Hitlers jazzband

Nazistene hatet jazz, men Dan Cossins avslører at det ikke hindret dem i å benytte jazzens «fordervende» tiltrekningskraft i sin nazistiske propaganda.

Dan Cossins ser på hvordan «fordervet» jazz ble brukt som nazipropaganda.

Etter mørket under første verdenskrig og forsakelsene den medførte, våknet Weimar-Tyskland til live til tonene av jazz og swing. På midten av 1930-tallet, mens skyggene fra hakekorset la seg over landet, var amerikansk jazz det hotteste. Selvsagt hatet nazistene jazz, siden den ble assosiert med afroamerikanere og jøder. Hitler var redd for at jazzens «jungelrytmer» og improvisasjon skulle undergrave arisk moral og disiplin. Han lanserte derfor en lynkrig mot «fordervende musikk». I 1935 nedla propagandaminister Joseph Goebbels forbud mot jazz i alle radiosendinger. Da USA kom med i krigen ble salg og spilling av alle amerikanske jazzplater forbudt. Swing var offisielt verboten.

Goebbels var imidletid ikke dum. Mens han offisielt fordømte musikken planla han i all hemmelighet å kapre musikken for å selge Hitlers budskap i utlandet. Resultatet ble Charlie and his Orchestra, et nazistøttet swingband som spilte amerikanske hits krydret med nazistiske tekster. Det var et forsøk på å undergrave moralen hos de allierte som lyttet på radio i kaserner og stuer.

Saksofonisten Lutz Templin satte sammen et band av de beste tyske og europeiske musikerne på den tiden, og valgte den engelsktalende Karl «Charlie» Schwedler som frontfigur. Den lyriske inspiratoren var «Lord Haw-Haw», irsk-amerikanske William Brooke Joyce, som arbeidet som radioprogramleder i det tyske propagandadepartementet. I januar 1940 spilte Charlie and his Orchestra sin første tone, som ble kringkastet fra Berlin mot Storbritannia for første gang. Det merkelige, musikalske oppkoket fylte pausene mellom Lord Haw-Haws Churchillhetsende sketsjer.

Tanken var å forføre lytterne med swing og så bombardere dem med meldinger om arisk overlegenhet, Churchills håpløshet og jødiske konspirasjonsteorier. En parodi på Bing Crosbys «I’ve

Got A Pocketful of Dreams» fikk ny tekst som gjorde narr av kapitalismen, Russland og jøder.

Og «You’re Driving Me Crazy» fikk ny tekst som gjorde narr av Churchill:

OVER:

Tanken var å forføre lytterne med swing og så bombardere dem med meldinger om arisk overlegenhet.

HØYRE:

«Ja, tyskerne gjør meg gal / Jeg trodde jeg hadde vett og forstand / Men de skjøt ned mine fly.»

Charlie and his Orchestra var det beste jazzorkesteret i Det tredje riket. Kamil Behounek, en tsjekkisk trekkspiller som ble rekruttert til bandet i mai 1943, fortalte: «Det var et stort danseorkester med tre trompeter, tre tromboner, fire saksofoner og full rytmeseksjon. Og det svingte skikkelig!»

Charlies musikere jobbet fem dager i uken, med propaganda-swing om morgenen og nazi-godkjente sanger for de hjemmeværende lytterne om ettermiddagen. Gjennom hele krigen hadde de hundrevis av sendinger som ble kringkastet til Storbritannia og til allierte tropper i Europa. Nazistene distribuerte til og med platene sine i krigsfangeleirene.

Etter hvert som konflikten utviklet seg og sammensetningen i bandet endret seg, ble fokuset mindre arisk. «Det var til og med halvjøder og sigøynere med i bandet, og frimurere, jehovas vitner, homofile og kommunister – ikke akkurat den typen mennesker nazistene normalt ville spilt kort med,» mintes Evelyn Kunneke, en sangerinne som arbeidet for SS’ propagandaenhet.

«Men siden arbeidet ble klassifisert som viktig for krigsinnsatsen, satt de ved notestativene og spilte swing i Berlin i stedet for bak piggtrådene i en konsentrasjonsleir. »

Høsten 1943 intensiverte de allierte bombingen over Berlin og bandet ble tvunget til å flytte til Stuttgart. De fortsatte likevel å swinge, helt frem til april 1945.

Da krigen var over fant Templin raskt spillejobber i klubbene i det amerikanskokkuperte Tyskland. En historie om Schwedler er at han ble forretningsmann og levde sine siste dager i Bayern, mens en annen historie vil ha det til at han emigrerte til USA i 1960. Uansett har «Charlie and his band» fått et underlig ettermæle som formidler av den swingende, antisemittiske klangen av nazijazz.

Charlie and his Orchestras versjon av Makin’ Whoopee, som de fylte med antisemittiske tekster.Propagandaminister Joseph Goebbels kringkaster bandets musikk til allierte tropper.

OVER: En utstilling om «fordervet» musikk iDüsseldorf i 1938.HØYRE: « Charlie» Schwedler (i midten), som ledet propaganda-jazzbandet.UNDER: Andre musikere, som det hovedsaklig jødiske bandet Weintraubs Syncopators, bletvunget i eksil.

Dan Cossins er journalist og featureredaktør i New Scientist.LÆR MERBØKERE Hitler’s Airwaves: The Inside Story of Nazi Radio Broadcasting and Propaganda Swing av Horst Bergmeier og Rainer Lotz (Yale University Press, 1997).E Different Drummers: Jazz in the Culture of Nazi Germany av Michael Kater (Oxford University Press, 2003).