BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Nazistisk seriemorder
Roger Moorhouse forteller historien om seriemorderen som hjemsøkte Berlin i starten av krigen.
Høsten 1940 startet jernbanearbeideren Paul Ogorzow fra Berlin en drapsorgie som endte med åtte drepte kvinner. Roger Moorhouse minnes jakten på Ogorzow og avslører hva den forteller oss om livet i Hitlers hovedstad.
Høsten 1940 var det uro i Berlin. De spektakulære, tyske seirene over Frankrike og Storbritannia tidligere det året hadde ikke ført til at Tyskland «vant» krigen, og naziregimet snakket om at man befant seg i «et tomrom mellom to slag». Dagliglivet var vanskelig på grunn av mørklegging, rasjonering og bombing, og innbyggerne i Berlin gikk vinteren i møte med betydelig engstelse. For å gjøre alt verre var det enda en fare som lurte i gatene i den tyske hovedstaden. I løpet av de siste månedene hadde tre kvinner blitt knivstukket og to andre overfalt i og rundt de østlige bydelene Rummelsburg og Karlshorst. Så ble liket av en ung kvinne funnet i forstaden Friedrichsfelde tidlig i oktober. Offeret var en 20 år gammel tobarnsmor som het Gerda Ditter.
Hun var kvalt og knivstukket i halsen.
Snart dukket det opp flere ofre. I november ble en kvinne slått bevisstløs og kastet ut fra et tog i fart i den sørøstlige delen av Berlin, ikke langt fra der det forrige overfallet skjedde. Hun overlevde, men så ble to døde kvinner funnet om morgenen den 4. desember. Den første, 19 år gamle Irmgard Frese, ble funnet i veikanten i nærheten av jernbanelinjene i Karlshorst. Hun hadde fått hodeskallen slått inn og hadde blitt voldtatt. Den andre var Elfriede Franke, en 26 år gammel sykepleier, som ble funnet med dødelige hodeskader bare 500 meter unna. Hun hadde også blitt kastet fra et tog.
Blod på sporet
Etter hvert dukket det opp flere lik. 22. desember ble 30 år gamle Elisabeth Büngener funnet med knust hodeskalle i nærheten av jernbanesporet i Rahnsdorf. En uke senere ble liket av 46 år gamle Gertrud Siewert funnet i Karlshorst. Akkurat som med de andre hadde hun knust hodeskalle og så ut til å ha blitt kastet fra et tog i fart. En uke senere, tidlig i januar 1941, ble liket av 28 år gamle Hedwig Ebauer funnet nær Wuhlheide.
I alle disse tre sakene konkluderte politiet med at profilen passet til de tidligere angrepene og de tre drapene. De var utført av en ukjent gjerningsmann, men han var allerede kjent i hele Berlin som S-Bahnmorderen.
Hele den tyske hovedstaden var nå i helspenn, og morderen ble mer sporadisk i sine angrep. Det skulle gå fem uker før han slo til igjen. Om kvelden 11. februar ble liket av en kvinne funnet ved jernbanesporet i nærheten av Rummelsburg. Johanna Voigt var 39 år og hadde grusomme hodeskader. Nok en gang hadde morderen kastet offeret sitt ut fra toget.
Det neste – og siste – offeret dukket opp fem måneder senere. Tidlig i juli 1941 ble liket av 35 år gamle Frieda Koziol funnet med knust hodeskalle i samme bydel som det første offeret hadde blitt drept ti måneder tidligere.
Samme uke hadde politiet imidlertid hell. De hadde trålet gjennom 5000 jernbaneansatte, og ett navn dukket stadig opp. Paul Ogorzow var en 28 år gammel assisterende signalmann på S-Bahn (bybanen), og han hadde vekket mistanke hos kollegaene på grunn av sitt uttalte kvinnehat og hans uvane med å hoppe over gjerdet langs jernbanen og forsvinne mens han var på jobb. Ogorzow, som allerede hadde vært avhørt, ble arrestert og avhørt på nytt. Etter seks dager med intense avhør tilsto han til slutt åtte drap, seks tilfeller av drapsforsøk og enda 31 tilfeller av overfall. S-Bahn-morderen var endelit tatt.
Frykt for panikktilstander
Paul Ogorzow er en av historiens minst kjente seriemordere. Bortsett fra én halvveis oppdiktet gjenfortelling på tysk, har forbrytelsene hans aldri fått oppmerksomhet fra kriminologer, filmprodusenter, journalister eller historikere. Det virker som om impulsene som drev ham var rent seksuelle. Lovbruddene gir oss noen viktige hint om de ideologiske fordommene på den tiden, men også om hvordan dagliglivet i Hitlers hovedstad var.
Berlinpolitiets avdeling for alvorlig kriminalitet – Die Kriminalpolizei, eller «Kripo» – klarte til slutt å fange morderen, og det kan virke smålig å kritisere etterforskningen. Men når vi vet at Ogorzow arbeidet for jernbanen, var en kjenning av politiet, og at fire av de åtte ofrene ble funnet mindre enn 1,5 kilometer fra hjemmet hans, da er det utrolig at det tok ti måneder – og åtte drap – før han ble tatt.
