BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Kvinnene som fløy for Hitler
Clare Mulley presenterer to svært ulike kvinner fra Hitlers Luftwaffe.
«Denne historien belyser de utrolige
motsetningene i Hitlers regime.»
Clare Mulley samtaler med Ellie Cawthorne om de utrolige livene til to kvinnelige
testpiloter som fløy for Nazi-Tyskland.
Hvilken symbolsk betydning hadde flyging i Nazi-Tyskland?
Som en del av Versailletraktaten ble det tyske flyvåpenet avviklet etter første verdenskrig. Flyene ble destruert og maskinell flyging ble forbudt. Som en reaksjon ble seilflyging nasjonens nye, ambisiøse idrettsgren. Den fikk enorm oppslutning, og det kunne komme 30 000 mennesker på et flystevne. Seilflyging var et symbol på patriotisk gjenfødelse og frihet – Tysklands fugl Føniks som steg opp fra asken.
I 1920 fløy Hitler for første gang. Han satt trangt mellom bensintankene i en åpen dobbeldekker, og likte seg ikke i det hele tatt. Været var dårlig og han ble flysyk. Han skjønte imidlertid hvor stort potensiale flyging hadde. Flyging ga en følelse av frihet og makt, og var ikke bare en sport eller forretninger for Hitler: Det var et politisk redskap. I 1932 ble han den første lederen som gjennomførte en luftbåren valgkamp, og det skjedde med mye pomp og prakt.
Han kunne fly avgårde i grålysningen med lys som flammet opp over himmelen. Nazistpartiet begynte å bruke flyging på alle mulige måter; de hadde nazireklame på sidene av store luftskip, og brukte fly til å distribuere propagandabrosjyrer over hele landet.
Hva har du lært om disse to bemerkelsesverdige, kvinnelige pilotene?
Begge var naturtalenter innen flyging, men de hadde svært ulike karrierer. Hanna Reitsch var den første kvinnen som fløy helikopter og ble en av de første kvinnene som fløy den jetrakettdrevne Messerschmitt 163. Hun testet også fly med spesielle vingespisser som kunne kutte stålkablene under luftskipene som dannet en barrikade rundt London. Hun fløy med overlegg inn i ballongkabler med stor personlig risiko og gjorde en ufattelig modig innsats. Etter en grusom krasj der hun skal ha «gnidd nesen av ansiktet», gjennomgikk Hanna også plastisk kirurgi.
Hanna er trolig mest berømt for å ha vært en av de siste som fløy inn i Berlin da Den røde armé omringet byen de siste dagene av krigen. Etter at flyet hennes ble skutt ned og styrmannen mistet bevisstheten av blodtapet, skal hun ha landet i nærheten av Førerens bunker. Hun tryglet Hitler om å la henne fly ham i sikkerhet, men han nektet.
Melitta Schiller (senere von Stauffenberg) lærte å fly over de samme schlesiske åsene som Hanna. Hun elsket også følelsen av frihet oppe i luften. Men hun elsket også fysikken bak, og disse to lidenskapene ble forent i cockpiten. Etter å ha tatt ingeniørutdannelse ble Melitta leder for en av nazistenes forskningssentre for flyteknikk. Hun brukte halvparten av tiden ved tegnebrettet, og utviklet banebrytende endringer for Luftwaffe. Resten av tiden brukte hun på å teste ut sine egne konstruksjoner. Spesialiteten hennes var stupbombing: nesten loddrette stup i svært høy fart. Dette var ekstremt farlig. Blodet i kroppen blir drevet ut i armer og bein og pilotene kunne besvime. Å gjennomføre én stupbombe var ekstraordinært. Melitta gjennomførte rundt 1 500. Andre eksperter kunne ikke tro at én pilot kunne gjennomføre alle disse testene, og når de oppdaget at det var en kvinne ble de fullstendig sjokkert.
Hva tenkte Hanna og Melitta om regimet de arbeidet under?
De var begge stolte, tyske patrioter med en sterk pliktfølelse. De var imidlertid engasjert i vidt forskjellige ting: Hanna i det nye nazistregimet, Melitta i en mye eldre forestilling om Tyskland. De inntok diametralt motstående holdninger til nazismen. Hanna frydet seg over å bli forbundet med Hitlers parti, som hun mente gjenopprettet næringsliv, jobber og stolthet i landet hennes. Selv da hun ble gjort oppmerksom på det som skjedde i konsentrasjonsleirene, var hun svært villig til å snu seg bort og ukritisk godta nazismen. Etter krigen hevdet Hanna at hun var upolitisk, og kanskje ble hun sett på som naiv fordi hun var
«Hitler skjønte raskt at flyging hadde enormt potensiale som politisk redskap.»
kvinne. I realiteten gjorde hun et aktivt valg da hun støttet regimet, og til tross for av-nazifiseringsprosessen etter krigen endret hun aldri standpunkt. Brev som Hanna skrev etter krigen viser at hun var dypt antisemittisk, og hun bar Jernkorset selv etter at det ble ulovlig.
