BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Livet under nazismen
Konrad Jarausch forteller hvordan nazistenes lære skulle ta over det tyske samfunnet.
Livet i Det tredje riket fremprovoserte et bredt spekter av følelser. For både de første partimedlemmene og de nykonverterte tilhengerne var nazismen spennende: parader, Hitlers tirader og Goebbels’ propaganda. Mer moderate tyskere var usikre på løftene om nasjonal fornyelse, de ville bare leve livene sine i fred. Men den politiske venstresiden og jødene levde i økende frykt for vold og fengsling.
Den nazistiske regjeringen hevdet at de kunne løse alle krisene som rammet Tyskland etter første verdenskrig. De harde vilkårene i Versailletraktaten og en inflasjon i fri dressur gjorde det vanskelig for demokratiet å slå rot, til tross for Weimarrepublikkens reformvennlige grunnlov og omfattende velferdstiltak. Da den store depresjonen kastet nesten en tredjedel av tyske arbeidstakere ut i arbeidsløshet, sluttet befolkningen seg til den nye, radikale bevegelsen som lovet å gjenopprette velstand og internasjonal respekt. Denne bevegelsen var ledet av en selvutnevnt «fører» som lovet å gjøre Tyskland storartet igjen. De mest misfornøyde tyskerne stemte på ham eller kledte seg i de brune uniformene til det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet – nazistpartiet.
En viktig grunn til at nazistbevegelsen fikk så stor oppslutning var løftet om å reparere den politiske og sosiale splittelsen ved å gjenopprette nasjonalt samhold. Dette folkefellesskapet, Volksgemeinschaft, skulle samle alle tyskere med arisk opprinnelse, uansett sosial klasse eller religion, i én stor, lykkelig familie. Mange nasjonalister avskydde partipolitiske konflikter og lengtet etter det samholdet de hadde følt i skyttergravene under første verdenskrig. Så lenge nazistenes krav ikke var for tyngende, fortsatte upolitiske tyskere dagliglivene sine som før.
Når noen skulle inkluderes lå det i kortene at noen også skulle ekskluderes. De første som skulle forfølges var den politiske venstresiden, som besto av liberale, sosialdemokrater og kommunister – nazistenes hovedmotstandere. Jødene var enda mer forhatte, og nazistene beskyldte dem for å ødelegge kulturen gjennom modernistisk forfall. De neste ofrene var homofile, «sigøynere» (romfolk) og de med fysiske handicap eller lærevansker. De fikk skylden for å bryte ned den ariske rase.
Nazistregjeringen appellerte spesielt til de unge, og lovpriste dem som fanebærere for Tysklands framtid. Hitlerjugend (Hitlerungdommen) og det kvinnelige motstykket Bund Deutscher Mädel (Forbundet for tyske piker) ga tenåringene mulighet til å oppleve fritidsaktiviteter som fjellturer, campingturer eller å fly glidefly. Mange av barna som var født på 1920-tallet flokket seg sammen i disse organisasjonene, som ga dem frihet i samsvar med ungdomsbevegelsens motto: «Ungdom ledet av ungdom».
Det var for eksempel Rolf Bulwin, som følte seg stolt og fin i sin «tettsittende uniform», og som likte utendørsaktiviteter og å forberede unge gutter på krig. Eva Peters var henrykt da hun ble utnevnt til BDM-leder: hun følte et kall til «å vie livet til tjeneste for en stor og overmektig idé kalt Tyskland». Det fantes selvsagt også noen moderate skeptikere, men det store flertallet av ungdommene lot seg begeistre av nazistprosjektet – og siden alle ungdomsorganisasjonene lå under partiets kontroll hadde de uansett ikke så mye valg.
Hitlers dødelige regime styrte Tyskland i mer enn 12 år. Propaganda og undertrykkelse ble tatt i bruk for å fremme totalitære mål. Konrad H. Jarausch ser på hvordan nazistyret påvirket det tyske folket.
