– Folk som har stått i så mye motgang i livet, har en ekstra drivkraft i seg
Prosjektet #gårforlivet har ikke bare gitt nytt håp, men også bedre kondis. – Her kan jeg vaere meg selv, sier Marianne Pierron.
Pierron sluttet på metadon for åtte år siden. Etter å ha bodd flere år i Danmark, flyttet hun tilbake til Bergen uten å ha noe saerlig nettverk.
– Jeg ville ikke inn i rusmiljøet, men jeg hadde behov for kontakt med noen. Jeg følte meg rett og slett litt ensom. For uansett om du har folk rundt deg og jobb og alt det der, så er det som et stigma som henger ved deg. Det er godt å treffe noen som vet hvordan det er, sier hun.
Gjennom bekjente kom hun i kontakt med Ruth Marie Donovan, lektor ved Høgskolen i Bergen og prosjektleder for brukerkonferansen «Røst». Donovan introduserte henne for prosjektet #gårforlivet, en kampanje i sosiale medier som har som mål å skape et fellesskap mellom brukere gjennom det å gå på tur og vaere ute i naturen.
Pierron begynte å gå. Nå går hun nesten daglig, og har fått et helt nytt miljø.
– Jeg kjenner tilhørighet, og det gir håp. Her kan jeg vaere helt meg selv. Samtidig fører det til bedre helse og godt humør.
– Godt nok
Pierron er ikke alene. Siden kampanjen startet i fjor, er det blitt lagt ut tusenvis av bilder i sosiale medier, hvor folk heier på og skryter av hverandre under emneknaggen «går for livet». Noen er fremdeles rusavhengige. Andre har vaert rusfrie i årevis.
– Vi snakker egentlig ikke så mye om fortiden, men det er godt å vaere rundt mennesker med samme bakgrunn, og det betyr mye å bli heiet på. Noen går lange turer, andre korte. Går du en tur på butikken, er det godt nok, det, om alternativet er å bli hjemme.
Pierron får støtte av Ivar Odin Nepstad. Han har vaert rusfri i fem år, men forteller at han fremdeles jobber mye med følelsene sine.
Er blitt en spreking
Før han oppdaget kampanjen, hadde han svaert dårlig kondis. Med både astma og kronisk bronkitt, tok det tid å komme i form.
Nå har han gått Stoltzen to ganger på en uke. Han har tidvis delt bilder på sosiale medier fra han står opp om morgenen, til han kommer seg ut.
– Jeg har kjent på morgendepresjonen og hvor vanskelig det er å komme seg opp, saerlig når du ikke er i arbeid og under omskolering. Det jeg har laert, er at det sekundet du har beina på bakken og begynner å gå, så glemmer du det vanskelige, sier han.
Selv om turene først og fremst er en motivasjon i seg selv, setter han også pris på fine kommentarer. De mange hundre hjertene som kommer under innleggene, er en bonus.
– En gang sa en fyr; hjerter? Er ikke det en jentegreie? forteller Donovan.
Da svarte hun; – Er ikke det en menneskegreie? Vi trenger alle kjaerlighet og følelsen av å bli sett. Hos oss sitter klemmene og latteren løst, sier hun.
– En ekstra drivkraft
Hun hadde aldri trodd at kampanjen skulle ta sånn av. Hun har drevet med folkehelse i en årrekke, men har aldri opplevd et lignende engasjement. Med seg på laget har hun også studenter ved Høgskolen i Bergen som har bidratt til å spre ordet.
– Det er akkurat som om folk som har stått i så mye motgang gjennom livet, har en ekstra drivkraft inni seg, sier Donovon.
Selv om det viktigste med kampanjen er samholdet, ser hun også en klar helsegevinst.
– Dødeligheten blant dem som er psykisk syke kan gi tyve år forkortet levetid. Mange rusavhengige har psykiske vansker, og det å vaere rusavhengig kan forkorte levetiden ytterligere. Mange har gått ned i vekt, fått mer energi og et bedre humør. Det er en klar bonus.
– Tøft i oppoverbakkene
Nepstad er blitt så engasjert i kampanjen at han gjennom flere eposter til slutt fikk sponset billetter til en stor gruppe under Bergen City Maraton. Søndag venter firefjellsturen. Det gleder de alle seg til.
– Det blir mye latter, kakao og veldig tøft i oppoverbakkene, men vi skal få alle i mål og vi skal motivere hverandre så godt vi kan, sier Pierron. Nepstad gleder seg veldig. – Jeg leste nettopp dette et sted: det finnes ikke et problem som er for stort til å gå fra det. Det passer bra for oss, sier han.
Marianne Pierron