Hvorfor kjempet nazistene til døden?

Ian Kershaw spør hvorfor så mange tyskere kjempet til siste trevl på slutten av krigen.

Hundretusenvis av tyskere ble drept for naziregimet lenge etter at nederlaget var et faktum. Sir Ian Kershaw forklarer hvorfor så mange var villige til å følge Hitler inn i døden.

En siste hilsen

Tyske tropper hilser Hitler i mars 1945. Dette skulle bli den tyske lederens siste besøk ved fronten – han begikk selvmord i slutten av april.

Den 18. april 1945 bestemte den 19 år gamle teologistudenten Robert Limpert seg for å hindre den sanseløse ødeleggelsen av den idylliske småbyen Ansbach sør i Tyskland. Han hadde allerede tatt store sjanser ved å distribuere brosjyrer om at byen måtte overgi seg uten kamp. Nå gikk han enda lenger. Han kuttet kommunikasjonslinjene til en Wehrmacht-enhet utenfor byen, men ble oppdaget av to unge gutter fra Hitlerjugend. Etter å ha blitt arrestert av det lokale politiet ble han fremstilt for den lokale, militære kommandanten, en Luftwaffe-oberst med doktorgrad i fysikk – og fanatisk nazist. Han satte umiddelbart opp et tribunal bestående av tre menn, som ikke nølte med å dømme Limpert til døden.

Idet løkken ble plassert rundt halsen hans utenfor rådhuset klarte den unge mannen å kjempe seg fri, men han ble tatt etter noen få hundre meter og sparket, slått og slept etter håret tilbake til retterstedet. Ingen i den vesle folkemengden som overvar hendelsen gjorde noe for å hjelpe. Etter enda mer dramatikk da tauet røk, ble Limpert til slutt heist i døden. Kommandanten sa at liket skulle henge der «til det begynner å stinke». Han flyktet deretter fra byen på en rekvirert sykkel. Fire timer senere ankom amerikanerne

Ansbach uten at et skudd ble avfyrt, og de fant liket av Robert Limpert.

Limpert-tragedien var ikke bare et uttrykk for nazikommandantens rabiate fanatisme. Det lokale politikorpset og den sivile administrasjonen spilte også en rolle, og de valgte å gjennomføre det de anså som sin plikt, selv om de visste at amerikanerne bare var timer unna. Sivilbeforlkningen viste ingen sympati overfor Limpert, og slik var det også mange andre steder. Mens de fleste desperat ønsket å unngå den meningsløse ødeleggelsen i det som var naziregimets siste dager, var det fremdeles noen som var villige til å støtte volden mot de som kjempet mot nazismen. Det ble registrert lignende skrekkhistorier i mange tyske små- og storbyer de siste ukene nazistene regjerte.

Midt i en økende militær kollaps, i områder som ennå ikke var okkupert av fiendens styrker, klarte regimet fremdeles å fungere på et vis, selv i april 1945. Riket hadde nå krympet til en liten landflekk.

Alle former for kommunikasjon var nær totalt sammenbrudd, millioner var uten gass, strøm og vann. Men det var ingen tegn på lovløshet.

Statsbyråkratiet fungerte fremdeles, selv om de hadde store problemer. Lønningene for april 1945 ble utbetalt som vanlig. En ledende akademisk institusjon delte fremdeles ut stipender til utenlandske studenter, som en investering i tysk påvirkning i et «nytt Europa». Avisene kom fremdeles ut, selv om de var drastisk redusert både i størrelse og opplagstall. Det ble gjort improviserte forsøk på å levere post.

Det fantes til og med underholdning. Berlin-filharmonien holdt sin siste konsert 12. april, fire dager før det sovjetiske angrepet på hovedstaden startet. Innbyggerne i Stuttgart kunne koble av fra krigens grusomheter et par timer og se musikalkomedien Die Frau meiner Träume på kino, bare dager før byen overga seg 22. april. Den siste fotballkampen under krigen fant sted 23. april, da slo Bayern München rivalene TSV1860 München 3-2. Det var ganske utrolig at de i det hele tatt spilte fotball bare en uke før Hitlers selvmord.

