Det starter i barnefotballen
Fotballtrener på Voss cup og det spilte ingen rolle om vi vant eller tapte. Ingen tabeller, ingen toppscorere, ingen vinnere og ingen tapere. Så kjedelig! MEN! Internt blant oss spillere, så laget vi tabell, vi noterte hvem som scoret mest. Fordi det betydde noe.
JEG SPILTE IKKE alltid på det «beste» laget. For jeg var ikke best. Men jeg var en del av hele laget likevel. Vi vant og tapte sammen. Og hvis du ville bli best, så hadde du muligheten til det, og hvis du bare ville vaere med, så hadde du muligheten til dét også. Jeg klarte å jobbe meg inn blant de beste, selv om jeg fortsatt ikke var best. Men jeg fikk utviklet en spisskompetanse som var viktig for en forsvarsspiller og som jeg dro nytte av for å prestere inn i ungdomsårene. Og ja, jeg har tabbet meg ut! Flere ganger, og vaert syndebukk. Men en støttende hånd fra mor og far, og det å fortsatt vaere akseptert i gruppen, gjør at jeg aldri har latt meg ødelegge for slike ting. It happens and you learn from it!
Det største problemet er foreldrene som ikke aksepterer at noen er bedre.
VI OPPLEVER DETTE til og med i seniorfotballen! Det er bare trist. Til trenere og lagledere så sliter med dette, så har jeg et godt råd. Alle i barne- og ungdomsfotballen: Gjennomfør minst to foreldremøter før sesongen starter. Et i oppkjøringen og et rett før seriestart. Men ha møte med spillerne først. Og la spillerne få si hva de mener uten at mor og far er der for å hjelpe med hva de skal si. La spillermøte vaere grunnlaget til foreldremøte. Og hør på spillerne dine. Når foreldremøte er i gang, så legger du premissene. Og vaer klar og tydelig. «Slik blir det med meg.» Hvis noen ikke ønsker det, så har de muligheten til å si det. Kanskje du kan gjøre noen forandringer, men vaer tro mot det du og spillerne er blitt enige om. Lag referat og vis dette hver gang en foreldre kommer og klager på sin datter eller sønn. Og la det vaere kjent, stort sett er det dem som ikke var på møtet som kom og klaget, så de har ikke noe de skulle sagt.
La oss få lov å konkurrere. La oss få lov til å oppleve seier og tap. La oss inkludere alle.
Man kan spørre seg hvorfor norsk herrefotball ikke har vaert bedre siden slutten av 90-tallet.