Meninger

Richard J. Evans ser på hvorfor det stadig er så stor interesse for Det tredje riket.

«Bare et mindretall støttet nazistene. For å skremme alle til underkastelse grep de til vold.»

Nesten 75 år etter at det falt sammen i ruiner er Hitlers selvutnevnte «Tredje rike» langt fra falmet i vår felles bevissthet – faktisk har det blitt mer relevant enn noensinne. De siste årene har vi sett nye radikale og høyrevridde popoulistbevegelser vokse frem i flere land, og i noen land har de også vunnet nok støtte til å bli en seriøs utfordring for demokratiet.

Undertrykkere som Viktor Orban i Ungarn eller Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia, Vladimir Putin i Russland eller Jaroslav Kaczynski i Polen er enormt popoulære hos velgerne. De har brukt sin popularitet til å undertrykke den frie presse, angripe domstolene, slå ned på politisk opposisjon og etablere autoritære regimer som tillater lite kritikk, og overlever alle forsøk på å avsette dem.

En slik utvikling bekymrer alle som verdsetter ytringsfrihet, liberale institusjoner og rettsstatsprinsippet, og har tent en ny interesse for nazismens vekst og fall i Tyskland på 1930-tallet. Noen har funnet likheter mellom da og nå. Demokratiet er under press, og noen steder er det undergravd, ikke bare av plutselige militærkupp eller utbrudd av revolusjonær vold, men av velgerne selv.

Ønsket om legitimitet i befolkningen var et viktig, karakteristisk trekk ved fascistbevegelsene og de fascistiske diktaturene i Europa i mellomkrigstiden. Vi ser at det samme skjer i dag. Tendensen vi ser hos noen populistregimer i Europa som oppfordrer til fremmedhat, hat mot etniske minoriteter og frykt for utlendinger er enda mer urovekkende.

Kan vi lære noe av å se på Hitlers og nazistenes historie med nye øyne? Finnes det klare paralleller mellom da og nå? Vi må være forsiktige og ikke trekke raske slutninger om at historien gjentar seg. Hitler hadde absolutt en god del støtte i befolkningen, men vi må huske at han aldri fikk mer enn 37,4 prosent av stemmene i et fritt, landsdekkende valg. Hans støtte fra den stemmeberettige befolkningen falt betydelig i det siste, frie valget av alle, i november 1932.

Nazistene var kanskje det største partiet, men i motsetning til dagens despoter kom de ikke til makten på grunn av flertall blant velgerne.

Det Hitler trengte for å dreie sin post som rikskansler i en koalisjonsregjering over til diktatur, var massiv vold i gatene. Fra februar til juli 1933 herjet hundretusenvis av stormtropper gjennom gatene i Tyskland. De fengslet inntil 200 000 motstandere av naziregimet i de nyåpnede konsentrasjonsleirene, og banket og myrdet mange hundre, kanskje tusenvis av dem.

Volden fra Hitlers stormtropper var utenomrettslig, ubehersket, ukontrollert og et uttrykk for det ekstreme hatet de næret mot sosialister, kommunister og ikke minst jøder. Bare et mindretall av befolkningen støttet nazistene, så de grep til vold for å skremme alle til underkastelse. Dagens mest vellykkede populister kan etablere diktatoriske regimer med samtykke fra flertallet av velgerne sine.

Hva som skjedde da nazistene etablerte sin ettpartistat er kanskje mer relevant for dagens autoritære regimer. Så fort rettsstatprinsippet var rasert og pressen og domstolene ble rene verktøy for myndighetene, var det uunngåelig at massiv korrupsjon og forvrengning av rettferdigheten fulgte etter. Det tredje riket ble et kleptokrati (et styre bestående av tyver), og ledende nazister beriket seg på bekostning av andre, immune mot straffeforfølgelse. Det som er enda mer alvorlig er at de var ansvarlige for å ha tatt livet av inntil 200 000 mentalt syke og handicappede mennesker, og at de gjennomførte en folkemordkampanje som drepte 6 millioner av europas jøder. Når demokratiet blir brakt til taushet, hvem vet hva konsekvensene vil bli?

Richard J. Evans er forfatter av The Coming of the Third Reich (Penguin, 2004), The Third Reich in History and Memory (Abacus, 2016) og andre bøker om nazismen.