Det bør nevnes at Kripo sto overfor flere store hindringer da de etterforsket Ogorzows forbrytelser. Den første var at de styrende politikerne ikke var villige til å gå ut offentlig med drapene i frykt for å skape panikk og negative overskrifter. Det var bare de mest nødvendige fakta om drapene som kom offentligheten for øre. Dermed ble en livsviktig del av etterforskningen ofret.
Det som var enda mer alvorlig var mørkleggingen, med restriksjoner som hadde vist seg å være en velsignelse for Berlins kriminelle, men et mareritt for politiet. Bølgen av kriminalitet under mørkleggingen var så alvorlig at de etablerte en egen spesialenhet for å bekjempe den. Ogorzow utnyttet også mørket der han forfulgte ofrene og enkelt kom seg unna i mørket. Selv da han ved en anledning ble tilsnakket av Kripotjenestemenn klarte han å rømme inn i mørket.
Kripo ble også hindret av de mange likene de måtte håndtere. Tilfeldige dødsfall langs jernbanen under mørkleggingen var faktisk overraskende vanlig. I desember 1940, mens Kripo etterforsket Ogorzows forbrytelser, ble det registrert
Mørkleggingen ble en velsignelse for Berlins kriminelle, og et mareritt for politiet. Ogorzow benyttet seg av mørket.
28 dødsfall langs Berlins jernbanespor. Det var nesten ett dødsfall hver dag den måneden. De fleste av disse var direkte koblet til mørkleggingen, siden mange uforvarende tråkket utenfor perrongene, eller de ble truffet av toget mens de krysset uopplyste overganger. Kripo måtte gå gjennom alle sakene, og mørkleggingen lot til å være et brysomt hinder.
I tillegg til slike hindringer var det selvsagt mye forutinntatthet og fordommer i Kripo. Det ene var den overdrevne tilliten til alle i uniform eller til de som satt i offisielle eller halvoffisielle stillinger. Dette skulle vise seg å bli avgjørende. Selv om offeret fra et av Ogorzows første overfall husket at angriperen hadde på seg en frakk fra S-Bahn, gikk det tydeligvis ikke opp for Kripo før mye senere at morderen faktisk jobbet ved jernbanen.
I stedet lot Kripo-etterforskerne de rasistiske og politiske fordommene i Nazi-Tyskland styre vurderingen av hvem som kunne være eller ikke være en mistenkt. En politimann antydet at angriperen kunne være jøde, og forklarte det med at det jobbet mange jøder ved jernbanen i Tyskland på den tiden. En annen politimann spekulerte i om morderen kunne være en britisk agent.
Andre kom til den mye mer sannsynlige konklusjonen at den mistenkte kunne være fremmedarbeider. Høsten 1940 var Berlin full av fremmedarbeidere som, stort sett mot sin vilje, ble fraktet til byen for å møte behovet for arbeidskraft i industri og handel. Det var derfor vanlig å se italienske, franske og polske arbeidere i fabrikkene i området nær Wuhlheide – der ett av Ogorzows ofre ble funnet. Kripo trengte ikke mye fantasi for å konkludere med at en av disse arbeiderne kunne være skurken. Dermed ble arbeiderne satt under portforbud, og de startet omfattende og tidkrevende kontroll av alle utlendinger som arbeidet ved jernbanen.
Kripos ideologiske og rasistiske nærsynthet var så altomfattende at de ikke klarte å se på Ogorzow som en seriøs mistenkt.
Han var selvsikker og logisk, og ble beskrevet som «flittig og hardtarbeidende, lykkelig gift med to barn». Han var medlem av nazipartiet og deres halvmilitære stormavdeling SA, og var på alle måter en hederlig tysk borger. Dermed ble etterforskningen av ham stanset tidlig.
Ogorzows tilståelse ga et innblikk i den forskrudde tiden han levde i. Det virket som han trodde han kunne slippe straff fordi en barndomsvenn var offiser i SS. I tillegg hevdet Ogorzow at hans morderiske adferd hadde startet etter at han ble behandlet for gonoré av en jødisk lege. Slike horrible forsøk på å spille på tidsånden gikk ikke hjem hos Kripo eller aktor. Under rettssaken ble Ogorzow beskrevet som «en kald og kalkulerende morder, som iskaldt utnyttet mørkleggingen for å tilfredsstille sine fordervede seksuelle drifter». Den klønete etterforskningen ble forøvrig ikke nevnt med ett ord. Samme måned som han begikk sitt siste drap, ble Paul Ogorzow stilt for retten, dømt og henrettet med giljotin i Plötzensee-fengselet. Rettferdigheten seiret til slutt. I ettertid er det ikke vanskelig å se at det kunne ha skjedd raskere hvis ikke Hitlers politimenn hadde vært hemmet av krigen og det trangsynte naziregimets verdensbilde.