BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
På ferie med Hitler
Roger Moorhouse forklarer hvordan nazistene brukte billige feriereiser til å forføre arbeiderklassen.
Nazistene både forførte og skremte det tyske folket til å godta nasjonalsosialismen, forteller Roger Moorhouse. En måte de gjorde det på, var å tilby arbeiderne billige ferieturer til solfylte steder.
Hvis navnet på nazistenes cruiseskip Wilhelm Gustloff høres kjent ut, er det trolig på grunn av fartøyets mørke historie under andre verdenskrig. Skipet ble torpedert av en sovjetisk ubåt 30. januar 1945, og sank i det iskalde vannet i Østersjøen i løpet av en time. Rundt 10 000 tyske fanger og sårede var stuet sammen ombord, og det var bare 1200 som overlevde natten.
Det var den største skipskatastrofen i moderne historie, og det er derfor Wilhelm Gustloff blir husket – hvis skipet i det hele tatt blir husket. I tillegg til å være nevnt i noen få historiebøker har det dramatiske forliset gitt inspirasjon til én film og et par tyske TV-serier. Det er også med i en av Günter Grass’ siste romaner, I krabbegang (2002). Likevel er det mye i Wilhelm Gustloffs historie som er interessant, ikke minst opprinnelsen som Det tredje rikets berømte cruiseskip.
Skipet ble sjøsatt i mai 1937 fra slippen ved verftet Blohm und Voss i Hamburg. Wilhelm Gustloff (oppkalt etter grunnleggeren av det sveitsiske nazistpartiet, som ble likvidert i 1936) var topp moderne. Det veide mer enn 25 000 tonn, var over 200 meter fra baug til akterstavn og var større og betydelig tyngre enn Hitlers såkalte «lommekrigsskip» Deutschland, Admiral Scheer og Graf Spee.
I tråd med det nasjonalsosialiske regimets moraloppfatning ble Gustloff beskrevet som et «klasseløst» skip. Det hadde 616 lugarer fordelt over fire dekk, og det kunne innlosjere mer enn 1400 passasjerer. Lugarene hadde to eller fire køyer, alle hadde sjøutsikt og man måtte dele bad og toalett. I tillegg hadde skipet syv barer, to restauranter, to dansesaler, konserthall, bibliotek, frisørsalong og svømmebasseng som alle passasjerene kunne bruke. Naziminister Robert
Ley skrøt ved sjøsettingen: «Vi tyskere bruker ikke en gammel balje til våre arbeidende menn og kvinner. Kun det beste er godt nok.»
Så hvorfor bygde Nazi-Tyskland cruiseskip til sine arbeidende menn og kvinner? Vi har stort sett trodd at Det tredje riket primært var basert på frykt: frykt for Gestapo, frykt for konsentrasjonsleirene, frykt for å gjøre noe galt. Selv om det ikke er helt feil, har det overskygget det faktum at Nazi-Tyskland var en stat som var bygget like mye på forførelse som på frykt.
En viktig del av forførelsen skjedde gjennom den nazistiske fritidsorganisasjonen som hadde bestilt byggingen av Wilhelm Gustloff – med det utrolige navnet Kraft durch Freude (Styrke gjennom glede), vanligvis forkortet til KdF. KdF ble etablert i 1933 som en underavdeling til arbeiderorganisasjonen Tysk arbeidsfront, og hadde ett eneste formål: statsorganisert fritid. Nazismen skulle lokke den ordinære tyske arbeide- ren bort fra sosialismen og inn i nasjonalsosialismen, og KdF fristet med ferier, kulturell berikelse og idrettsaktiviteter. Kort fortalt tilbød de cruiseturer og konserter i stedet for lønnsforhandlinger og klassekamp.
«Marxismen bare snakker om det, men nasjonalsosialismen oppfyller arbeiderens største ønske: en sorgløs ferie der de kan kose seg.»
