Effekten av streng disiplin kan feiltolkes
et resultat er uvanlig dårlig, vil det vanligvis følges av et vanlig resultat som jo er mye bedre. Om læreren i stedet forholder seg passiv, vil han eller hun også oppleve at eleven har fremgang. Effekten er så sterk at forbedring kan dominere selv når alvorspraten virker helt mot sin hensikt.
TILSVARENDE blir effekten av ros systematisk undervurdert. Når uvanlig gode resultater som oftest blir fulgt av mer ordinære, kan det skape en illusjon av at ros er noe vi bør holde oss unna. Skal vi undersøke effekten av ris eller ros, er det faktisk ganske vrient fordi vi må ta høyde for disse illusjonene. Ris har bare effekt hvis resultatene bedres mer enn ved å slappe av og gjøre ingen ting. Saken kan greit avgjøres ved hjelp av statistisk analyse, men siden jeg er redd detaljene vil å få leserne til å falle i dyp søvn, dropper jeg dem. Poenget er at vi noen ganger trenger litt statistisk innsikt for å kunne styre unna opplagte feil.
LAR FOLK SEG lure av slike effekter? Det kan se slik ut. Under et foredrag på midten av 60-tellet ivret psykologen Daniel Kahnemann for belønning av gode resultater og at man ikke må straffe feil. Tilhørerne protesterte og mente all erfaring tilsa det motsatte. Replikken skulle få avgjørende betydning for Kahnemanns forskningskarriere. Sammen med Amos Tversky utviklet han en beslutningsteori som tok høyde for at mennesker i bestemte situasjoner systematisk prioriterer feil. Teorien har fått bredt gjennomslag, og den førte til at Kahneman i 2002 mottok Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel.