BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Adolf Hitlers lange skygge
Ian Kershaw prøver å løse gåten Hitler, som fremdeles fascinerer.
Nazilederen var ikke det eneste monsteret i
det 20. århundre
– så hvorfor fascinerer han oss mer enn alle de
andre tyrannene?
Adolf Hitler har en unik plass i historien. Nesten 130 år etter at han ble født i den vesle, østerrikske byen Braunau am Inn 20. april 1889, fortsetter nazistlederen å kaste lange skygger over verden. Vår langvarige fascinasjon for hans personlighet overgår vår interesse for alle andre diktatorer. Hvorfor?
Det mest nærliggende svaret virker klart: Hitler var hovedarkitekten bak den mest ødeleggende krigen og det mest grusomme folkemordet som verden noensinne har sett. Han er uten tvil den som har påvirket verdenshistorien i størst grad. Det er også trolig utgitt flere publikasjoner om Hitler enn om noen annen historisk figur – kanskje bortsett fra Jesus.
Hitlers hovedansvar for de vanvittige grusomhetene naziregimet sto for, reiser selvsagt et annet spørsmål: Hva slags menneske kunne være i stand til slik ufattelig brutalitet? Vi virker ikke så opptatt av å besvare dette spørsmålet når det gjelder Stalin eller Mao, to diktatorer som også var ansvarlige for milllioner av dødsfall. Stalin eller Mao vekker heller ikke samme fascinasjon som detaljer om Hitlers personlighet fortsatt gjør.
Denne makabre fascinasjonen ble mer åpenbar for meg etter strømmen av tilbakemeldinger jeg fikk etter at jeg ga ut de to bindene i min Hitler-biografi i 1998 og 2000. I de mest absurde brevene jeg fikk, ble jeg spurt om Hitler drakk Tokaji-vin i bryllupet med Eva Braun, bare timer før deres felles selvmord i 1945. Jeg er nesten sikker på at han ikke gjorde det, men hvilken rolle ville det spilt om han gjorde det?
En annen brevskriver antydet at Hitler stammet fra den britiske kongefamilien, og hevdet at størrelsen på ørene (angivelig) var lik prins Johns, sønn av Georg V og dronning Mary. Den oppdiktede histoiren om at Hitler besøkte Liverpool i 1912 (han gjorde ikke det) kommer stadig til overflaten, til tross for forsøk på å ta livet av den en gang for alle. Og dramaet i bunkeren i Berlin lever fortsatt sitt eget liv, og overgår all interesse rundt dødsfallene til noen andre moderne tyranner.
Selv Stalin nektet å tro at Hitler var død (selv om sovjeterne hadde fått presentert en del av et kjevebein, som har vist seg å tilhøre Hitler). Det har skapt et grunnløst mysterium og satt i gang seiglivede rykter om at Hitler og Eva Braun på uforklarlig vis hadde klart å rømme til Sør-Amerika. Jeg fikk utallige spørsmål om Hitlers fysiske eller mentale sykdom, og ulike, spakulative diagnoser på disse. Det ble indirekte antydet at hvis slike sykdommer kunne fastslås (det kan de ikke), så ville det være nok til å forklare verdenskrig og folkemord, og hvis man kunne bevise at Hitler var gal så kunne det forklare handlingene til milllioner av tilregnelige enkeltpersoner som var ivrige etter å sette idéene hans ut i livet.
Noen av disse eksemplene er åpenbart absurde, men de fremhever hvor ekstrem den vedvarende fascinasjonen for Hitler er. Dette gjenspeiler delvis en vinkling på historien der man gir Hitler en slags «negativ storhet», slik noen tolkere har gjort. Det er selvsagt noen enkeltpersoner – og Hitler var definitivt en av dem – som har spilt en stor, personlig rolle med å forme historien, uansett omstendigheter og upersonlige, avgjørende faktorer. Denne vedvarende interessen for Hitler går mye lenger enn en ordinær interesse for historiske skikkelser med stor makt og innflytelse.
Dette stammer til en viss grad fra vår stadige forundring over en beretning som mangler sidestykke i moderne historie. Her snakker vi om en enkeltperson, som de 30 første årene av livet sitt var fullstendig ukjent. Han var uten utdannelse, kvalifikasjoner, erfaring med militært lederskap eller familieforbindelser. De neste 25 årene før hans død klarte han å bli en skikkelse med overlegen makt i en av de mest sofistikerte og kultiverte nasjonene i verden. Han klarte å kaste Europa og verden ut i en krig som kostet mer enn 50 millioner mennesker livet, han iverksatte et folkemord som utslettet 11 millioner jøder uten annen begrunnelse enn deres etnisitet. Deretter tok han sitt eget liv med fienden praktisk talt på dørstokken. Landet hans lå i ruiner, okkupert av fiendens styrker, og det Europeiske kontinentet var fullstendig ødelagt.
