. Folket kontrollerte ikke hverandre; det var Gestapo som utøvde kontroll.
En nasjon av overvåkere
Likevel er det viktig å understreke at Gestapo bare var en liten, men sentral, del i et større nettverk av overvåkning og kontroll. Over alt kom ordinære mennesker i kontakt med tjenestemenn som var trent til å rapportere selv det minste lille avvik fra normen, det være seg postansatte, funksjonærer i nazistpartiet, medlemmer av Hitlerjugend, skatteinnkrevere, helsearbeidere, togkonduktører, vanlige politimenn eller helt vanlige ansatte i partiet eller det offentlige. En viktig brikke i det store maskineriet var den såkalte kvartalsvakten, en lavtstående nazifunksjoner som hadde som oppgave å organisere forebyggende sikkerhetstiltak ved
Folket kontrollerte ikke hverandre; det var Gestapo som utøvde kontroll.
luftangrep i sitt boligkvartal. Han skulle også passe på at beboerne hengte ut flaggene sine på Hitlersfødselsdag, at de ikke spredte ubeleilige rykter eller uttrykte uenighet. Allerede i 1935 fantes 200 000 slike vakter. Rett før krigens utbrudd var så og si alle tyskere i alle aldre medlemmer i en eller annen partiorganisasjon, fra kvinnebevegelsen til Tysk arbeidsfront, der de også var underlagt konstant overvåkning.
Johnson og Reuband viser på en overbevisende måte at få av respondentene kom i direkte eller indirekte kontakt med Gestapo eller fryktet fengsling i en konsentrasjonsleir. Men dette er et spørsmål som selvsagt gir et innprogrammert svar, siden de ikke spurte noen om andre kontrollorganer eller andre straffemetoder. Å ekstrapolere fra dette og anta at menneskene levde fritt og uten frykt blir å foregripe bevisene. Når det gjelder konsentrasjonsleirene så var de kraftig markedsført, men selvsagt som en trussel overfor innbyggerne, ikke som en trøstende påminnelse om hvor usårbare de var. Og leirene var på ingen måte den viktigste straffereaksjonen mot politiske dissidenter. Midt på 1930-tallet var det bare rundt 7500 fanger i leirene, og de fleste satt der for upolitiske lovbrudd. Samtidig satt det 122 000 mennesker og vansmektet i fengslene i det statlige fengselssystemet.
14 000 av disse satt inne for politiske aktiviteter. I tillegg til fengsling var det mange andre straffetiltak som ble brukt mot dem som nektet å adlyde, fra tap av arbeidsledighetstrygd og andre sosiale ytelser til tvangsarbeid, vanligvis på forsvarsverkene langs Tysklands grense mot vest.
Slike straffereaksjoner kunne fungere fordi menneskerettigheter og frihet var fraværende i Det tredje riket, og det var straffbart å kritisere myndighetene. I løpet av de første 18 månedene av Hitlers regjeringstid hadde en storstilt og dødelig voldskampanje mot regimets reelle eller potensielle motstandere oppnådd den ønskede effekten. Den tok ikke bare hånd om politikere på venstresiden, men også ledende skikkelser innenfor den katolske kirke og liberal og konservativ politikk. Fra midten av 1934 og utover ble frykt brukt mest som en trussel, og frykt og kontroll dannet et viktig baktetppe for regimets massive propagandakampanjer. Disse kampanjene skulle vinne folkets hjerter og hjerner gjennom de 12 årene Det tredje riket eksisterte. Hvis vi glemmer denne viktige kjensgjerningen, er det umulig å forstå hvor vellykkede disse kampanjene faktisk var.
I alle sammenhenger kom vanlige borgere i kontakt med funksjonærer som vær opplært til å rapportere selv det minste avvik. Frykt og kontroll dannet et viktig bakteppe for regimets enorme propagandakampanjer.
Et nazistmagasin rapporterer fra konsentrasjonsleiren Dachau i desember 1936.