Tegn på oppløsning

Og Wehrmacht fortsatte å kjempe. Tapene var overveldende. Mellom 300 000 og

400 000 soldater døde hver måned samtidig som slutten på krigen nærmet seg. Men det var ingen utpreget mytteristemning, slik det hadde vært i 1918. De fleste soldatene lengtet nå mot en slutt på krigen, på lik linje med sivilbefolkningen. Det var tydelige tegn på oppløsning. Tusenvis av soldater deserterte, til tross for harde straffer for dem som ble tatt. Disse utgjorde uansett bare et lite mindretall. Wehrmacht fortsatte å fungere, hvis ikke hadde regimet kollapset. Men generalene fortsatte å utstede ordrer, uansett hvor håpløst alt var. Og ordrene ble fulgt.

Helt siden sommeren 1944, da de allierte gikk i land i Normandie og Den røde armé avanserte langt inn i Polen, hadde man sett skriften på veggen. Det tyske lederskapet, og ikke bare Hitler, klamret seg imidlertid til overbevisningen om at de uansett kunne få noe ut av krigen. De mente at nye, ødeleggende våpen var på vei. Hvis de kunne påføre fienden grusomme skader, ville den usannsynlige koalisjonen mellom de vestlige maktene og Sovjetunionen gå i oppløsning. Da kunne de allierte tvinges til forhandlingsbordet slik at Tyskland kunne beholde noen av de okkuperte områdene.

Mange tyske ledere brukte lang tid før de motvillig oppga disse vrangforestillingene. Det var ikke før den siste, tyske offensiven i Ardennes kollapset og Den røde armé stormet inn i januar 1945, at de innså at krigen var tapt. Etter at de allierte krysset Rhinen i mars, avanserte de raskt inn i de sentrale delene av Tyskland. I øst var Den røde armé klar for det siste og avgjørende angrepet mot Berlin. Det var

Det er sjelden noen fortsetter å kjempe for en tapt sak. Nesten alle kriger i vår moderne historie har endt med forhandlinger.

ingen logisk begrunnelse for å fortsette krigen. Men Wermacht kjempet videre.

Det er sjelden noen fortsetter å kjempe for en så åpenbart tapt sak. Nesten alle kriger i vår moderne historie, som for eksempel første verdenskrig, har endt med en eller annen form for forhandlinger. Selv autoritære regimer som tydelig har vært på vei mot nederlag, har ikke klart å holde det gående inn i total ødeleggelse. Vanligvis blir de styrtet, enten ved at folkedypet reiser seg, eller i interne kupp i innad i den styrende eliten. Men Nazi-Tyskland nektet å overgi seg. Hvorfor?

Det blir ofte hevdet at de alliertes krav om «betingelsesløs overgivelse» i Casablanca i januar 1943 utelukket alle muligheter for tysk kapitulasjon. Det ble i alle fall utnyttet av propagandamaskinen regimet brukte for å rettferdiggjøre at de kjempet til det siste. Men det knuste ikke håpet om fredsforhandlinger. De fleste nazilederne foreslo på et eller annet tidspunkt at man skulle ta kontakt med de vestlige allierte, og til og med russerne, for å unngå den nært forestående dommedag.

Hitler nektet imidlertid plent å vurdere forhandlinger hvis han ikke hadde en sterk posisjon – en mulighet som ble svekket dag for dag. Hvorfor var Hitler klar for å ta landet sitt med seg ned i avgrunnen, i stedet for å vurdere en ny «feig» kapitulasjon, slik som i november 1918?

Hitlers urokkelighet var tydeligvis avgjørende. Og siden han ikke ville få en fremtid etter en fremforhandlet overgivelse, var det enkelt for ham å fortsette som før. Han visste at det måtte ende med selvmord. Men hvordan kunne han fortsette med sitt ødeleggende styre når han visste at hans dager var talte? Hvorfor var det ingen som prøvde å drepe ham, fjerne ham eller i det minste foreslå et alternativ til total ødeleggelse? Svaret tar oss utenfor diktatorens rekkevidde, til strukturene i naziregimet og den mentaliteten som underbygde dem.

