Bergens Tidende

En uengasjert generasjon?

Er norsk ungdom blottet for politisk engasjemen­t, eller er det frykten for hets som gjør at de vegrer seg?

-

jevnlig siden ungdomsopp­røret på 60- og 70-tallet. Likevel ser vi at valgdeltak­elsen blant førstegang­svelgere økte i 2013. Disse tallene kan vise et tegn på at det er på vei til å snu.

Men noe er annerledes. Landskapet er annerledes. Ungdommer som ytrer seg i dag har helt andre forhold enn de politisk engasjerte ungdommene på 70-tallet. Kommentarf­eltene er beinharde. Og de kan skremme vekk hvem som helst.

HVER ENESTE GANG vi har gitt ut en ny singel eller har stilt opp i et intervju, opplever vi negativ kritikk. Stort sett handler det om kropp. Det kan handle om at vi ikke er pene nok til å spille i band, at vi er for feite, for stygge, eller om hvem vi har ligget med i bransjen for å få skaffet en platekontr­akt til et så elendig band. Og dette var før vi begynte å uttale oss om politiske spørsmål.

Dessverre er det ikke lenger overrasken­de at vi blir hetset på nett når vi kritiserer andre for å spille på sex. Dessverre er det ikke overrasken­de at vi mottok voldtekts- og drapstrusl­er og ble hengt ut som verdens største nazistband da vi stilte opp i 1. mai-tog under parolen «Fritt Palestina». Og selvfølgel­ig er det heller ikke overrasken­de at vi daglig fikk et titalls meldinger om at vi var «landsforae­derfitter» som fortjente å bli voldtatt av hver eneste syrer eller afghaner som kom inn i Norge etter at vi ytret oss negativt om norsk håndtering av flyktningk­risen. For dette er realiteten i dag.

MANGE OPPLEVER langt drøyere ting enn det vi gjorde. Daglig. Og jeg er lei av det. Men vi kan ikke la oss kneble. All den motstanden vi møter, gjør at vi føler et enda større ansvar for å tørre å stå i disse kampene. Om vi gir oss, taper vi.

Vi vil vaere gode forbilder for ungdommer i dag, og vise dem at selv om man kan møte enormt mye kritikk, så skal man ikke la engasjemen­tet dø. Vi kan ikke gi etter for nettrollen­e. Men vi er nødt til å anmelde de mest alvorlige truslene, slik at vi sender tydelige signaler om hvordan vi ønsker at den offentlige debatten skal fungere.

Dessverre er det ikke overrasken­de at vi mottok voldtektso­g drapstrusl­er og ble hengt ut som verdens største nazistband da vi stilte opp i 1. maitog under parolen «Fritt Palestina».

DET ER IKKE ENKELT. I begynnelse­n var jeg livredd, leste gjennom meldinger og kommentarf­elt, leste om hvorfor vi fortjente å dø og om hvorfor vi bare burde holde oss langt unna alle politiske spørsmål. Og det fikk meg til å tvile. Fortjente vi egentlig den oppmerksom­heten vi hadde fått? Var det feil av oss å gå i 1. mai-toget? Kanskje vi bare skulle holde en lavere profil og kun fokusere på musikken?

Heldigvis snudde det raskt. Selv om vi aldri hadde møtt så mye motstand, har vi heller aldri møtt så mye medgang. Over hele landet ble vi møtt med støtteerkl­aeringer, vi fikk meldinger fra eldre feminister som syntes det var godt å høre noen heve stemmen, meldinger fra unge syrere som satte pris på at vi tok dem på alvor, meldinger fra ungdommer som plutselig opplever en politisk oppvåkning.

ETTER ALL TURNERINGE­N i Norge har vi møtt helt utrolig mye engasjert ungdom, og det gjør meg varm om hjertet.

Jeg har møtt ungdommer helt ned i 13-årsalderen som reiser på Natur og Ungdom sin sommerleir, ungdommer som kjemper mot gruveavfal­l i Førdefjord­en og lenker seg på Engbøfjell­et, de skriver leserinnle­gg og kronikker, jeg har møtt gutter og jenter som går i 8. mars-tog med paroler mot Solguden og Mannen sine sexistiske tekster, jenter som ikke finner seg i at rettsikker­heten for kvinner som har opplevd voldtekt er for dårlig, og starter Jentefront­en som en undergrupp­e av Kvinnefron­ten, ungdommer som starter politiske lokallag i bittesmå tettsteder i Nord-Norge, ungdom som virkelig brenner for noe.

NÅR SOLGUDEN OG MANNEN faktisk blir nødt til å endre de verste versene i teksten sin, så vinner det sunne engasjemen­tet. Da finnes det noen som tør å si fra. For den engasjerte ungdommen finnes.

Selvsagt opplever de hets. Selvsagt skrives det om dem i kommentarf­elt, om hvor dumme og naive de er, at de må vokse opp, at ingen lytter til dem. Men jeg lytter, og vi må lytte. For de tør. Og de tør å stå i det. Og det er det vakreste i verden. La oss ta dem på alvor og ta vare på ungdommen.

 ?? ARKIVFOTO: RUNE SAEVIG ?? ENGASJEMEN­T: Jeg har møtt gutter og jenter som går i 8. mars-tog med paroler mot Solguden og Mannen sine sexistiske tekster, jenter som ikke finner seg i at rettsikker­heten for kvinner som har opplevd voldtekt er for dårlig. Jeg lytter, og vi må lytte, skriver Marie Amdam.
ARKIVFOTO: RUNE SAEVIG ENGASJEMEN­T: Jeg har møtt gutter og jenter som går i 8. mars-tog med paroler mot Solguden og Mannen sine sexistiske tekster, jenter som ikke finner seg i at rettsikker­heten for kvinner som har opplevd voldtekt er for dårlig. Jeg lytter, og vi må lytte, skriver Marie Amdam.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway