Robert Wilsons kunstutstilling
Fantastiske tablåer, vakker musikk.
VI FØLER AT VI KJENNER ham etter hvert, at vi har sett tablåene hans. Og likevel; det er bortimot umulig ikke å la seg beta av de praktfulle, til minste detalj iscenesatte tablåene Robert Wilson leverer, stilistiske i utforming, med minutiøst gjennomarbeidede bevegelser, positurer, konstellasjoner – og med en lys- og fargebruk som er ubeskrivelig virkningsfull. Så suverent behersker Wilson lysbruken, at han kan skape skyggeteater bare ved hjelp av lyset – uten å måtte plassere aktørene bak en skjerm.
Så kan vi saktens diskutere hvor mye de enkelte tablåene og scenene har å gjøre med de Shakespeare-sonettene de skal illustrere / kommentere / kontrastere. Noen ganger er sammenhengen tydelig nok, andre ganger må man krype inn i Wilsons hode for å finne koblingen. Men det gjør ikke noe, for de visuelle åpenbaringene denne billedarkitekten stiller opp for oss, lever sine egne liv.
DENNE GANGEN HAR HAN alliert seg med den canadisk-amerikanske singer-songwriteren Rufus Wainwright, som har satt musikk til de utvalgte sonettene. All musikkene har han visstnok ikke aeren for, og ikke musikkarrangementene, men Festspillene har ikke funnet det nødvendig å oppgi hvem han skal dele aeren med.
Uansett virker musikken å ligge naermere opp til sonettenes «ånd» enn Wilsons tablåer, og noen av låtene er så vakre at du kan bli på gråten. Musikken varierer fra tysk minnesang via klassisk-pastisj til tysk kabaret, ekko av Kurt Weill og moderne pop og rock. Knapt direkte nyskapende, men fint tilpasset tekstene.
SHAKESPEARE SKREV 154 SONETTER. Om lag åtti prosent er skrevet til en venn / elsker / muse hvis identitet vi ikke vet med sikkerhet, og kandidatene er flere. Ca. 25 er skrevet til en mystisk dark lady, hvis identitet heller ikke er fastslått, men noen mener det kan ha vaert en horemamma som drev sitt «hus» nordøst i London.
Tema for dem alle, i en eller annen form, er kjaerlighet. Og det er antatt, men ikke fastslått at poeten som figurer i disse diktene er Shakespeare himself. Slik de foreligger, kan man med en viss kunstnerisk frihet lese en slags fortelling ut av dem. Det Wilson – eller Jutta Ferbers, utvilsomt med Wilsons godkjennelse – har gjort, er å ta et utvalg av disse diktene i den strenge sonetteformen. I hvilken grad det er tenkt som en historie, er jeg usikker på. Slik forestillingen fremstår, med tydelige pauser mellom hvert tablå (av tekniske grunner) virker det ikke som om den sammenhengende fortellingen har vaert noen sterk ambisjon for regissøren.
HAN SLÅR AN TONEN ved å åpne med sonetten nr. 43, «først når jeg slumrer inn blir blikket klart», der det drømmeaktige introduseres. Dette følges opp med 148, om hvordan kjaerligheten har forgjort blikket hans. Så dukker en feit, delvis skallet Cupido opp med sin obligatoriske pil og bue. Han blir i noen grad en gjennomgangsfigur i forestillingen. Noen ganger i bokstavelig forstand ved at han på halv-