Vi leter etter svar i en enkeltpersons personlighet som kan forklare uhyrligheten i det han gjorde, hans grep om store deler av den tyske befolkningen, makten han utøvde, ødeleggelsene han sto bak – men vi klarer ikke å finne dem. Vi finner ingenting i den merkelige personligheten, for ikke å snakke om hans motbydelige idéer, som kan forklare en så fullstendig ødeleggende og unik påvirkning på historien. Hitler er og blir en gåte.
Dette skyldes delvis at han dyrket frem et slags mysterium, og han lot seg ikke fotografere før i 1923. Hans bisarre, utadvendte fremtoning hadde sin egen appell i de finere salonger i Münchens overklasse på 1920-tallet. Han var smertelig klar over hvor viktig et offentlig image var, lenge før det ble en del av den politiske virkeligheten. Selv om hans motstandere gjorde narr av ham, så var den særegne barten akkurat det – et bevisst karakteristisk kjennetegn.
På sin vei mot makten, og spesielt etter at han ble Tysklands kansler i 1933, pyntet strømmen av propaganda på den gåtefulle utstrålingen. Hans «hoff-fotograf» Heinrich Hoffmann produserte en rekke bestselgende billedbøker som underbygget mystikken. De ville vise Hitler som en mann av folket, samtidig som de viste frem den geniale, politiske filosofen, høyt til fjells i Alpene ved landstedet nær lansbyen Berchtesgaden i Bayern, mens han grublet over Tysklands fremtid og bar det enorme ansvaret på sine skuldre.
Hitler sørget selv for at fiendene ikke klarte å produsere materiale som kunne utfordre eller undergrave det oppkonstruerte bildet av et heroisk geni. Gestapo beslagla og ødela alt de kom over som kunne relateres til hans tidligere liv. Mye av det vi vet om livet i Linz Dette skyldes delvis at han dyrket frem et slags mysterium, og han lot seg ikke fotografere før i 1923. Hans bisarre, utadvendte fremtoning hadde sin egen appell i de finere salonger i Münchens overklasse på 1920-tallet. Han var smertelig klar over hvor viktig et offentlig image var, lenge før det ble en del av den politiske virkeligheten. Selv om hans motstandere gjorde narr av ham, så var den særegne barten akkurat det – et bevisst karakteristisk kjennetegn.
På sin vei mot makten, og spesielt etter at han ble Tysklands kansler i 1933, pyntet strømmen av propaganda på den gåtefulle utstrålingen. Hans «hoff-fotograf» Heinrich Hoffmann produserte en rekke bestselgende billedbøker som underbygget mystikken. De ville vise Hitler som en mann av folket, samtidig som de viste frem den geniale, politiske filosofen, høyt til fjells i Alpene ved landstedet nær lansbyen Berchtesgaden i Bayern, mens han grublet over Tysklands fremtid og bar det enorme ansvaret på sine skuldre.
Hitler sørget selv for at fiendene ikke klarte å produsere materiale som kunne utfordre eller undergrave det oppkonstruerte bildet av et heroisk geni. Gestapo beslagla og ødela alt de kom over som kunne relateres til hans tidligere liv. Mye av det vi vet om livet i Linz og Wien før første verdenskrig er basert på vinklede «biografier» fra enkeltpersoner som kjente ham ganske godt.
Det finnes bare bruddstykker av bevis som kan belyse den viktige perioden i hans utvikling: en håndfull brev som overlevde fra første verdenskrig, noen få offisielle militærprotokoller pluss noen minner fra kamerater som ser gjennom etterpåklokskapens briller.Det er knapt noen personlige brev eller gjenstander fra Hitler selv som har overlevd, siden han beordret at alt skulle ødelegges like før sin død. Til og med elskerinnen holdt han hemmelig. Før Det tredje riket gikk i oppløsning var Eva Braun et navn som knapt var kjent for noen utenfor Hitlers innerste krets. Dette viser hvor flink han var til å isolere sin private sfære fra sin offentlige
rolle – og i en tid før sosiale medier og nyhetssendinger hele døgnet eksisterte var han i stand til å holde disse adskilt helt til det siste
«Hitler isolerte sin private sfære fra sin offentlige rolle – og i en tid før sosiale medier og nyhetssendigner hele døgnet var
han i stand til å holde disse adskilt helt til det siste.»
