Kjære herr Hitler

Victoria Harris ser på brev til Føreren og hva de forteller oss om hans forhold til folket sitt.

Tusenvis av tyskere skrev brev til Hitler. Victoria Harris gransker fem av dem og ser nærmere på hva de kan fortelle oss om nazilederens forhold til folket sitt.

Mellom 1925 og 1945 havnet tusenvis av brev på Adolf Hitlers skrivebord. Den sovjetiske hæren tok beslag i dem på slutten av krigen, og de lå uleste i arkiver i Moskva helt til historikeren Henrik Eberle kom over dem. Brevene ble publisert på engelsk for første gang i 2012. De forteller historier fra Det tredje riket fra den vanlige tyskers ståsted, og ikke fra ledernes perspektiv. De skildrer hvordan Hitler avanserte fra perifer politiker til populær diktator – og hvordan han sløste bort denne populariteten.

Hitlers image som tyskernes personlige frelser og fortrolige venn var nøkkelen til hans suksess. Det var også han største ulempe. Han oppfordret folket til å uttrykke smiger, men ved å love en direktelinje mellom seg og folket ble nazilederen oversvømt av meningsytringer, forslag og spørsmål om politikk, økonomi og utenrikspolitikk.

Brevskriverne ba om personlige fordeler, kritiserte nazismen og protesterte åpent mot undertrykkelse. Brevene kom fra alle samfunnslag, både i Tyskland og fra tilhengere og kritikere i hele verden. Og alle forventet å få svar. Mange ble besvart – noen påvirket til og med politikken.

Brevene viser at selv om Hitler utviste absolutt autoritet for å bringe motstanderne til taushet, så var han langt mindre allmektig når det gjaldt undersåttene sine.

Hitler møter beundrere i 1936, mens han fremdeles var enormt populær. Brevskriverne ba om personlige tjenester, kritiserte nazismen og protesterte åpent mot undertrykkelse.

Luise Cramer var ikke redd for å kritisere Hitler, og nølte ikke med å påpeke mulige mangler i nazistenes økonomiske politikk. Hun følte hun forsto kvinnenes ståsted bedre enn ham. Bare seks måneder før Hitler overtok makten hadde nazistene problemer med å tiltrekke seg kvinnelige velgere, som etter alt å dømme var mer bekymret enn mennene for en reprise på Tysklands katastrofale hyperinflasjon i 1923.

Nazistene var så bekymret for dette at de følte seg tvunget til å svare fru Cramer. Personlig samspill mellom Hitlers stab og tilhengerne hans var livsviktig for imaget hans og partiets suksess. Andre brevskrivere var mindre bekymret for nazistenes respons på den økonomiske situasjonen, og tenkte mer på hvordan de kunne tjene på Hitlers fremtredende posisjon. Fritz Dittrich skrev til Hitler med følgende forretningsplaner:

Barn som feirer Hitlers fødselsdag med kake i Berlin i 1937. I 1939 fikk Hitler nesten ikke personlige fødselsdagshilsener, siden tyskerne innså at han ikke brydde seg om deres bekymringer.

Hitler leser brev under et opphold i Alpene en gangmellom 1933 og 1939.

Barg var typisk for de første nazitilhengerne. Han var totalavholdsmann, svært politisert, hadde støttet nazistene siden 1923 og kjøpte nazistiske aviser. Han lot seg begeistre av Hitlers stadig mer mytiske profil, og tiltalte ham ærbødig som Han. Men han ville ha forsikringer om at nazistenes oppfatninger var på linje med sine egne.Hitlers fengselsopphold og den stabile Weimarrepublikken gjorde at nazistene var svake, og de trengte desperat støtte fra fanatikere som Barg. Rudolf Hess, Hitlers personlige sekretær, veiledet Bargs uro om nazistenes syn på flagget, og oppmuntret ham til å «omvende» andre ved å inflitrere fagforeningene. Hess fremhevet også Hitlers kyskhet som totalavholdsmann.

I et nytt brev datert 10. juni svarer Dittrich at han er «svært lei seg» for at «herr Hitler har avslått» forespørselen, og nevnte at i England var «Prince of Wales» og «Lord ditt-eller-datt» svært populære sigarettmerker. Han skrev videre at «Til tross for denne store skuffelsen er det ingenting som kan hindre meg i å fortsatt være en ivrig tilhenger av vår herr Hitler, som er en respektert mann over alt …».Selv Hitlers mest iherdige beundrere følte de hadde en mulighet til å vri hans suksess til sin egen fordel. De tenkte at Hitlers popularitet og deres egen suksess – og absolutt Tysklands suksess – var knyttet sammen. Hitler var ikke utilnærmelig, og brevskrivere som Dittrich var ikke redd for å skrive igjen, selv om de fikk et negativt svar. Dittrich og Bormanns korrespondanse viser også at selv om Hitler strebet etter å være en offentlig skikkelse, så var det enormt tidkrevende å styre imaget hans. Den enkelte innbygger var så nedlesset av nazistpropaganda at de ikke alltid satte pris på nazistenes aversjon mot tilsvarende kapitalistisk markedsføring.

Jaenickes brev viser hvor fullstendig integrerte de jødiske innbyggerne var i det tyske samfunnet, og mange var ikke klar over sin jødiske arv. Antisemittisk diskriminering kom som et enormt sjokk, til tross for antisemittismens sentrale posisjon i nazistenes ideologi. Tilhengerne ignorerte tydeligvis den politikken de ikke likte. De var også sikre på at Hitler, til tross for sin diktatoriske stilling, ville høre bønnene deres, selv om de var jøder. På et vis hadde de rett – Bormann følte seg forpliktet til å svare Jaenicke.

I 1939 fikk Hitler praktisk talt ingen personlige fødselsdagshilsener. Kanskje er det derfor han svarte Haase perosnlig, siden han hadde sendt ham en fødselsdagspresang. Tyskerne var var stadig mer undertrykket, og de innså at Hitler ikke brydde seg om deres bekymringer. Det nøye fremdyrkede imaget hadde blitt avslørt som en myte.