Propagandatriumfer
Det var relativt enkelt å følge Føreren i fredstid, siden Hitler overbeviste selv sine største kritikere gjennom sin overraskende, politiske suksess. Ett år etter at nazistene overtok makten hadde arbeidsledigheten
falt drastisk, takket være offentlige arbeidsprosjekter og hemmelig våpenopprustning. Spektaktulære arrangementer som Nürnbergstevnene fikk medlemmene til å føle at de tilhørte en ustoppelig bevegelse for nasjonal gjenfødelse. Selv internasjonale observatører lot seg imponere over OL i Berlin i 1936, der de tyske utøverne vant flest medaljer. Og så var det utenrikspolitiske triumfer som tilbakeføring av Saarland til Tyskland i 1935, den stort sett frivillige annekteringen av Østerrike i 1938 og den tvungne oppdelingen av Tsjekkoslovakia. Mange unge lot seg imponere over Hitlers utstråling, noe BDM-entusiasten Renate Finckh uttrykte: «Siden Føreren er her, er vi viktige igjen!»
Men det var ikke alle tyskere som lot seg overbevise av nazistenes propaganda. Blant arbeiderne var det mange kommunister og sosialdemokrater som klamret seg til den marxistiske lære. Disse ble jaget av Gestapo, banket opp og fengslet. Tyskere som nå var rasemessig klassifisert som jøder, for eksempel Tom Angress, ble boikottet og utstøtt fra 1933. De mistet statsborgerskapet i 1935 da Nürnberglovene ble vedtatt, og virksomheter og synagoger ble brent og ødelagt i 1938 for å tvinge dem til å emigrere. Tom skapte poesi av sorgen: «Vi kjenner ingen rettferdighet mer, bare undertrykkelse. Hjemlandet vårt elsker oss ikke lenger.» Og mennesker med funksjonshem- minger som levde i institusjoner, ble myrdet i all stillhet av legene, i rasehygienens navn.
Andre verdenskrig transformerte livet under nazistenes diktaturvelde, for da vendte de sin dødelige kraft mot sine egne tilhengere. I starten av krigen opplevde patriotiske ungdommer som Ursula Mahlendorf «en ustoppelig, opprømt stemning». I siste del av krigen var det imidlertid mange som begynte å innse at de måtte betale en grusom pris for å følge Førerens drømmer. Stadig flere unge menn ofret livet i kampene, og en hel generasjon ble nesten utryddet. De kvinnelige krigstilhengerne måtte leve gjennom kraftig alliert bombing, de ble fordrevet fra øst og voldtatt av fremrykkende sovjetiske soldater.
For de politiske og rasemessige ofrene betød krigen massedrap i politiske fengsler og konsentrasjons- og utryddelsesleire i et ubeskrivelig holocaust. Altfor få overlevde dødsleirene. En som opplevde frigjøringen var forfatteren Ruth Krüger, som husket hvordan «de kom en dag, ‘amis’, amerikanerne... Det lange marerittet var plutselig over.»
Wermachts knusende nederlag, ødeleggelsen av byene, fengslingen av soldater, kvinnenes kamp for å overleve – kort sagt all endeløs lidelse – fikk til slutt de fleste tyskerne til å ta avstand fra nasjonalsosialismen. Da journalisten Lore Walb leste krigsdagboken sin flere tiår senere, gjennom «konfrontasjonen med kollaboratørene» satt hun igjen med den grusomme erkjennelsen at hun hadde tjent det ondes sak.
Selv om ikke alle viste slik anger, distanserte de fleste overlevende seg gradvis fra den nasjonalistiske overbevisningen. Det var de grusomme opplevelsene i Det tredje riket som gjorde etterkrigstidens tyskere til ydmyke demokrater som var opptatt av fred, sosial rettferdighet og menneskerettigheter.
Etter hvert var det mange som begynte å innse at de måtte betale en grusom pris for å følge Føreren.