Melitta var derimot kritisk til regimet fra starten. Hennes historie viser hvor vanskelig det kunne være å overleve i Nazi-Tyskland. Melittas far var født jødisk. I 1935 slo Nürnberglovene fast at hennes jødiske opphav – som aldri hadde vært relevant for Melitta før – plutselig fikk politisk betydning. Melittas familie levde i stadig større fare, og for å beskytte dem søkte hun om «honorær arisk» status, noe det ikke var en selvfølge at hun ville få. Ved å etablere seg som en fremstående ekspert på stupboming gjorde Melitta seg uunnværlig for regimet, og det ga søknaden tyngde.
Hvordan ble disse kvinnene brukt til å fyre opp under nazistenes propagandamaskin?
Media fremstilte Hanna som en fantastisk, flygende Fräulein, og hun ble litt av enkjendis. På bildene fra Hitlers fødselsdagskonsert i 1944 er hun iført sin hjemmesydde kvasiuniform og Jernkorset. Med det blonde, krøllete håret ser hun ekstremt elegant og svært arisk ut.
Hanna gjennomførte mer enn gjerne ulike PR-stunt for regimet. I 1938 skulle et internasjonalt motorshow demonstrere at landet var tilbake som en supermakt. Hun ble den første personen som fløy helikopter innendørs. Etter landingen kom hun ut og ga nazihonnør. Hun ble også brukt til å høyne moralen under krigen, og ble sendt
for å oppmuntre troppene ved østfronten når det ikke gikk så bra.
Melitta ble også spurt om å utføre PR-arbeid, men klarte alltid å finne en unnskyldning. Til slutt ga hun etter for presset og holdt en tale i Stockholm. Ikke engang da nevnte hun Hitler eller nazistregimet med ett ord. I stedet snakket hun om landet sitt i vage, tvetydige vendinger.
Møtte de to hverandre noen gang? Hva tenkte de om hverandre?
Man skulle kanskje tro at de to eneste kvinnelige testpilotene i Nazi-Tyskland følte et slags fellesskap, men de hatet faktisk hverandre. Det ble sagt at Melitta ikke ville ta en kopp te med Hanna engang. De hadde noen iskalde møter. Hanna var svært mistenksom overfor Melitta og hennes politiske overbevisning. Hun antydet til og med at Melitta kan ha prøvd å sabotere krigsinnsatsen. Faren var født jødisk, og Melitta var virkelig i en sårbar posisjon, så dette var alvorlige saker. Hanna uttalte senere at det ikke var noe bemerkelsesverdig ved Melittas arbeid, og hun påsto til og med at Jernkorset hennes ikke var gyldig. Forholdet var med andre ord ikke særlig hjertelig.
Mente disse kvinnene at deres kjønn gjorde dem til pionérer?
Hanna sto på for lik lønn og like muligheter, og hun varslet til og med høytstående naziledere om kjønnsdiskrimineringen hun opplevde. Melitta så derimot på seg selv som et unntak fra regelen, og skal til og med ha sagt: «Vi kvinnelige piloter er ikke kvinnesakskvinner ». Hun hadde viktigere ting fore, og hadde ingen interesse av å fremme feministsaken. Hun gjorde jobben sin som testpilot før hun gikk hjem, tok på seg forkle og laget middag til ektemannen.
«Man skulle kanskje tro at nazistenes eneste kvinnelige testpiloter følte et slags
fellesskap, men de hatet hverandre.»
Hva kan disse kvinnenes karrierer fortelle oss om den motstridende ideologien til nazistregimet?
Denne historien fremhever motsetningene innad i regimet. Nazistene hevdet at kvinnens plass var hjemme: et slagord var Kinder, Küche, Kirche (barn, kjøkken, kirke). De hevdet også at det ikke fantes plass for jødene i det hele tatt. Likevel ga de disse kvinnene – den ene delvis jødisk – viktige roller i krigsinnsatsen, og belønnet dem med den høytstående, militære utmerkelsen Jernkorset.
Det er andre tydelige motsetninger også. Hanna var ikke medlem av NS, men var en ihuga nazist som holdt på sitt antisemittiske verdensbilde til sin død. Hun fordømte aldri naziregimets politikk eller handlinger. Melittas krigsinnsats var derimot mer verdifull for nazistene. Likevel ble hun koblet til det mest kjente drapsforsøket på Hitler i 1944, ledet av hennes to svogere Claus og Berthold von Stauffenberg. Disse kvinnene var begavede piloter, begge var store patrioter, og begge var utrolig tapre på ulike måter, men de reagerte ulikt på naziprosjektet. I siste instans er det motsetningene i overbevisning, beslutninger og handlinger som gjør historiene deres så fascinerende og viktige.