En stor del av svaret er uten tvil frykt. Frykt var en logisk konsekvens av et terroriserende og skremmende regime. Fra februar 1945 og utover eksploderte regimet i et siste krampeanfall av utemmet raseri som ble rettet mot alle som sto i veien. Regimet hadde ingen begrensninger når det gjaldt ekstrem vold mot sine egne innbyggere, og det fjernet alle muligheter for et lignende folkeopprør som i 1918.

I 1945 var Tysklands befolkning truet, utmattet og resignert, men de var ikke opprørske. Skrekkveldet fungerte fremdeles. Rundt 15 000 tyske soldater ble henrettet for desertering (under første verdenskrig var det bare 18), og tallet steg raskt etter hvert som krigens slutt nærmet seg. Det var omreisende standretter som utførte vilkårlige henrettelser, også av sivile. Alle kommentarer om nederlag kunne føre til raske og brutale represalier.

Hundrevis av tyske innbyggere ble ofre for utemmet vold de siste ukene naziregimet eksisterte. Lokale partirepresentanter brukte sine siste dager med makt til å sørge for at motstanderne ikke fikk gleden av oppleve deres undergang. Akkurat som tidligere var det de politiske og rasemessige «fiendene» som fikk merke den dødelige volden hardest. Fremmedarbeidere og fengslede fanger, som ble sett på som en sikkerhetstrussel, ble nådeløst avrettet. Det gikk formålsløse «dødsmarsjer» gjennom tyske lokalsamfunn, fullt synlig for lokalbefolkningen. Mange av fangene var jøder, og deres skjebne lå fullstendig i fangevokternes hender, som kvittet seg med dem uten å blunke. Man antar at rundt 250 000 mennesker døde under disse marsjene. De fleste tyskere fulgte passivt med, enten fordi de manglet sympati med fangene eller fordi de fryktet represalier hvis de prøvde å hjelpe.

Utbredt avsky

Frykt forklarer likevel ikke fullt og helt hvorfor Tyskland fortsatte å kjempe. Svermen av ubetydelige funksjonærer og tjenestemenn, som fortsatte å tjene og drive regimet, ble ikke terrorisert. Det ble heller ikke de militære lederne. Selv om noen av dem ble avsatt, ble ikke generalene henrettet, (bortsett fra de som var involvert i Stauffenbergs kuppforsøk i 1944).

Det var ikke et samstemt regime som klorte seg fast til siste slutt, selv om den oppfatningen er ganske vanlig. Utallige rapporter viser at det fantes en utbredt avsky mot partiet, og folk hadde mistet troen på Hitler lenge før slutten kom. Det var imidlertid én tydelig usikkerhet. Selv om det store flertallet av tyskere lengtet etter fred, var det få som ønsket utenlandsk okkupasjon, aller minst fra russerne. Når de kjempet så hardt for å holde fienden unna, hjalp de faktisk regimet til å fungere, selv om de hatet det.

Den grusomme krigen i øst skapte en form for negativ integrering, både for soldater og sivile. Den berettigede frykten for å havne i russernes hender fikk soldatene til å kjempe som demoner, ikke lenger ut fra en nazistisk overbevisning, men for sine familier, kamerater og i siste instans sin egen overlevelse.

De hadde ingen andre alternativer. Individuelle følelser og motiver måtte settes til side, og ordinære soldater hadde ikke annet valg enn å adlyde ordrene fra sine overordnede. Alternativet var å bli henrettet som desertør. En vettskremt sivlibefolkning flyktet hvis de kunne, men ellers måtte de stålsette seg for det verste. Selvmordstallene skjøt i været, spesielt i de østlige delene av Tyskland. Man antar at rundt 20 prosent av kvinnene i øst ble voldtatt av soldater fra Den røde armé, som gjorde sitt beste for å leve opp til det bildet nazistenes propaganda hadde tegnet av dem.

