En uengasjert generasjon?
Er norsk ungdom blottet for politisk engasjement, eller er det frykten for hets som gjør at de vegrer seg?
jevnlig siden ungdomsopprøret på 60- og 70-tallet. Likevel ser vi at valgdeltakelsen blant førstegangsvelgere økte i 2013. Disse tallene kan vise et tegn på at det er på vei til å snu.
Men noe er annerledes. Landskapet er annerledes. Ungdommer som ytrer seg i dag har helt andre forhold enn de politisk engasjerte ungdommene på 70-tallet. Kommentarfeltene er beinharde. Og de kan skremme vekk hvem som helst.
HVER ENESTE GANG vi har gitt ut en ny singel eller har stilt opp i et intervju, opplever vi negativ kritikk. Stort sett handler det om kropp. Det kan handle om at vi ikke er pene nok til å spille i band, at vi er for feite, for stygge, eller om hvem vi har ligget med i bransjen for å få skaffet en platekontrakt til et så elendig band. Og dette var før vi begynte å uttale oss om politiske spørsmål.
Dessverre er det ikke lenger overraskende at vi blir hetset på nett når vi kritiserer andre for å spille på sex. Dessverre er det ikke overraskende at vi mottok voldtekts- og drapstrusler og ble hengt ut som verdens største nazistband da vi stilte opp i 1. mai-tog under parolen «Fritt Palestina». Og selvfølgelig er det heller ikke overraskende at vi daglig fikk et titalls meldinger om at vi var «landsforaederfitter» som fortjente å bli voldtatt av hver eneste syrer eller afghaner som kom inn i Norge etter at vi ytret oss negativt om norsk håndtering av flyktningkrisen. For dette er realiteten i dag.
MANGE OPPLEVER langt drøyere ting enn det vi gjorde. Daglig. Og jeg er lei av det. Men vi kan ikke la oss kneble. All den motstanden vi møter, gjør at vi føler et enda større ansvar for å tørre å stå i disse kampene. Om vi gir oss, taper vi.
Vi vil vaere gode forbilder for ungdommer i dag, og vise dem at selv om man kan møte enormt mye kritikk, så skal man ikke la engasjementet dø. Vi kan ikke gi etter for nettrollene. Men vi er nødt til å anmelde de mest alvorlige truslene, slik at vi sender tydelige signaler om hvordan vi ønsker at den offentlige debatten skal fungere.
Dessverre er det ikke overraskende at vi mottok voldtektsog drapstrusler og ble hengt ut som verdens største nazistband da vi stilte opp i 1. maitog under parolen «Fritt Palestina».
DET ER IKKE ENKELT. I begynnelsen var jeg livredd, leste gjennom meldinger og kommentarfelt, leste om hvorfor vi fortjente å dø og om hvorfor vi bare burde holde oss langt unna alle politiske spørsmål. Og det fikk meg til å tvile. Fortjente vi egentlig den oppmerksomheten vi hadde fått? Var det feil av oss å gå i 1. mai-toget? Kanskje vi bare skulle holde en lavere profil og kun fokusere på musikken?
Heldigvis snudde det raskt. Selv om vi aldri hadde møtt så mye motstand, har vi heller aldri møtt så mye medgang. Over hele landet ble vi møtt med støtteerklaeringer, vi fikk meldinger fra eldre feminister som syntes det var godt å høre noen heve stemmen, meldinger fra unge syrere som satte pris på at vi tok dem på alvor, meldinger fra ungdommer som plutselig opplever en politisk oppvåkning.
ETTER ALL TURNERINGEN i Norge har vi møtt helt utrolig mye engasjert ungdom, og det gjør meg varm om hjertet.
Jeg har møtt ungdommer helt ned i 13-årsalderen som reiser på Natur og Ungdom sin sommerleir, ungdommer som kjemper mot gruveavfall i Førdefjorden og lenker seg på Engbøfjellet, de skriver leserinnlegg og kronikker, jeg har møtt gutter og jenter som går i 8. mars-tog med paroler mot Solguden og Mannen sine sexistiske tekster, jenter som ikke finner seg i at rettsikkerheten for kvinner som har opplevd voldtekt er for dårlig, og starter Jentefronten som en undergruppe av Kvinnefronten, ungdommer som starter politiske lokallag i bittesmå tettsteder i Nord-Norge, ungdom som virkelig brenner for noe.
NÅR SOLGUDEN OG MANNEN faktisk blir nødt til å endre de verste versene i teksten sin, så vinner det sunne engasjementet. Da finnes det noen som tør å si fra. For den engasjerte ungdommen finnes.
Selvsagt opplever de hets. Selvsagt skrives det om dem i kommentarfelt, om hvor dumme og naive de er, at de må vokse opp, at ingen lytter til dem. Men jeg lytter, og vi må lytte. For de tør. Og de tør å stå i det. Og det er det vakreste i verden. La oss ta dem på alvor og ta vare på ungdommen.