Hitler skal ha bygget en mur av kjølig tilbaketrukken het som svært få fikk lov til å komme på innsiden av. Han hadde nesten ingen fortrolige eller sanne, personlige venner. Trangen til å slappe av ble holdt i sjakk av behovet for å opprettholde imaget. Han viste av og til en menneskelig side ved personligheten, for eksempel når han lekte med Goebbels’ barn, i sin lidenskapelige kjærlighet til Wagners musikk, erklært gjennom besøk hos Wagnerfamilien i Bayreuth, eller ablegøyer innenfor sin vanlige krets på landstedet i Obersalzberg i nærheten av Berchtesgaden. Men han var en utmerket skuespiller som kunne spille mange roller uten å noensinne slippe masken som leder fullstendig ned.
I sin private sfære var Hitler omringet av ferdig utviklede eksperter på sin leders kjendisdyrkelse: hans vanlige følge omfattet den allestedsnærværende organisatoren og altmuligmannen Martin Bormann, adjutanter og tjenere, sekretærer, nære partikumpaner, blant annet Joseph Goebbels og hans kone Magda, og arkitekten Albert Speer. De var alltid i nærheten, men selv om spesielt Goebbels kunne komme med kritiske innspill, svelget de kritikken til fordel for smiger. Hitlers «bragder» ble i stedet forstørret.
Viktigst av alt var at hans «visjon» virket enestående. Selv hjemme hos Hitler på Berghof i Obersalzberg var det aldri reelle diskusjoner med Hitler til stede. Når Hitler snakket, lyttet alle. Ingen prøvde å motsi ham eller gå inn i en reell diskusjon. Om han ble møtt med henført fascinasjon eller med uinteressert passitivitet (tilhørerne hadde ofte hørt det samme mange ganger før), så skulle Førerens «genialitet» aldri settes spørsmålstegn ved.
Polske fanger i konsentrasjonsleiren Buchenwald i nærheten av Weimar rundt 1943. Verden spør seg fremdeles hva slags menneske
som kunne være i stand til å utvise den brutaliteten som Hitler gjorde. Likevel stiller vi ikke samme spørsmål ved Stalin eller Mao.
Hitler var ikke uten evner eller kunnskap. Han var selvsagt en mesterlig folkeforfører, noe som la grunnlaget for hans tidlige dominans i nazistpartiet. Mer enn noen annen tysk politiker på den tiden snakket han et språk som målbar sinnet og fordommene hos tilhørerne. Det var effektivt fordi budskapet var både enkeltog radikalt – og fordi det ikke var laget av rådgivere og taleskrivere, men gjenspeilte hans eget brennende hat. Han skrev sine egne taler og la stor vekt på fremførelsen. Den var nøye tilpasset stemningen blant publikum, og han spilte erfarent på de følelsene retorikken hans vekket hos tilhørerne.
Han leste også mye, selv om det var overflatisk og kun for å underbygge sine egne fordommer. Han hadde utmerket hukommelse og det gjorde at han kunne huske informasjon om mange ulike tema. Det var ikke bare de nærmeste rundt ham og de som allerede var mottakelige for budskapet som ble imponert. Også erfarne ministere og utenlandske diplomater ble overrasket over hans detaljerte forståelse for et komplisert tema, og militære ledere ble overlistet av hans kunnskap om de tekniske spesifikasjonene for våpen eller operative disposisjoner.
Han hadde stor kunnskap om ulike retninger innenfor klassisk musikk, kunst og arkitektur – så lenge det lå innenfor rammene for hans begrensede, fastlåste smak – og kunne nok til å dosere om historie, religion og kultur. Dette var kunnskap hos en påståelig, selvlært person – men mange høyt respekterte politikere har visst mindre, om mindre.
Hitlers vei mot makten, og siden hans dominans i europeisk politikk på 1930-tallet, har vist at han også var politisk skarp, og han var spesielt dyktig til å splitte motstanderne og sette inn støtet der han oppdaget svakhet. Det er imidlertid umulig å skille hans talenter fra den maktutstrålingen som ble formet rundt ham – en utstråling som uten tvil var hans egen fortjeneste, men som i høy grad var skapt av andre.