Arbeiderklassen blir forført
Dette var ikke bare et kynisk trekk. Det var også et uttrykk for den sosialistiske grunntanken som hadde vært en del av nazistenes moraloppfatning siden starten. Selv om idéen ble utvannet i årene som fulgte, ble den aldri helt borte. Det kom til uttrykk gjennom begrepet Volksgemeinschaft (folkefellesskap), idéen om at alle tyskere var medlemmer av et «nasjonalt fellesskap» som gikk på tvers av klasse og geografiske skiller. KdF-tjenestemenn erklærte i 1933 at organisasjonen skulle fungere som en «kulturell læremester» som skulle lære alle tyskere – det være seg bayere, frisere, prøyssere eller württembergere – å bli en del av nasjonen og «kjenne pulsslagene fra sitt eget blod».
KdF og Volksgemeinschaft var ikke noe man fant på underveis, eller en bløff som
En av spisesalene på Wilhelm Gustloff under jomfruturen. Her var det også syv barer, to dansehaller, en konsertsal, bibliotek og frisørsalong.
skulle forføre de godtroende; det var en vesentlig del av Nazi-Tysklands visjon for det nye samfunnet. Alle tyske arbeidere ble oppfordret til å melde seg inn, og i 1939 hadde de rundt 25 millioner medlemmer. De betalte 50 pfennig i måneden, og da kunne de søke om billetter til subsidierte sports- og kulturbegivenheter, f.eks. teaterforestillinger, konserter, sjakkturneringer, helgevandringer eller svømmetimer. Det var ikke småtteri. I 1937, året da Wilhelm Gustloff ble sjøsatt, arrangerte KdF mer enn 600 000 kultur- og sportsarrangementer i hele Tyskland, og nesten 50 millioner tyskere deltok. I 1939, det siste hele året organisasjonen var virksom, hadde det tallet nesten doblet seg.
I tillegg til helge- og kveldsaktiviteter arrangerte KdF også ferieturer for tyske arbeidere. En av hovedforpliktelsene var å gi alle tyske arbeidere en ferietur i året, og det var alvorlig ment: ferieturene utgjorde raskt en femtedel av organisasjonens utgifter. På en av de første utfluktene, i februar i 1934, ble 1000 arbeidere fra Berlin sendt til Bayern.
Fram til 1939 organiserte KdF rundt sju millioner ferieturer, noe som omfattet rundt ti prosent av den tyske befolkningen. Tyskerne fikk for første gang råd til slike turer, hovedsakelig innenfor Tyskland, og mange hadde aldri vært «på ferie» før. Turene kunne betales stykkevis ved å kjøpe en viss mengde stempel i en sparebok, og de var kraftig subsidiert.
Det var slik idéen om rekreasjonskomplekset Prora på øya Rügen i Østersjøen ble unnfanget – som et sted der alle tyskere kunne treffes, omgås og nyte den styrkende sjøluften – alt til en pris av 18 riksmark i uken (RM, valutaen i Tyskland fra 1924-48).
Selv om krigsutbruddet førte til at anlegget aldri tok imot feriegjester, skulle den 4,8 kilometer lange bygningen huse 20 000 mennesker om gangen, og den skulle fungere som et utstillingsvidu for det «Nye Tyskland». Planen var å bygge fire slike ferieanlegg.
Dette var samme logikk som for byggingen av KdF-flåten, deriblant Wilhelm Gustloff: å gi den vanlige tysker mulighet til å nyte et sjøcruise, noe som tidligere var forbeholdt de aller rikeste. I 1937, samme år som Gustloff ble bygd og ennå ikke var satt i drift, arrangerte KdFs flåte på ni skip 146 turer med mer enn 130 000 passasjerer til alt fra Østersjøen til Madeira.
Prisen var selvsagt subsidiert og gjorde at alle hadde råd. For 59 RM fikk man en femdagers tur til de norske fjordene, og for 63 RM fikk de en uke i Middelhavet. Prisen for en 12-dagers tur rundt Italia var 150 RM og en toukers reise til Lisboa og Madeira kostet 155 RM. Gjennomsnittslønna var på 30 RM per uke, så det er lett å forstå hvor enormt populære disse turene var.
