NAZISTISK HALVMØRKE Rikets ragnarok

Hitlers favorittkomponist var Richard Wagner, og den siste operaen i hans verk Nibelungenringen heter Götterdämmerung – Ragnarok. Tittelen var tatt fra den norrøne myten om ragnarok, «gudenes skjebne», som kulminerer i et endelig, katastrofeaktig slag mellom guddommelighetene og deres fiender.

Götterdämmerung var avledet fra 1200-tallets store verk, Edda, og varslet en rekke angrep fra kjempene i Jotunheimen, ildjotnene i Muspelheim og Midgardsormen. I dette grusomme virvaret blir Odin, Tor og Balder drept, jorda og himmelen blir utslettet og sola blir svart. Profetien forteller derimot at to av Tors sønner vil overleve apokalypsen, Balder vil returnere fra Hel og jorda og menneskeheten vil bli født på ny.

Götterdämmerung er likevel ulik Edda på mange måter, siden Wagners tetralogi i hovedsak var basert på det tyske helte_ eposet Nibelungenlied (Vølsungesagnet) fra middelalderen. Der er Eddas kjemper og jotner byttet ut med dvergene Hagen og Alberich. Begge fortellinger ender imidlertid med et avsluttende slag mot uforsonlige, overnaturlige fiender. Og begge ender på samme måte – de norrøne gudene og heltene blir fortært av flammer i et budskap om frelse. Denne forestillingen om eksistensiell ildebrann, en rekke slag som enten endte i full seier ( Endsieg) eller total ødeleggelse, ble spesielt fremtredende i krigens siste år.

For de fleste nazister og mange millioner tyskere var linjen mellom det naturlige og det overnaturlige og mellom empirisk og fri vitenskap, alltid tynn. Da Det tredje riket gikk inn i en periode med total krig etter Stalingrad, fikk den ragnarokinspirerte tankegangen stadig mer vanvittige og voldelige uttrykk. Slik tankegang var tydelig i Operasjon Varulv, og utrolig nok hos etniske tyskere som beskyldte slaviske partisaner for vampyrisme. Ragnarok-inspirert, overnaturlig tankegang spredte seg til krigsutrustningen, og førte til en desperat søken etter hyperødeleggende, stadig mer groteske mirakelvåpen. Blant disse finner vi anti-tyngdekraftmaskiner, «dødsstråler» og enorme missiler – alle uten grunnlag i materialmessig eller teknologisk virkelighet.

I løpet av de siste månedene av krigen var det mange nazister og vanlige tyskere som ønsket å tro på at døden ikke var permanent, at fantasi var virkelighet, at en «magisk» prest som Hitler – eller kanskje en ny profet – skulle redde dem fra utslettelse. Dermed fungerte regimets fantasifulle distraksjoner med mirakelvåpen, partisan- ske varulver, vampyrer og rituell selvofring som en form for terapi for tyskere som led seg gjennom materiell og mental elendighet.

Dersom mentale forestillinger om ragnarok hjalp tyskerne å forsone seg med daglig vold, kriminalitet og tap, varslet det også om oppløsningen av Det tredje riket og Tysklands gjenfødelse. Mot slutten av krigen var det mindre sannsynlig at myriaden av historier, profetier og konspirasjonsteorier fikk vanlige tyskere til å angripe jøder, kommunister eller frimurere. I stedet spredte de fantasier om gjengjeldelse og frelse. Tyskernes siste flukt inn i det overnaturlige handlet ikke lenger om politisk dominans, etnisk rensing eller imperiet. Det var mye mer et uttrykk for håp og frykt i kjølvannet av oppløsningen av Det tredje riket.

I løpet av de siste månedene av krigen var det mange nazister og millioner av vanlige tyskere som gjerne ville tro at døden ikke var en permanent tilstand.

En fremføring av Götterdämmerung i Berlin i 1936. Hovedtemaet i operaen av Hitlers favorittkomponist Richard Wagner fyrte opp under tyskernes tro på at totalt nederlag i krigen ville etterfølges av gjenfødelse. Eric Kurlander er professor i historie ved Stetson University i Florida, og forfatter av boka Hitler’s Monsters: A Supernatural History of the Third Reich (Yale University Press, 2018).