Denne utstrålingen ble opphøyd gjennom regimets usedvanlige fremvisning av makt: de spektakulære stevnene i Nürnberg, den gjennomgripende dødskulten som kom til uttrykk gjennom de årlige marsjene gjennom gatene i München for å minnes de falne «martyrene» i det mislykkede kuppet i 1923, eller de storslåtte planene som skulle overgå rikene i Egypt, Hellas eller Roma. Hitler og Mussolini var også de føste statslederne som intensiverte bruken av radio og film i propagandaøyemed.
Hitler var det tydelige midtpunktet i alle disse maktdemonstrasjonene. Lederne i det fascistiske Italia, Stalins Sovjet, Maos Kina og dagens Nord-Korea og andre moderne tyrannier virker på en måte mindre bemerkelsesverdige. Det er trolig ingen tilfeldighet at militærfetisjister er mye mer interessert i tyske uniformer og SStilbehør enn samleobjekter fra Stalins eller andre lands hærer.
Hvorfor er det slik? Kan det være at det er en egen, negativt ladet ærefrykt overfor selve grunntanken i Hitlers visjon og omfanget av hans stormannsgale drømmer og ambisjoner? I rekken av 1900-tallets tyranner fremstår Mussolini ikke bare feilaktig som en lite troverdig bajas, men også som en leder med territoriale ambisjoner som blir avslørt som en gammeldags imperialist i moderne drakt. Franco virker som en kjedelig diktator – svært undertrykkende, men privat en uinteressant og trangsynt person. Stalin ser ut som en moderne variant av russisk tyranni gjennom tidene, hans massemord av (stort sett) egne borgere er ufattelig, men likevel ikke overraskende. Enda fjernere fra vår tenkemåte finner vi Maos Kina, der omfanget av grusomhetene virker ufattelige, akkurat som i Kambodsja under Pol Pot eller i Rwanda. De fremstår likevel ikke som store mysterier.
«Hitler var en mesterlig folkeforfører. Mer enn noen annen politiker på den tiden, snakket han et språk som målbar sinnet og
fordommene hos tilhørerne sine.»
Hitler klarte derimot å seire i et liberalt demokrati i et land ikke så langt unna, og ikke særlig forskjellig fra vårt eget. Hvordan han på så kort tid klarte å transformere landet og sende det ut i rasemessig utryddelse og folkemord er fremdeles uforklarlig. Og en så grusom stormannsgalskap – utslettelsen av store byer som Leningrad eller Moskva, «etnisk rensing» av hele kontinentet, og ikke minst dødsdommene han felte over millioner av jøder – gjør oss målløse. Den komplette, ubegrensede makten Hitler personifiserte er skremmende.
De ubeskrivelige grusomhetene savner sidestykke, og er grunnlaget for vårt vedvarende ønske om å forstå hva som foregikk inne i hodet på mannen. Hitler er ondskapens ansikt utad på 1900-tallet. Likevel klarte han å tilintetgjøre sine egne biografiske levninger så grundig at selv de mest avgjørende spørsmålene står ubesvart: vi kan ikke vite nøyaktig når, hvorfor og hvordan han ble en patologisk antisemitt. Uten ham hadde Holocaust – det viktigste symbolet på hans politiske ondskap – trolig aldri funnet sted.
Bør vi markere 130-årsdagen for hans fødsel neste år? Jeg må innrømme at jeg ikke er særlig begeistret for historiske jubileer, og jeg er enda mindre begeistret for tilnærmingen til historien som ser på ham som en «stor mann». For meg er Hitlers personlighet og hans særegenheter mindre viktige enn årsaken til at det tyske folk var villige til å gjennomføre det de så på som Hitlers vilje.
Hitlers avtrykk i historien er likevel dypt. Det er derfor verdt å merke seg «jubileet», ikke på grunn av nerdete bagateller ved hans personlighet, men fordi det minner oss om den mest katastrofale kollapsen i de menneskelige verdiene – verdier som har ligget i hjertet av vestlig politisk og moralsk tankesett siden opplysningstiden. Og hvis denne kollapsen kunne skje én gang i europeisk historie – kan den skje igjen?
«Hitler seiret i et liberalt demokrati, i et land ikke så langt unna og ikke så forskjellig fra vårt. Grusomhetene til Pol Pot eller mer nylig i Rwanda, er
lenger unna vår bevissthet.»