Rørende og vondvakkert
Et følsomt og vakkert portrett av livslang kjaerlighet som etes opp innenfra.
Samtidig lar han innimellom alle fire omtale seg selv i tredje person, et grep jeg er usikker på nødvendigheten av. Sømløst flytter handlingen seg mellom årstidene i Åse Hegrenes’ svaert funksjonelle og romantisk-triste hage. Et vakkert, tidvis poetisk, kammerspill om kjaerlighet, ømhet, samhold, gjensidig avhengighet utspiller seg blant høstløv og fallende snø. Inn i dette veves også en liten datters død.
EN TREKKSPILLENDE Espen Leite smyger seg inn og ut mellom de agerende og lar sine toner kommentere og forsterke vekslende stemninger. Kanskje blir det litt overforbruk av musikken, som om man ikke helt stoler på at publikum skal reagere riktig på det som skjer – men i denne regien og med disse skuespillerne er det i tilfelle en aldeles ubegrunnet engstelse.
OPPSETNINGEN ER et samarbeid mellom DNS og Riksteatret, som hver stiller med to skuespillere. Dermed får vi oppleve Kari Simonsen på en bergensk scene. Rørende i bevegelser mellom fortvilelse og trass gestalter hun dette mennesket som opplever at mørket senker seg rundt henne, som ikke skjønner hva som skjer og må se at alt som før var godt – slik de to unge viser det – nå er noe fjernt og uoppnåelig.
I ET NYDELIG SAMSPILL må Sverre Bentzens Albert vaere hjelpeløst vitne til det som skjer. Fra en gryende anelse, via stigende sikkerhet til han, som han sier, må avlaere seg å håpe og innstille seg på at «de» skal komme og hente kjaeresten hans – selv om han har lovet henne at de alltid skal vaere sammen. Fortvilelsen griper ham. Det blir hjerteskjaerende, men ikke patetisk. Den balansegangen makter både Grytten, Riise og de to skuespillerne.
HØSTEN KOMMER og Anna er borte. Ikke kan han forsone seg med at hun ikke lenger er der, ei heller med hva han gjorde: «Eg dytta min store kjaerleik ut av sitt eige hus». Men hun kommer tilbake, også etter sin død, med stille formaninger om hvordan han skal dyrke hagen. Deres kjaerlighets hage.
Det er ømt, det er poetisk, det er vondt, det er vakkert, det er minneverdig.
ANMELDT AV JAN H. LANDRO