BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Forbrytelse og straff i Det tredje riket
Lov og orden ble brutalt håndhevet under et nazistregime som hadde som formål å «rense» samfunnet.
Tallet på alvorlige forbrytelser ble kraftig redusert i Det tredje rikets første år, stort sett på grunn av regimets «energiske» politimetoder og et oppsving i Tysklands økonomi og nasjonalfølelse etter 1933.
Da krigen brøt ut snudde derimot denne utviklingen. Mørkleggingen og rasjoneringen, i tillegg til den økte spenningen, førte til et kraftig oppsving i alvorlige forbrytelser. Ogorzows drapsorgie i 1940-41 var kanskje det mest fremtredende eksempelet på det.
Alle forbrytelser ble til en viss grad «politisert», ikke bare fordi de fleste politifolkene så verden gjennom nazi-briller, men også fordi kriminalitet ble sett på som et uttrykk for rasemessig og politisk fordervelse av det tyske folket.
Politikk og kriminalitet ble koblet tett sammen. Ifølge nazistenes verdenssyn skulle lovbrytere ikke reformeres og integreres i samfunnet igjen, men fjernes fullstendig.Småkriminelle skulle gjøre opp for lovbruddene sine gjennom hardt arbeid i konsentrasjonsleirene, mens de mer alvorlige lovbruddene ofte førte til dødsstraff. 16 000 av dødsdommene ble tildelt sivile.
I samsvar med denne brutalt holistiske tilnærmingen fokuserte mange av nazistenes lover ikke på selve forbrytelsen eller lovbruddet, men på den rasemessige, sosiale eller politiske bakgrunnen til lovbryteren. Straffene ble skreddersydd i samsvar med disse vurderingene, og ofte benyttet de seg av Schutzhaft, eller «varetektsforvaring». Da kunne den mistenkte sendes til konsentrasjonsleiren på ubestemt tid, uten rettssak eller mulighet for å anke. De kunne dermed pågripe en mann for en mindre forseelse, ilegge bot og så la ham gå. Deretter kunne han bli plukket opp av Gestapo, sendt til en konsentrasjonsleir eller til og med bli henrettet – ikke for det han hadde gjort, men for den han var.