Får gåsehud av Groths Festspillutstilling
Med utstillingen i Bergen Kunsthall er det som om Jan Groth får en renessanse.
har siden den gang gått videre og vokst som kunstner. Litt over et tiår senere står han klar med en av de vakreste utstillingene jeg noensinne har sett.
SELVE STREKEN til Groth er analysert og skrevet om opp-og-ned, frem-ogtilbake. Den har blitt beskrevet som alt fra skjør til konsekvent, fra enkel til kompleks. Det er ingen tvil om at det går en dobbelthet gjennom Groths uttrykk. Men hvis jeg skal forsøke å beskrive det med egne ord, velger jeg å beskrive det som kunst uten et stort ego. Ingen fiksfakseri. Kun en enestående, selvsikker og selvtilstrekkelig strek; en strek som er blitt til gjennom hardt og konsekvent arbeid.
DET MALERISKE er også noe som har gått igjen i analysen av Groths verk. At vi må se til maleriet for å forstå både teppene og streken bedre. Det maleriske trekket går også igjen i de helt nye (og tidligere aldri utført) store veggtegningene som Groth har laget for anledningen. Dandert utover veggene i Bergen Kunsthall, er det som om streken virkelig har fått et eget liv. Som om den strekker seg mot taket og opp mot skyene.
SPESIELT ROMMET med veggtegningene stikker seg ut. Her får vi i tillegg store skulpturer, som også strekker seg mot taket. Kombinasjonen bidrar til at bare det å gå inn i rommet gir meg gåsehud. Kanskje er dette noe av det naermeste en «kunsthimmelsk» opplevelse jeg kan komme. Dette er Groths univers, og her kan jeg bli lenge. Det er synd det ikke er en benk her. Samtidig kunne en benk ha forstyrret og «brutt opp» den rolige energien man kan finne her.
JEG BEVEGER MEG videre inn til motsatt del av utstillingen, hvor vi får serier med mindre skulpturer plassert opp mot veggen og nye tegninger. Begge deler virker vitale, som om Groth har fått et nytt ungdommelig mot. En renessanse i en alder av nesten åtti år. Spesielt de nye tegningene utstråler en ny giv og energi. Jeg vil ikke legge skjul på det. Jeg lar meg forføre, hvor alt jeg kan gjøre fra nå av, er å gi meg fullstendig over til dans med Groth i hans nyvunne glans.
ER DET NOE kunsthistorie-studiet og livets reise (så langt) har laert meg, så er det hvilken verdi timing kan ha i ens persons liv og karriere. På 60-tallet tok Groth med seg ideene, arbeidsviljen og verkene til utlandet. Danmark og USA er land hvor Groths kunst har utmerket seg. Med tanke på alt som foregikk innad i kunstmiljøet i USA på den tiden, kan det i dag virke som om