BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Kvinnene som fødte for Hitler
Giles Milton beskriver Lebensborn-programmet som skulle avle frem «renrasede» barn.
Det tredje rikets idé om å skape en overlegen rase nådde sitt bunnpunkt med Lebensborn– programmet som skulle avle eller kidnappe «renrasede» babyer for nazistene. Giles Milton forteller den vanvittige historien.
Like etter krigsutbruddet følte den unge Hannelore Schottgen et stikk av spenning da hun fikk vite at de skulle få besøk av en spesiell gjest på skolen sin. Det var en dame fra kvinneunionen som skulle snakke til klassen hennes, og det lå an til å bli et velkomment avbrekk fra dagens timeplan.
Det eneste som fikk Hannelore til å stusse var temaet. Kvinnen skulle snakke om Lebensborn, noe hun aldri hadde hørt om før. Familien Schottgen bodde i Pforzheim sør i Tyskland – en småby med mange konservative innbyggere og et strengt moralsyn. Landsbyboerne hadde møtt opp i hopetall da Hitler besøkte byen i 1933, og den unge Hannelore hadde vært raskt ute med å melde seg inn i Bund Deutscher
Mädel (BDM, den kvinnelige motparten til Hitlerjugend), akkurat som mange av venninnene hennes.
Til tross for entusiasmen for det nye Tyskland, ble hun og klassekameratene dypt sjokkert da de hørte hva representanten fra kvinneunionen hadde å fortelle.
Hun snakket virkelig om Lebensborn eller «Livskilden» – en SS-ledet organisasjon som ble etablert i 1935 av Heinrich Himmler, Reichsführer i SS. Hovedformålet var å avle «renrasede» barn.
En fullkommen rase
Tanken var å pare ariske menn og kvinner i håp om at de skulle produsere blåøyde, blonde babyer. Barna skulle helt fra fødselen oppfostres i egne indoktrineringsskoler. Hvis alt gikk etter planen skulle de bli lojale tilhengere av naziregimet. De kunne til og med bli den første generasjonen i en fremtidig overlegen rase.
Jentene lyttet skrekkslagne til det kvinnen hadde å si. Hun fortalte at hvis de frivillig ble gravide og «fødte et barn for Føreren», så ville de bli overøst med luksus og få bo gratis i et luksusslott.
Besøket førte til en heftig debatt blant Hannelore og klassekameratene. Noen mente det var umoralsk å føde et barn som skulle skilles fra foreldrene ved fødselen. Andre mente at krigen krevde visse ofre. Alle var dypt forvirret. I flere år hadde de blitt oppdradd til å leve moralsk riktige liv gjennom BDM: propagandaplakatene viste dydige tyske mødre (med blonde fletter) omringet av lykkelige barn. Nå ble de oppfordret til å føde barn utenfor ekteskap. Til slutt var det en av Hannelores venninner som snakket for dem alle: «Når alt kommer til alt må vi ta vare på menneskeverdet,» sa hun.
Hannelore Schottgen var enig. Hun kunne ikke forstå at noen kunne melde seg på et så vannvittig program. Likevel var det mange kommende mødre som faktisk ble med i Lebensborn i månedene etter at det første fødehjemmet åpnet i 1936.
Institusjonen Heim Hochland lå i landsbyen Steinhöring i nærheten av München, og skulle bli en modell for mange flere: 12 i Tyskland og Østerrike, ni i Norge og en håndfull i Belgia, Nederland, Frankrike, Luxemburg og Danmark. Disse hjemmene sørget for et trygt miljø der kvinnene kunne bli gravide med utvalgte SS-offiserer. I tillegg tilbød de hjelp til kvinner som hadde blitt gravide ved et uhell. Denne hjelpen ble alltid gitt under den forutsetning at begge foreldrene var klassifisert som «rasemessig verdifulle».
Lebensborn var så hemmelig at det var få kvinner som noensinne innrømmet at de hadde vært med på det. Men en ung, tysk
Tanken var å pare ariske menn og kvinner i håp om at de skulle produsere blåøyde, blonde babyer.
Barn som var stjålet eller født i den «overlegne rasens» navn gjennomgår hudbleking for å se mer ariske ut i 1941.
mor, Hildegard Trutz, gikk med på å bli intervjuet ikke lenge etter krigen. Hennes historie kaster et fascinerende lys over den kontroversielle institusjonen.
Den unge Hildegard Trutz hadde vært en lojal tilhenger av nazismen helt siden Hitler kom til makten. Akkurat som Hannelore Schottgen elsket hun de ukentlige møtene i BDM. «Jeg var gal etter Adolf Hitler og vårt nye, forbedrede Tyskland,» fortalte hun.
Trutz ble raskt en gallionsfigur for sin lokale organisasjon, delvis på grunn av hennes germanske, blonde hår og blå øyne. «Jeg var det perfekte eksempelet på den nordiske kvinnen,» fortalte hun. «I tillegg til de lange beina og den lange overkroppen, hadde jeg brede hofter og bekken som var skapt for barnefødsler.»
Hun var usikker på hva hun skulle gjøre da hun var ferdig med skolen i 1936, og småpratet med en leder fra forbundet. «Hvis du ikke vet hva du skal gjøre, hvorfor ikke gi Føreren et barn? Det Tyskland trenger mer enn noe annet er en rasemessig verdifull befolkning.»
Kvinnen forklarte at hun måtte gjennomgå medisinske tester, i tillegg ville de sjekke bakgrunnen hennes. Det var viktig at hun ikke hadde jødisk blod i årene. Når hun fikk klarsignal kunne hun velge en avlspartner fra en gruppe SS-offiserer.
