Wehrmachts varulver

Bare noen få år etter slutten på andre verdenskrig ga Oxford-historikeren Robert Eisler en forelesning for Royal Society of Medicine med tittelen Mann til ulv: En antropologisk tolkning av sadisme, masochisme og lykantropi. En overbevisning i lykantropien var rådende over hele Tyskland i oldtiden og middelalderen, fortalte Eisler. Denne troen på evnen til å transformere seg til et dyr ble gjenopplivet i Det tredje riket, som benyttet det folkloristiske konseptet med varulven over alt.

Hitler antydet at ingenting var mer spennnde enn «å se rovdyrets skinn av stolthet og uavhengighet i øynene til en ubarmhjertig ungdom». Han mente at hvis de ble organisert i «ulveflokker» så kunne de jage og drepe Tysklands fiender i nattens mulm og mørke. Hitler manet soldatene til å «[kaste] seg over fiendene i flokker», som ulver. Hovedkvarteret hans i Ukraina ble kalt «varulv-leiren», og hans mye mer kjente hovedkvarter i ØstPreussen ble kalt Wolfsschanze (Ulvehiet).

Forskningsinstituttene til både Himmler og den innflytelsesrike naziideologen Alfred Rosenberg produserte rapporter som antydet at «inkarnasjonen av varulven går igjen i ariske og tyske eventyr og navnetradisjoner», og var en av de urgermanske kjennetegnene på den tyske folkesjelen. Det var ingen forbindelse mellom «varulven og den slaviske vampyren», skrev den nazististke folkeminneforskeren Lutz Mackensen. Vampyrene (som etter nazistenes mening var knyttet til jødene) var onde og rasemessig underlegne. Varulvene derimot, tilhørte en sjelden gruppe helter som kunne endre seg til dyr, og som aldri kunne «tjene det onde». De var «Guds hunder», og varulvene var gode krefter som forsvarte mennesket mot ondskap og beskyttet sjelene deres. Dette var et argument som en av Alfred Rosenbergs underordnede kom med i en doktoravhandling.

Det tredje riket støttet faktisk aktivt nyutgivelsen av Hermann Löns’ roman Varulven fra 1910. Den handler om en gruppe partisaner som forsvarer tyskerne mot utenlandsk angrep i trettiårskrigen. Ved å velge det navnet til sine egne geriljasoldater, markerte Hitler, Himmler og Goebbels et lite, men viktig poeng gjennom ordbruken. Löns’ Wehrwolf og «Wehrwolf»- bevegelsen i mellomkrigstiden benyttet begge omgrepet wehr, et ordspill på det tyske ordet for «forsvar». Hitler og

Himmler valgte i stedet en mer åpenbart overnaturlig avledning av ordet, Werwolf, som navn på sin egen paramilitære avdeling av frivillige som ble rekruttert for å operere bak fiendens linjer.

For Hitlers, Himmlers og Goebbels del var «Operasjon Varulv» en viktig del av deres visjon for total seier eller undergang. Den skjedde tross alt samtidig med de alliertes invasjon av Det tredje rikets områder og oppblomstringen av lokale militser i øst. Der hadde kommunistpartisaner gjennomført geriljakrig, attentat og sabotasje mot de tyske okkupantene.

Selv innenfor landområder som de allierte trodde de hadde gjenerobret, annonserte Himmler i oktober 1944 at tyskerne «stadig ville våkne til liv igjen, og frivillige som trosset døden ville kjempe som varulver for å skade og ødelegge fienden bakfra».

Hitler mante soldatene sine til å «[kaste] seg over fienden i flokker», som ulver.

Nazitysklands og det fascistiske Italias ministere møtes i 1942 i Hitlers hovedkvarter i Øst-Preussen, kaltWolfsschanze (Ulvehiet).

Wehrwolfs emblem. De var en høyreorientert, paramilitær gruppe imellomkrigstiden.