BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Konsentrasjonsleirene før krigen
Fengsling av motstandere og «uønskede elementer» var nøkkelen til Hitlers imperiebygging.
Konsentrasjonsleirene som dukket opp da Hitler kom til makten i 1933 huset for det meste nazistenes politiske motstandere. Før sommeren 1934 ble imidlertid de fleste kommunister, sosialdemokrater og fagforeningsmedlemmer satt fri etter ordre fra påtalemyndigheten. Det ble gjort som et kort avbrudd slik at nazistene kunne etablere et hardere og mer effektivt system av konsentrasjonsleirer.
«Flaggskipet» var Dachau, som var under Theodor Eickes kommando. Han var en voldelig eks-politimann, og hans omorganisering av leiren imponerte SS-lederen Heinrich Himmler så mye at han ble utnevnt til inspektør for alle konsentrasjonsleirene i Tyskland. I 1937 var det bare fire igjen – Dachau, Buchen- wald, Sachsenhausen og kvinneleiren Lichtenburg – et tegn på hvor grundig nazistene hadde knust all politisk motstand. Deres grep om makten var nå uangripelig, og nazistene følte seg klar for å rense Tyskland for «uønskede elementer». Dermed ble leirene ifølge historikeren Richard J. Evans «dumpeplasser for de rasemessig underlegne».
Snart strømmet mennesker som nazistene klassifiserte som sigøynere, prostituerte, løsgjengere, tiggere, småkriminelle og til og med langtidsledige gjennom portene i leirene. De ble betraktetsom skjemmende flekker på Det tredje riket, og ble brutalt behandlet. Dødstallene blant de innsatte i Buchenwald steg for eksempel fra 48 av 2200 i 1937 til 1235 av 8390 i 1939.
For å dekke behovet ble det åpnet to nye leirer (Mauthausen og Flossenbürg), og de innsatte ble tvunget til å arbeide i steinbruddene for å gi Hitler materialene som skulle til for å bygge hans tusenårsrike. I 1939 satt det rundt 21 000 fanger i nazistenes konsentrasjonsleirer, og alle ble utsatt for grove overgrep fra SS-vaktene. En ny gruppe innsatte fikk høre at de var «æreløse og forsvarsløse» ved ankomst til Buchenwald. «Dere er uten rettigheter. Deres skjebne er en slaves skjebne.»
krig. Det var et delt land der sosialister, katolske konservative og pangermanere ikke klarte å leve sammen i fred og fordragelighet.
Hitlers ønske om en union (Anschluss) mellom de to landene var omtalt i Mein Kampf, hans ideologiske selvbiografi fra begynnelsen 1920-tallet: «Tyskland-Østerrike må returnere til det store, tyske moderlandet,» skrev han. «Ett blod krever ett Rike.»
Da han ble kansler trådte Hitler forsiktig rundt det han kalte «Østerrike-spørsmålet», siden han ikke ville provosere Italias fascistleder Benito Mussolini. Men siden Italia allerede hadde rotet seg inn i abessinierkonflikten (i dagens Etiopia) – og dermed avslørt at de ikke var den militære stormakten som Hitler så for seg – begynte Tyskland å legge planer for å tilrane seg Østerrike og gjøre seg nytte av jernmalmforekomstene der.
I juli 1936 ble det signert en pakt mellom Tyskland og Østerrike hvor Tyskland måtte love å respektere Østerriksk suverenitet. Men etter drøftelsene med sin indre krets i november 1937, økte Hitler presset på Østerrike. I februar 1938 var han vert for den østerrikske kansleren Kurt Schuschnigg på landstedet sitt i fjellene i Bayern. Hitler fyrte da av en tirade mot sin østerrikske motpart: «Jeg har et historisk oppdrag, og det skal jeg oppfylle fordi skjebnen har satt meg til å gjøre det,» advarte han Schuschnigg. Han la illevarslende til: «Kanskje dukker jeg opp i Wien i løpet av natten, som et uvær om våren. Da skal du få se.»
Hitler krevde en rekke avståelser fra Schuschnigg, spesielt integreringen av Østerrikes økonomi i Tysklands. Hvis de ikke føyde seg ville han invadere landet. Schuschnigg vendte seg til Storbritannia for å få hjelp, men fikk svaret i et telegram: «Hans Majestets regjering er ikke i stand til å garantere beskyttelse.»