Trutz lyttet med økende iver. «Det høres fantastisk ut,» sa hun, og meldte seg på umiddelbart. Hun var klar over at foreldrene ville protestere, og fortalte dem at hun skulle på en internatskole for å lære om nasjonalsosialismen.
Valg av «rene» partnere
Hun ble tatt med til et slott i Bayern der 40 andre kvinner bodde under falske navn. «Alt du trengte var et bevis på arisk opphav så langt tilbake som oldeforeldrene dine.»
Selve slottet var svært luksuriøst, med sportsfasiliteter, musikkrom og kino. «En professor og høytstående SS-lege hadde ansvaret for alt sammen. Han undersøkte hver og en grundig med det samme vi ankom. Vi måtte skrive under på en juridisk erklæring om at det ikke fantes arvelige sykdommer, alkoholikere eller sinnsykdom i familien.»
Professoren fikk også jentene til å signere et dokument der de ga avkall på alle krav til sine nyfødte babyer. Barna skulle oppdras i spesialinstitusjoner som skulle indoktrinere dem med en absolutt lojalitet til nazistidealet.
Etter innskrivingen ble de introdusert for SS-offiserene. «De var høye og kraftige alle sammen, med blå øyne og blondt hår,» husker Trutz. De hadde bli-kjent-kvelder og aktiviteter og sosialt samvær på slottet.
«Vi fikk omtrent en uke på å velge den mannen vi likte, og fikk beskjed om å passe på at hår og øyne stemte nøyaktig overens med våre,» fortalte Trutz. Jentene fikk ikke vite navnene til noen av mennene: anonymitet var en viktig del av Lebensborn.
«Når vi hadde tatt et valg måtte vi vente til den tiende dagen etter starten på vår siste menstruasjon.» Alle jentene gikk gjennom en siste undersøkelse før de fikk beskjed om å ligge med den utvalgte SS-offiseren den natten. Trutz var spent på både den seksuelle aktiviteten og det faktum at hun gjorde det for Føreren. Både hun og partneren «trodde fullt og helt på betydningen av det vi gjorde.» Offiseren lå med Trutz tre kvelder den første uken. De andre kveldene lå han med andre jenter på slottet.
Trutz ble gravid nesten umiddelbart, og hun ble godt ivaretatt under svangerskapet. Men selve fødselen var ekstremt smertefull,
Man antar at 17 500 babyer ble avlet i de ti årene programmet varte.
«for ingen god tysker ville vel tenke tanken på smertestillende hjelpemidler, slik de hadde i fordervede, vestlige demokratier».
Hun hadde barnet til avvenning i to uker, deretter ble han tatt fra henne og sendt til et eget SS-hjem. Hun så ham aldri igjen. Og hun så heller aldri barnefaren igjen.
I de kommende årene var Hildegard Trutz fristet til å føde flere barn, men hun ble etter hvert forelsket og giftet seg med en tysk offiser. Da hun fortalte om sin deltakelse i Lebensborn, ble hun «ganske overrasket over at han ikke var så begeistret som han kanskje burde vært». Men han kritiserte henne ikke åpenlyst, «han forsto at jeg hadde gjort min plikt overfor Føreren».
Ekskluderte barn
Lederen for Lebensborn- programmet, Heinrich Himmler, inntok en aktiv rolle i utviklingen og utvidelsen gjennom de første krigsårene. Han slo seg imidlertid ikke til ro med å drive avlshjem, så han sendte ut sine SS-offiserer for å gjennomsøke det okkuperte Øst-Europa etter arisk utseende barn – de med blondt hår og blå øyne.
Disse barna ble kidnappet fra foreldrene og sendt til Tyskland, der de ble fostret opp av godkjente naziforeldre. Når de ble tenåriger ble de plassert på tyske internatskoler og opplært til å bli lojale tjenere av Det tredje riket.
«Det er vår plikt å ta med oss barna for å fjerne dem fra miljøet sitt,» fortalte
Himmler. «Enten vinner vi over det gode blodet vi kan bruke selv og gi det en plass i vårt folk, eller så ødelegger vi det blodet.»
Det er vanskelig å vite nøyaktig antall, men man anslår at rundt 17 500 babyer ble avlet i de ti årene programmet varte, primært i Tyskland og Norge.
Et forsiktig estimat går ut på at ytterligere 250 000 ble kidnappet i Øst-Europa. Mange av barna ble adoptert bort etter krigen, men da var all dokumentasjon rundt fødselen deres makulert. Hildegard Trutz fikk aldri vite hva som skjedde med hennes sønn, og hans skjebne er et mysterium. I likhet med så mange Lebensborn- barn ble han nesten garantert frosset ut i etterkrigstidens Tyskland. Hans fødsel og oppvekst var en skamplett som aldri helt kunne utslettes.
Den dag i dag er det de færreste som har klart å finne ut den mørke sannheten om sin unnfangelse og fødsel. Det er bare de siste årene at noen få Lebensborn- barn har begynt å snakke åpent om barndommen. De deler historier og prøver å finne foreldrenes identitet. De har startet en organisasjon kalt Spor av liv. En av de som er involvert er Gisela Heidenreich, og hun reflekterer over hvorfor det er viktig for dem å si fra: «Jeg blir kvalm av hvordan dagens unge hører på nazihistorien med slik utrolig distanse,» sier hun. «Det er vår plikt å fortelle historiene våre.»
Men den tragiske sannheten er at det er altfor få som har historier de kan fortelle.