Naturligvis var det en hake ved det hele. Indoktrinering og propaganda lå aldri langt under overflaten på et KdF-cruise. Reiselederen var også nazi-propagandist, og den daglige orienteringen var gjennomsyret av politiske budskap. Reisemålene ble også nøye utvalgt, enten til «vennlige» land, som Spania og Italia, eller Libya og Marokko som ikke kunne svekke Tysklands følelse av arisk overlegenhet. Selv skipenes høyttaleranlegg ble brukt til å kringkaste patriotisk musikk eller taler fra partitoppene. Hvis det var noen som ikke umiddelbart lot seg blende av slik forførelse, hadde alle skip en gruppe sivilkledde menn fra Gestapo ombord, og de rapporterte alle «forseelser».
Bortsett fra bekymringer rundt «gentrifisering» av det som skulle være et cruise for tyske arbeidere – det var en del middel- og overklasse blant Gustloffs passasjerer – var KdF-flåten en enorm suksess. Etterspørselen ble raskt så stor at søsterskipet Robert Ley ble satt i drift i 1939, like før mørke skyer igjen samlet seg over Europa.
Sent i august det året ble Wilhelm Gustloff kort avskåret av en destroyer fra den britiske marinen på vei hjem fra de norske fjordene – et tegn på den økte spenningen. Noen dager senere ble skipet omdisponert til sykehusskip og lagt til kai. Dagene som cruiseskip var over. Ifølge KdFs egen statistikk hadde mer enn 75 000 passasjerer reist med skipet, en tidel av organisasjonens samlede medlemstall. Vi kan gå ut fra at det tyske folket hadde blitt forført etter alle kunstens regler.
Ferieindoktrinering
Selvsagt lå det brutalt politiske baktanker bak KdFs aktiviteter – både til lands og til vanns. Bortsett fra et totalitært ønske om å infiltrere og kontrollere alle sider ved enkeltpersoners liv, var tilbudet fra KdF et rått forsøk på å undergrave folkets tradisjonelle lojalitet til sosialismen. Et propagandabilde fra 1938 oppsummerte dette. Under et bilde av arbeidere som slappet av på soldekket på Gustloff sto teksten: «Marxismen bare snakker om det, men nasjonalsosialsimen oppfyller arbeiderens største ønske: en årlig, sorgløs ferie der man kan slappe av og kose seg.»
I tillegg var det også en viktig økonomisk faktor, siden fostring av uthvilte og motiverte arbeidere førte til høyere produktivitet. «Vi sender ikke våre arbeidere på ferie på cruiseskip, eller bygger enorme ferieanlegg til dem ved sjøen bare for syns skyld,» sto det i en rapport fra KdF. «Vi gjør det kun for å opprettholde og styrke arbeidspotensialet for hver enkelt, og sørge for at de kommer tilbake til arbeidet
«Selv om det var den største maritime katastrofen i moderne historie, med over 9000 døde, ble det såvidt registrert midt i blodbadet mot slutten av andre verdenskrig.»
med fornyet fokus.»
Hitlers holdning til KdF var likevel mer kynisk. Han gjorde det klart for en av sine ministere i 1934 at et viktig motiv bak programmet var å sikre at tyske arbeidere var militariserte og fokuserte og klare for alle scenarier – også krig. «Sørg for at folket har gode nerver, for det er bare da vi kan drive politikk.» «Drive politikk» var en av Hitlers favoritteufemismer.
Wilhelm Gustloff var aldri bare et vanlig cruiseskip: det var også et symbol. Skipet sank i 1945, på samme dato som Hitler kom til makten 12 år tidligere, og ble med det et symbol på den blodige undergangen Tyskland snart skulle oppleve. Selv om det var den største maritime katastrofen i moderne historie, med over 9000 døde, ble det såvidt registrert midt i blodbadet mot slutten av andre verdenskrig.
Det ligger også en dypere symbolikk her. Vi fokuserer ofte på nazistenes forfølgelser og folkemord, mens vi glemmer at Wilhelm Gustloff for en hel del tyskere var selve symbolet på den lysende fremtiden som Det tredje riket skulle tilby dem – en verden med store muligheter, samhold og modernitet. Skipet var en viktig del av nazistenes forførende planer, og en viktig påminnelse for kommende generasjoner at NaziTyskland ikke bare var bygd på trusler.