I vest var det ingen tilsvarende frykt. Følelsen av nederlag var utbredt, men Wermacht kjempet videre også her, til tross for tydelige tegn på krigstrøtthet. Bortsett fra å hindre at Tyskland ble okkupert av fremmede makter, hadde det å kjempe videre blitt en avslutning i seg selv, selv om det fantes få fanatiske nazister igjen.

I de siste månedene av krigen var tyskerne mer undertrykt, kuet og innestengt av regimet enn noen gang. Partiet og dets utallige undergrupper hadde overtatt all styring av livene deres.

Gauleiter, de hardbarkede, regionale nazilederne som hadde brent alle broer til regimet, hadde fått vidtrekkende myndighet til å organisere alle sivile forsvarsaktiviteter, og deres underordnede på regionalt og lokalt nivå nølte ikke med å bruke vold for å beholde makten.

De lokale, militære lederne og partifunksjonærene tok saken mer og mer i egne hender. Om en landsby eller by overga seg uten kamp, eller nesten ble utslettet i meningsløs trass, var fullstendig avhengig av den som satt med makt og innflytelse på lokalnivå. Til tross for trusler om grusomme represalier mot alle antatte «svikere», var det få som ønsket å ende sine dager som meningsløse «helter» eller oppleve at hjem og arbeidsplass forgjeves ble sprengt i filler. Mange ordførere og partifunksjonærer trosset ordrene om å kjempe videre, ofte etter påtrykk fra respektable, lokale samfunnstopper, og med fare for represalier fra lokale og desperate partifanatikere eller SS-avdelinger uten noe å tape.

Hvorfor kom det ingen flere forsøk på å endre regimet fra toppen etter det mislykkede kuppet i juli 1944?

Radikaliseringen av maktstrukturene etter kuppet var én viktig grunn. Under Hitler var det fire nazitopper som styrte Tyskland de siste månedene. Tre var brutale fanatikere og den fjerde var en maktsyk, genial organisator.

Martin Bormann, Førerens privatsekretær og leder for partiadministrasjonen, holdt partiets overvåkende hånd over nesten alle aspekter ved dagliglivet. Joseph Goebbels knyttet propaganda og mobilisering av soldatene tett sammen. Uten de én million ekstra mennene han

Mellom 300 000 og 400 000 tyske soldater døde hver måned i krigens siste fase.

klarte å tromme sammen mot slutten av 1944, kunne de enorme tapene for Wermacht ikke blitt erstattet. Heinrich Himmler var lederen for SS og rikets enorme sikkerhetsapparat, og nå gjennomsyret han også Wermacht og tok kommando over reservehæren. Det var fra deres hovedkvarter kuppet i 1944 hadde sitt utspring.

Det siste medlemmet av kvartetten var rustningsminister Albert Speer. Han utførte nesten mirakler med organiseringen, og sørget for at troppene fremdeles hadde våpen å kjempe med. Hvis Speer hadde jobbet halvparten så hardt ville ikke Tyskland klart å holde ut på langt nær så lenge.

Det var svært viktig for regimet at de militære lederne støttet dem. På toppen satt feltmarskalt Keitel og general Jodl, nøkkelpersonene i Wermachts overkommando. De var fortsatt svært lojale tilhengere av Hitler. Etter det mislykkede drapsforsøket i 1944 ble nazistenes infiltrasjon i de væpnede styrkene trappet opp. Mange offiserer på mellomnivå hadde slukt nazidoktrinens prinsipper som medlemmer av Hitlerjugend, og de var nå ekstra ivrige etter å få vist sin lojalitet. Det var også bare lojalister som ble værende igjen blant generalene som satt i kommandoposisjoner. Det var få som var hardbarkede nazister, men deres nasjonalistiske holdninger kunne enkelt forenes med nazidogmatikken.

