Hornblåserens oppstandelse
På første kveld av årets Nattjazz spiller en mann som aldri har gjort det enkelt for seg selv: Bendik Hofseth.
ER DET ETT FELT i menneskenes verden der det er lov å vaere hulkende nostalgisk, så er det alt som handler om musikk. Og akkurat her leverer årets Nattjazz. I kveld fremfører saksofonisten og komponisten Bendik Hofseth platen «IX» (Nine) fra 1991, et musikkverk med en noe spesiell historie.
Han spiller med samme knakende flinke band som for 25 år siden, blant dem Paolo Vinaccia på trommer, Knut Reiersrud på gitar og Audun Erlien på bass. Disse herrene var norske festivalers elitelag på 1990-tallet, og er ikke blitt dårligere siden.
DEN GANGEN SNAKKET folk om Bendik Hofseth lenge før de hadde hørt en eneste sax-tone. Hofseth fra Lørenskog skulle bli Norges neste store popjazz-stjerne. Det var lenge siden A-ha hadde brutt Billboardbarrieren, og landet trengte en ny wonderboy.
At Hofseth i 1987 fikk jobben som frontmann for New York-bandet Steps Ahead, skulle gi fart og fyr på en internasjonal solokarriere.
MEN BENDIK HOFSETH var lite interessert i å bli redusert til tyggis og popkorn. Han dro hjem til Norge for godt i 1992, etter fem års hardt arbeid i USA.
Sjefen i bandet Steps Ahead var jazz-vibrafonisten Mike Mainieri. Jeg traff ham en gang i New York i 1998, i forbindelse med en annen jobb. Han snakket fremdeles varmt om Bendik Hofseth. «En helt unik musiker. One of the very best», sa Mainieri, nesten sorgtung av savn.
DA «IX» BLE SLUPPET i 1991, var det mange som klødde seg i hodet. For Hofseth hadde større håp enn bare å produsere pen jazzpop. Han ville si noe vesentlig om kunsten og vårt forhold til hverandre og selve livet.
Tittelen spiller på de ni musene fra gresk mytologi. De var barn av selveste Zevs og Mnemosyne, og vokste opp til å bli gudinner for kunst, poesi, musikk og teater, og etter hvert også vitenskap. Musene var altså dem som ga kreativ kraft til kunstnere og vitenskapsfolk. Og til Bendik Hofseth.
Å LAGE MODERNE musikk av denne materien, er å be om et par tusen meters fallhøyde. Noen oppfattet nok Hofseth som i overkant pretensiøs. Men platen var ualminnelig nydelig produsert, og låtene selvstendige nok til å nytes uten inngående kunnskap om gresk gudeverden.
Tekstene ga Hofseth et rykte som litt for hardt prøvende lyriker, en mann som strevde hardt med å si det usagte, og som snublet litt i forsøket. Og midt i all perfeksjonismen lød Hofseths sangstemme. Den ble en snakkis i seg selv, fordi den var en flat kontrast til all vellyden – på umiskjennelig østnorsk-engelsk.
Men som saksofonist var Hofseth eksepsjonelt følsom og uttrykksfull. Lytt til låten «Proceed». Du finner den på Spotify. Den er hjerteknusende vakker.
I DAG TENKER JEG at Bendik Hofseth ble dratt litt ned av sine hårete ambisjoner og for ikke å oppfylle ferdigformaterte forventninger. Det var litt lavere under taket i norsk musikkliv på den tiden. Hofseth var en viljesterk forteller, en internasjonalt orientert låtsmed med dyp og inderlig kunnskap om musikk.
Det er noe usvikelig optimistisk over Hofseths tekster på «IX». Mange av låtene er hårreisende forsøk på å sprenge formater fra jazz til pop og tilbake, kombinert med en nådeløs akademisk tilnaerming til tekst, innhold og kontekst. Vi har knapt hørt maken, verken før eller siden.
BENDIK HOFSETH VAR langt forut for sin tid. Tekstene, saksofonen og hjertet rant over av en kunnskapstørst og formidlingslyst som kunne virke ydmykende for norske lyttere. Musikken hans trengte tid og fordypning markedet ikke hadde den gangen.
Sånn sett er det talende at Morgenbladet kåret «IX» til en av tidenes beste norske plater i 2011, 20 år etter at den kom i butikkene.
DET SISTE TIÅRET har Bendik Hofseth fortsatt å gi ut plater. Og han har jobbet på andre felt, som solist i den klassiske sjangeren, blant annet med Harmonien i Bergen. Og han har jobbet nasjonalt og internasjonalt som leiemusiker, med navn som Jon McLaughlin, Django Bates, Rickie Lee Jones. Han har også startet en kammermusikkfestival i Fredrikstad.
Men i fjor maktet hardcore fans i Oslo å stable på beina et 25 årsjubileum for «IX», med nyutgivelse, konsert og stående applaus. Det må ha vaert rørende for opphavsmannen, som opplever at platen har satt dype spor i en hel del forhutlede sjeler der ute.
Å SKAPE SÅNNE avtrykk må jo vaere litt av målet med å vaere musiker.
Jeg tenker Bendik Hofseth får en fin kveld på Nattjazz i dag òg.