Samme dag, 11. mars, fikk også Hitler en beskjed fra utlandet, fra Mussolini, som ikke hadde noen motforestillinger mot Tysklands inngripen i Østerrike. Hitler var fornøyd, og neste morgen krysset troppene
hans grensen til Østerrike. Hitler fulgte i kjølvannet, og i sin tale til en folkemengde på en kvart million mennesker i Wien 15. mars, sa Føreren at invasjonen av Østerrike var starten på et «nytt oppdrag» med «det tyske folkets marsj østover».
Sudetenland og videre
Hitler hadde nå fått sitt «Stor-Tyskland», og siden det var så raskt og enkelt å innta Østerrike fikk han smaken på flere erobringer. Storbritannia og Frankrike hadde vist seg å være svake og feige, og oppmuntret av deres nøling økte nå nazistene sin interne forfølgelse av jødene og andre «uønskede elementer».
Men det var i kjølvannet av Anschluss at Hitler staket ut kursen s som skulle føre til hans fall, akkurat som med Napoleon, en annen maktsyk europeer. Det så heller ikke ut til at følgerne hans klarte å forutse det. «Han grubler stadig over nye planer,» skrev propagandaminister Joseph Goebbels om sin leder. «Et napoleonsk naturtalent!»
Så langt hadde Nazi-Tysklands utenrikspolitikk vært revisjonistisk, og de hadde korrigert den opplevde uretten som Verisailletraktaten hadde påført landet. Sommeren 1938 startet imidlertid Hitler et løp som han gjettet ville føre til krig med de vestlige maktene. Han trodde derimot ikke det skulle skje før i 1943. I mellomtiden planla han å innlemme Sudetenland (den tysktalende delen av Tsjekkoslovakia) i Det tredje riket.
I starten var flere av Hitlers øverste militære ledere skeptiske til en slik politikk, men da Storbritannia og Frankrike signerte Münchenavtalen i september 1938, var tvilerne i mindretall og ekspansjonistene i flertall. I den avtalen ble den Tsjekkoslovakiske regjeringen, som ikke engang var invitert til samtalene, tvunget til å overlevere Sudetenland til tyskerne.
I mars 1939 invaderte Hitler resten av Tsjekkoslovakia, en handling som stred imot vilkårene i Münchenavtalen. Men Hitler var fast bestemt på å fortsette ekspansjonen, og informerte sin innerste krets: «Våre fiender er små kryp. Jeg så dem i München.»
Hitler trodde nå at han var uovervinnelig og at Tyskland var umulig å beseire. Hans Rike skulle vare i 1000 år og neste land som sto for tur var Polen. Sovjetunionen var selvsagt en trussel, men de skulle Hitler ta grundig hånd om ved en senere anledning. For øyeblikket var det i begge landenes interesse å signere en ikkeangrepspakt. Det skjedde 23. august 1939, samtidig som nazistene la siste hånd på planene om å invadere Polen.
Hitler tilbrakte mye av sommeren 1939 i feriehuset sitt i de bayerske alpene. Han var overraskende avslappet og sikker på at når han beordret invasjon av Polen, ville Storbritannia trekke seg fra sin uttalte intensjon om hjelpe Polen. Det var et par stykker i hans indre krets som manglet denne selvsikkerheten. «Er det verdt det å satse alt?» spurte Göring. «I hele mitt liv har jeg satset alt,» svarte Hitler.
Første september invaderte Tyskland Polen, og to dager senere gjorde Storbritannia alvor av løftet sitt og erklærte krig. Det samme gjorde Frankrike. Hitler var lamslått. «Hva nå?» spurte han utenriksminister Joachim von Ribbentrop rasende.
Svaret var en krig som til slutt utslettet Det tredje riket, tok Tyskland mot randen av kollaps og kostet mer enn 50 millioner mennesker livet.
Hitler tilbrakte mye av sommeren 1939 i feriehuset sitt i de bayerske alpene. Han var overraskende avslappet og sikker på at når han beordret invasjon av Polen, ville Storbritannia trekke seg fra sin uttalte intensjon om hjelpe Polen.