Noen generaler hadde alvorlige konflikter med Hitler, og de ble avskjediget. Men selv om de var fundamentalt uenige med Hitlers metoder, sådde de aldri tvil om hans rett til å utøve dem. De var uenige innad, og var aldri i stand til å utfordre Hitler fordi de manglet temperament og evne til å organisere seg. Noen fortsatte å være fanatiske tilhengere av Hitler, en av dem var den ekstremt brutale feltmarskalk

Schörner.

Selv de som hadde brutt med Hitler internt kunne ikke gjøre annet enn å forsvare Det tredje riket – det betraktet de som sin viktigste plikt. De sto overfor stadig mer umulige ordrer for å forsvare Berlin. Generaloberst Heinrici mente for eksempel at det var forræderi å nekte å utføre ordrer. Til og med sent i april 1945 avviste feltmarskalk Kesselring flere forsøk på å

Selv om tyskerne i stor grad lengtet etter fred, var det få som ønsket en utenlandsk okkupasjon, aller minst fra russerne.

overgi seg i Italia så lenge Hitler fremdeles var i live.

Hitler holdt grepet om makteliten – i de stadig mindre områdene der han fremdeles hadde makt – til siste slutt. Det var delvis mulig på grunn av hans dominerende personlighet og urokkelige beslutning om å kjempe videre, selv om det tyske folket gikk med i dragsuget. Men det var ikke bare personligheten hans. Det var rett og slett umulig å utfordre Hitler gjennom systemet, både politisk og militært. I Tyskland fantes det ikke en organisasjon tilsvarende fascistenes storråd i Italia, som hadde avsatt Mussolini i juli 1943. Det fantes ingen regjering, senat, politbyrå eller militærråd som kunne utfordre Hitler. Og det fantes ingen andre å være lojal mot. Hitlers popularitet hadde lenge vært i fritt fall, men de splittede restene av maktstrukturene var alle avhengige av Hitler, og de holdt stand.

Så snart Hitler begikk selvmord i bunkeren sin 30. april 1945, forsto hans etterfølger, admiral Dönitz, at han måtte erkjenne realitetene og forhandle om en avslutning, selv om han inntil det punktet hadde vært en erkefanatisk tilhenger av å kjempe til siste slutt. Hele det gjenlevende maktapparatet fulgte raskt etter. Denne kuvendingen er et tydelig bevis på hvordan Tysklands vei mot fullstendig nederlag og ødeleggelse ikke bare skyldtes Hitler personlig, men også måten han styrte på og de holdningene som hadde forsvart hans karismatiske enevelde.

Når alt kom til alt hadde den dominerende eliten hverken viljen eller de riktige maktmekanismene som kunne hindret Hitler i å føre Tyskland ut i total ødeleggelse. Det var helt avgjørende.

Uimotståelig fremrykningAmerikanske tropper ved broen i Remagen i nærheten av Bonn 22. mars 1945. De alliertes krysning av Rhinen sørget for et nærmest 100 prosent sikkert tysk nederlag. Likevel kjempet nazistene videre.

I mai 1945 hadde nazistenes enorme imperium krympet til noen få flekker med land. Likevel utstedte de tyske generalene fremdeles sine ordrer – og de fleste soldatene adlød.

På fluktEn kvinne flykter fra eksplosjoner som ryster en tysk småby i 1945. Mange byer ble jevnet med jorden, nærmestbare på trass.

Tvunget til å marsjereFanger fra konsentrasjonsleiren Dachau passerer gjennom det sørlige Tyskland i 1945. Rundt 250 000 mennesker skal ha omkommet på disse «dødsmarsjene».

Nederlagets ansiktPå et av de siste bildene som er tatt av ham har Hitler forlatt tryggheten i bunkeren for å dele ut utmerkelser tilmedlemmer av Hitlerjugend.

Endelig kapitulasjonGeneral Jodl (i midten) signerer vilkårene for betingelsesløs overgivelse i Rheims 7. mai 1945. Det var først da Hitler var død at eliten i nazistpartiet ba om å få fremforhandle en slutt på krigen.